Det har blitt modernt å tenke "positivt". Men hva er det å tenke positivt? Det jeg har lært meg om kognitiv terapi er at man kan bruke forskjellige teknikker for å ha det bedre med seg selv. Men når jeg ser meg omkring så kan det se ut som at mange tolker det å tenke positivt med å trykke ned de "negative" tankene.
Jeg har møtt mange resurssterke personer som tenkte positivt til de kollapset i sykdom. Hva har da skjedd? Muligens kan det ha skjedd slik: Man har fokusert på de positive tingene i livet, og dermed mistet balansen i livet. Man har da ikke kjent etter hvordan man har det i kropp og sjel. Med kraft av en sterk vilje kjørte man over seg selv og det gikk fordi man ikke rakk å kjenne etter, og kanskje ble man hjemmeblind.
Da hadde man i praksis tenkt seg syk med "positive tanker".
Hvordan skal man da gjøre, kanskje noen spør. Svaret er balanse. Det høres enkelt ut men er ikke alltid det.
Kineserne snakker om balanse mellom yin og yang. Balanse mellom aktivitet og hvile, gi og å ta imot. I vårt moderne samfunn har vi skapt oss for mye yang! Det har blitt modernt å fylle våre kalendere med aktiviteter. Vi har blitt ytrestyrt mer enn indrestyrt. Penger og materielle ting har fått mer fokus enn vår egen kropp og sjel. Man kan si at kroppen er sjelens tempel. Hvis vi ikke tar vare på vårt tempel, hvor skal vi da bo?
Vårt materielle liv er veldig forføriskt. Det synes jeg også, men det kan gi en baksmelle.
Hvis vi skal tenke sant positiv, trenger vi å kopple det sammen med kroppsbevissthet og handling.
Hvis vi sier til oss selv at "Jeg vil meg vel", da faller det platt til marken hvis vi ikke forener det med handling. Underbevisstheten avslører det direkt, hvis vi sender oss selv doble budskap. Det er næmlig det som det er når tanke og handling ikke henger sammen. Det skaper uro. Det blir noe annet hvis vi sier til oss selv at "Jeg vil meg vel, og derfor søker jeg meg til aktiviteter og relasjoner som er bra for meg". Da søker vi oss kunnskap om hva som er bra for oss og deretter skrider vi til handling. Hvis vi ikke har de rette redskapen så søker vi etter dem.
Derfor blir det vanskelig å si til noe annen at tenk positivt. Det kan bli til et overkrav og stress hvis man ikke der og da vit hvordan man skal gjøre. Hvis noen er syk er det ikke alltid "bare" å tenke seg frisk. Jeg har lest om ME pasienter som har prøvd Lightning prosess, men det har ikke virket. I stedet beskriver de at de får hjelp av blant annet antibiotika behandling. Vi består av mer enn tanker. Hvis ikke tankene omfatter det fysiske, følelsemessige og det andlige, da kjør vi fast ettersom vi ikke ser helheten.
Vi må også tenke nestekjærlighet, ettersom vi påvirker hverandre psykisk og fysisk. Når jeg har noe å gi til et annet menneske eller et dyr, da får mitt liv en mening og håpet vekkes. Jeg selv blir også påvirket av hvordan jeg blir bemøtt av andre. Vi lever ikke i et eget univers!
Det er moderne med selvrealisering idag. Det er spennende for mange, men vi må huske på nyanserne. Hvis alle går for selvrealisering og bare fokuserer på det positive, da går det ille med menneskeheten og jorden. Tror det går dårligt om man skulle presentere et slikt indivualistiskt tenkende i Japan idag. Et samfunn skulle ikke fungere om alle skulle bli grundere og å realisere seg selv. I et samfunn har alle en funksjon for at samfunnet skal fungere. Det handler om å finne sin egen plass i samfunnet, og vi alle behøvs hvor vi enn befinner oss.
Vi trenger å se alt i et større sammenheng. Vi har forsøpplet jorden, bier dør på store områder, fisken i havet har helseproblemer og mange fisker har plastdeler inne i sine kropper. Hvis vi ikke har et helhetstenkende da kommer vi ikke å løse problemene.
I mens vi tenker “positivt”, fortsetter vi å forsøpple jorden, vi har mer kjemiske stoffer i maten, kjemiske stoffer i våre hudpleieprodukter og så videre. Når “positivt” tenkende blandes sammen med benektning da har vi et problem.
Det finns mange troer og ideologier. Når man ser på dem kan man spørre seg: Er det her bra for menneskeheten? Følger vi naturloverne? Egoisme kommer ikke til å løse noen problemer på jorden.
I den alternative marknaden finns det hummer og kanari. Noe er bra, andre ting er det ikke. Jeg foretrekker tilstedeværelse i nuet, nestekjærligheten og interessen for naturen. Det åndelige handler om opplevelser og ikke den eneste sannheten. Det finns fundamentalister der også, akkurat som vitenskaps fundamentalister og fundamentalister i forskjellige religioner.
Ja, jeg har mange tanker om det her, og tenker at vi må ha et åpent sinn for å se oss selv fra mange synsvinkler. Vi trenger å tenke nytt, hvis vi skal ha det bra i fremtiden.
Vi trenger å skape oss pusterom, for å la vår indre visdom komme frem. Vi trenger å dvele i de gode stunderne og øyeblikkene. Vi trenger å trene opp "gledesmuskelen", akkurat som andre muskeler. Iblant har vi det så vondt at det eneste vi kan gjøre er å trøste oss selv. I slike fall er det det mest positive som vi kan gjøre. Når vi trykker ner våre følelser, da trykker vi ner oss selv. Vi fortjener bedre! Vi trenger bedre! Vi vil oss selv vel! Eller?
Jeg tror at det finns fler som er innbilningsfriske enn hva vi til vanlig tenker på.....
Velkommen til min blogg!
Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!
onsdag 30. mars 2011
Jimmy Moore om den svenske lav-karbo revolusjonen.
Nå er man i utlandet oppmerksom på den svenske kostrevolusjonen, her i en amerikansk low carb blogg.
I august er det 2 år siden jeg leste om LCHF, low carb-high fat den første gangen. Siden da har jeg oppdatert meg på svenske blogger om hva som skjer. Det var tidlig tydlig for meg at det var en kostrevolusjon på gang. Det er næmlig slik at alle vi som er er syke er meget interessert i hva som i praksis virker på vår helse. Når vi finner gode verktøy til hvordan vi skal bli friske eller bli mindre syke, da bruker vi dem. Det er næmlig ikke gøy å være syk, hva friske resurssterke personer enn tenker.
Han skriver blant annet:
"Most amazing to me is the fact that this has all happened on the grassroots level through the tireless efforts of a lot of people getting involved in promoting LCHF within their circle of influence. It’s as if people have given up being lied to about how to eat from those experts who are supposed to know better about what is most effective and now the people are turning to alternative sources of information coming from bloggers who are telling their success stories since they are real-life examples of what healthy high-fat, low-carb living can do. My speech on the Low-Carb Cruise in a few weeks is called “Following Your Passion To Change The World” where I will challenge the participants to find their talents and use them to bring about change in support of this amazing low-carb lifestyle. The time for making this happen is NOW!
Will we see a similar trend like what has happened in Sweden start to happen someday soon in the United States of America? It may seem improbable and maybe even impossible to fathom right now. But perhaps the Swedes are giving us a foretaste of the future of America, Canada, the UK, Australia, New Zealand, and other countries around the world who desperately need their own dietary revolution to take place. I have a feeling it’s coming sooner than later and I’ll be here ready, willing, and able to do my part to help educate, encourage, and inspire the masses when it does. Will you?"
Les mer på:
http://livinlavidalowcarb.com/blog/poll-nearly-one-fourth-of-the-swedish-population-are-now-eating-low-carb/10337
LCHF revolusjonen er en stor snøball som triller rasker og raskere....
I august er det 2 år siden jeg leste om LCHF, low carb-high fat den første gangen. Siden da har jeg oppdatert meg på svenske blogger om hva som skjer. Det var tidlig tydlig for meg at det var en kostrevolusjon på gang. Det er næmlig slik at alle vi som er er syke er meget interessert i hva som i praksis virker på vår helse. Når vi finner gode verktøy til hvordan vi skal bli friske eller bli mindre syke, da bruker vi dem. Det er næmlig ikke gøy å være syk, hva friske resurssterke personer enn tenker.
Han skriver blant annet:
"Most amazing to me is the fact that this has all happened on the grassroots level through the tireless efforts of a lot of people getting involved in promoting LCHF within their circle of influence. It’s as if people have given up being lied to about how to eat from those experts who are supposed to know better about what is most effective and now the people are turning to alternative sources of information coming from bloggers who are telling their success stories since they are real-life examples of what healthy high-fat, low-carb living can do. My speech on the Low-Carb Cruise in a few weeks is called “Following Your Passion To Change The World” where I will challenge the participants to find their talents and use them to bring about change in support of this amazing low-carb lifestyle. The time for making this happen is NOW!
Will we see a similar trend like what has happened in Sweden start to happen someday soon in the United States of America? It may seem improbable and maybe even impossible to fathom right now. But perhaps the Swedes are giving us a foretaste of the future of America, Canada, the UK, Australia, New Zealand, and other countries around the world who desperately need their own dietary revolution to take place. I have a feeling it’s coming sooner than later and I’ll be here ready, willing, and able to do my part to help educate, encourage, and inspire the masses when it does. Will you?"
Les mer på:
http://livinlavidalowcarb.com/blog/poll-nearly-one-fourth-of-the-swedish-population-are-now-eating-low-carb/10337
LCHF revolusjonen er en stor snøball som triller rasker og raskere....
Etiketter:
helse,
helsepolitikk,
kost,
lchf,
sosiologi
mandag 28. mars 2011
I tilstedeværelsen føler man ro.
Den grenseløsehet som man kan føle når man mediterer kan nå assosieres med den høyre hjernhalven. Det er spennende. Meditasjon har en stor avslappendet effekt på kroppen. Man skulle bare gjøre det litt ofte.
De tanker som kommer frem i meditasjonen er ikke rett eller feil. De er bare opplevelser, og budskap fra det ubevisste. Det viktige er at man beholder markkontakten.
I tidløshetens sentrum heter det at vi skal være i ett universet.
Det heter at vi skal være i et kontinuum med den store helhetens univers.
Vet at du da er et med altets stora visdom i en visdom og erfaring så stor at du ikke ser vidden av det.
Det som du ser er ikke en gang en droppe i visdommens hav.
Du ser bare en liten, liten del av det hele.
Derfor er det så vanskelig å ha en oversikt over det som skjer.
Men det du kan gjøre er å søke kontakt med kilden i nærværets lys.
I nærværets , i din egen stillhet får du glimter av visdom og glimter av kilden.
Du får en liten hjelp til oversikt samtidlig som du får kontakt med din egen harmoni.
I nærværet kjenner du ro, i en stunds hvile fra tankenes støy i et stændigt planerende, minnesfokus og kritiserende.
Du får kontakt med å bare være.
I denne væren kan du finne kontakt med lykken.
I stillheten hører du din egen pust.
De blir langsommere, dypere og du finner en økt indre ro.
Du er!
For noen dager siden linket jeg inn en film på min blogg som heter "A stroke of an insight". http://etlivaleve.blogspot.com/2011/03/stroke-of-insight.html
Det var spennende å se at opplevelser jeg har hatt i samband med meditasjon var opplevelser aktivert av den høyre hjernehalvdelen. Vi har mye spennende fremfor oss når vi skal oppdage oss selv!
Jeg såg et tv-program på svensk tv 4, for noen uker siden, "Efter 10". Der var en hjernespesialist som jeg dessverre ikke husker navnet på. Han fortalte at de hadde studert hjernen på folk som mediterer regelmessig. Bildene viste på at visse deler av hjernen forandrets hos de her personerne. Fantastiskt!
De tanker som kommer frem i meditasjonen er ikke rett eller feil. De er bare opplevelser, og budskap fra det ubevisste. Det viktige er at man beholder markkontakten.
I tidløshetens sentrum heter det at vi skal være i ett universet.
Det heter at vi skal være i et kontinuum med den store helhetens univers.
Vet at du da er et med altets stora visdom i en visdom og erfaring så stor at du ikke ser vidden av det.
Det som du ser er ikke en gang en droppe i visdommens hav.
Du ser bare en liten, liten del av det hele.
Derfor er det så vanskelig å ha en oversikt over det som skjer.
Men det du kan gjøre er å søke kontakt med kilden i nærværets lys.
I nærværets , i din egen stillhet får du glimter av visdom og glimter av kilden.
Du får en liten hjelp til oversikt samtidlig som du får kontakt med din egen harmoni.
I nærværet kjenner du ro, i en stunds hvile fra tankenes støy i et stændigt planerende, minnesfokus og kritiserende.
Du får kontakt med å bare være.
I denne væren kan du finne kontakt med lykken.
I stillheten hører du din egen pust.
De blir langsommere, dypere og du finner en økt indre ro.
Du er!
For noen dager siden linket jeg inn en film på min blogg som heter "A stroke of an insight". http://etlivaleve.blogspot.com/2011/03/stroke-of-insight.html
Det var spennende å se at opplevelser jeg har hatt i samband med meditasjon var opplevelser aktivert av den høyre hjernehalvdelen. Vi har mye spennende fremfor oss når vi skal oppdage oss selv!
Jeg såg et tv-program på svensk tv 4, for noen uker siden, "Efter 10". Der var en hjernespesialist som jeg dessverre ikke husker navnet på. Han fortalte at de hadde studert hjernen på folk som mediterer regelmessig. Bildene viste på at visse deler av hjernen forandrets hos de her personerne. Fantastiskt!
Etiketter:
helse,
kroppen,
meditasjon
torsdag 24. mars 2011
Prosessen mot offentliggjøring.
Jeg har den senaste tiden lest flere flere spennende blogginnlegg på Marias Metode, http://mariasmetode.wordpress.com/, Serendipity Cat, http://www.serendipitycat.no/?p=5942 , Melivetpåslep, http://melivetpaaslep.wordpress.com/2011/03/#!/page/1, Liliekonvall, http://fingernijordaogbladetframunnen.blogspot.com/, http://englerisneen.com/ etc. De handler om å tørre å vise seg frem med sin sykdom, på internet eller ikke.
Jeg tenkte å fortelle om min reise til å vise meg frem på internet. Det har vært en lang indre prosess og jeg har tatt meg den tid som jeg trengte, noe som er veldig viktig. Jeg tenker at hvis man går ut offentlig før man er moden for det, kan det koste ettersom man i sitt indre ikke er klar for det. Jeg har i mange år tenkt at jeg en gang i fremtiden skulle skrive offentligt, en dag når jeg hadde kommet tilstrekkelig langt i min bearbeidingsprosess. For ca 10 år siden begynte det indre maset at jeg hadde noe å fortelle verden. Da skjøv jeg det vekk, men prosessen kom igang om at tiden nærmet seg. Jeg begynte å skrive ned en del for meg selv. Det ble en "svangerskapsprosess" som ble påvirket både av min ytre og indre reise.
Som alle andre så har jeg gjort min egen reise. Livet har slagit til flere gange når jeg har arbeidet med mine drømmer. Det er næmlig ikke allt som vi kan styre.
Den 20 mars 1989, var jeg ute på en spasertur en kveld, noe som skulle forandre meg og mitt liv. Jeg ble vitne til at Helen, 10 år, ble kidnappet av en mann. Det var ikke noe i nærheten mer enn jeg som nærmest var 15-20 meter fra henne, murderen og bilen. Jeg kom direkt i et sjokktilstand, såg indre bilder om hvordan folk skulle lete etter henne mens han hærjet med henne, når hun var død skulle det bli en rettegang. Når jeg gikk derfra lyttet jeg etter stegen fra kidnapperen. Jeg var beredt på å dø jeg også. Jeg tenkte slåss, hvis det skulle trenges, men visste jeg ikke var så sterk. Men han kom ikke og jeg besøkte en familie i nærheten, og kom raskt ut ur gatubilden. Der var jeg i sjokktilstand, ukonsentrert, og gikk hjem en time senere, livredd. Sjokken varte hele kvelden og dagen etter hadde jeg blokkert minnesbilden, og den blokkeringen varte til to dager etter man hadde funnet Helens hardt mishandlede kropp i en sort søppelsekk. Man kan lese om Helen i Hørby i wikipedia. Vi fikk leve med usikkerheten med Helens murder i mange år. Han ble tatt først i 2004.
Det her var smertefullt for både kropp og sjel i lange tider, selv om jeg søkte meg til en normal hverdag igjen. Normalisering er en viktig del når man har vært med om katastrofopplevelser. Det sender beroligende budskap til hjernen. For den som lurer på hvorfor jeg reagerte så sterkt på den her hendelsen kan jeg si at offer, og vitne får samme symptomer, noe å tenke på når vi får tenker på barn som lever i familjer med mishandel.
Jeg sparte ikke på kreftene når jeg gravde i minnene, fordi jeg ønsket å hjelpe politiet med mere informasjon, men kunne ikke gi dem informasjon som de kunne tenge, som for eksempel bilmerket.
Jeg ville så gjerne hjelpe, og prøvde å minnes, gikk tilbaks i minnene gang på gang. Nå vet jeg at hjernen ikke kan skille mellom fantasi og virkelig og at jeg dermed utsatte min kropp for traumaet gang på gang. Bearbeiding av trauma er en ting, elting noe annet.
Det var helt vilt i noen år. Helens murder tok livet av en veltrent prostituert kvinne et halv år senere. Året etter ble en bekant til meg ihjelstukken med kniv, når han skulle redde sin bil fra et par biltyver.
Få år etter det blir en slekting til meg murdet når hun var på veg hjem sent en kveld. Alt det her ble retraumiseringer, og jeg levde gjennom minnerne igjen.
All den her stressen påvirker immunforsvaret, ja hele kroppen. I September 1990, hadde jeg en halsinfeksjon, og deretter var jeg unormalt trøtt resten av min utdannelse. Jeg leste næmlig til psykolog da på den tiden. Når jeg vel kunne konsentrere meg igjen hadde jeg en dypere forståelse for individens dypgående prosesser. Det var lett å ta til seg, men jeg var så sliten. Det var viktig for meg å utdanne meg ferdig og å skaffe meg en trygg grunn å stå på.
Jeg tillat meg å gi meg et par år ekstra på å skrive min hovedoppgave. Jeg trengte å hente pusten.
Etter en to ukers sydentur, der jeg sov dag og natt, (På dagen under solparasollen) kunne jeg trene step-up, aerobics og så videre. Det var så deilig. Men sen kom andre symptomer. Jeg slog i hodet mot et skap, stanget det fra undersiden, og mådde forferdelig dårlig. Hva jeg nå vet, fikk jeg en sterk kompresjon mellom de overste nakkevirvelene.
Gjennom årene var jeg sliten, men kunne arbeide, og arbeidet gav meg mye og jeg kunne kjenne at jeg hadde mye å gi. Når jeg prøvde å trene gikk det feil hold. Naturligvis lurte jeg flere ganger hva som skjedd i kroppen men hva fantes det å finne.
1999 flyttet jeg til Norge og 9 måneder kollapset jeg. Et år senere hadde jeg ikke rett til sykepenger mer. Jeg fikk tak i en lokale der jeg kunne arbeide i min egen takt, men det tok noen måneder til jeg faktisk kunne det. Først viste en blodprøve at jeg hadde hat TWAR og jeg fikk en antibiotika kur mot det. For en forskjell det ble! Selv om jeg var sliten, så hadde noe skjedd.
Jeg begynte langsom arbeide meg opp, tok allting i min egen takt, og kreftene kom langsomt tilbake. Jeg hadde stor glede av pasientkontaktene, og opplevde ofte full nærvær i møtene med mine klienter.
2003 ble jeg operert første gangen, kom meg igjen. 2004 ble Ulf Olsson tatt, Helens murder. Når jeg såg hans bilde på internet, var det som om noe løstes opp i mitt indre. Jeg blir mer og mer sliten. Deretter får jeg rede på at jeg måtte bli operert igjen, en stor operasjon. Den operasjonen tok mine siste krefter, og jeg har ikke vær i jobb siden da, 2005.
Jeg har noe å fortelle omverdenen, men min historie er ikke unikk. Det finns mange som er så nedtrykt at de ikke orker å fortelle omverdenen om hvordan de har det. Jeg har hørt mange historier fra andre, der de har en lang rad traumaer og overbelastninger bak seg til de kollapset. Deretter hadde noen av dem problemer med å bli forstått på NAV og kanskje også av legen. Fra min side sett var det lettest å forklare for legen. Min erfaringsbank og min lyttergave, da det fungerte som best gjorde at jeg satt på informajon som fikk leger til å lytte. De mindre dårlige attføringene som gjorde pasientene enda sykere fikk meg iblant lyst til å fortelle offentligt om hva jeg såg. Det var vanskelig å gjøre, på grunn av taushetsplikten. Men jeg kan snakke om meg selv!
Jeg har ikke noe å skamme meg for når det handler om langtidssykdom. Jeg har alltid gjort så godt jeg har kunnet! Kanskje jeg kunne gjort andre valg iblant, men det kjentes best der og da. Vi har ikke kontroll over alt, og derfor får vi navigere så godt vi kan. Man får følge med på livets dans enten vi liker det eller ikke.
Det var ikke det her jeg drømte om, men nå kan jeg gjøre noe meningsfullt av mitt liv likevel. Det er mange ting som jeg har lagt av meg, deriblant flink pike grejen, og jeg håper jeg ikke plukker den opp igjen. Jeg er nå mere meningsstyrt. Det som jeg gjør skal være meningsfullt, og det får meg at ta meg ut ur min komfortsone. Når jeg blogger og kommenterer i mitt eget namn, så er jeg med i noe meningsfullt som er større enn meg selv! Når jeg skriver så glemmer jeg tid og rum, og den som jeg skriver før blir i første rommet. Da glemmer jeg tid og rom! Den som jeg skriver før er den som blir berørt av det som jeg skriver, når tiden er inne.
Man kan si at den andlige siden av meg har vokset seg sterk, og gir meg en indre trygghet.
Man kan lure på hva det er så skamlig å bli syk. Lever vi så beskyttet her i landet at illusjonen om vår udødlighet har vokset oss over hodet? Det pusses på fasader mer enn tidligere, samtidligere som det selges veldig mye alternativ litteratur og selvhjelpsbøker. Det betyder for meg at vi har en andelig sult, noe som vi har forsømt i vårt moderne samfunn.
Da tenker jeg også at det finns et stort behov av oss som står frem, for at får mange å se at de ikke er ensomme. Det er lett å tro det når vi er så opptatt av fasader. Vi jæmfører oss med hverandres fasader, og hva gjør det med oss? Når vi blir syke da mister vi våre masker. Hva skjer da?
Hvis vi mår dårligt av at vi er så syke, så pass att vi skammer oss. Da trenger vi å sette igang en indre prosess om hvordan vi ser på sykdom og på syke mennesker.
Det er en prosess å gå gjennom det, men når man har forsonet seg og møtt sin indre kjerne, da står man stadigt på jorden. Når man står stadigt på jorden, da kan man tale sin sannhet!
Det handler også om å se at man er en del av naturen og at man må samspille med den.
Når det handler om fremtiden, hvis jeg blir frisk og skal søke arbeide, er min tanke at en del ting er større enn meg! Det får jeg ta den dagen. Hvis jeg skal velge mellom kjærlighet og redsel, da velger jeg kjærligheten! Det betyr ikke at jeg aldrig mer blir redd, uten at jeg velger å gjøre det her valget ut fra kjærligheten til livet!
Alt til sin tid! Min erfaring er at vi ikke skal forsere ting, men i stedet ta ting når tiden er inne.
Hvis vi skal gå ut offentligt eller ikke... Det er opp til hver og en av oss. Du velger selv og hva du enn velger er riktig for deg! Ta være på deg!
Jeg tenkte å fortelle om min reise til å vise meg frem på internet. Det har vært en lang indre prosess og jeg har tatt meg den tid som jeg trengte, noe som er veldig viktig. Jeg tenker at hvis man går ut offentlig før man er moden for det, kan det koste ettersom man i sitt indre ikke er klar for det. Jeg har i mange år tenkt at jeg en gang i fremtiden skulle skrive offentligt, en dag når jeg hadde kommet tilstrekkelig langt i min bearbeidingsprosess. For ca 10 år siden begynte det indre maset at jeg hadde noe å fortelle verden. Da skjøv jeg det vekk, men prosessen kom igang om at tiden nærmet seg. Jeg begynte å skrive ned en del for meg selv. Det ble en "svangerskapsprosess" som ble påvirket både av min ytre og indre reise.
Som alle andre så har jeg gjort min egen reise. Livet har slagit til flere gange når jeg har arbeidet med mine drømmer. Det er næmlig ikke allt som vi kan styre.
Den 20 mars 1989, var jeg ute på en spasertur en kveld, noe som skulle forandre meg og mitt liv. Jeg ble vitne til at Helen, 10 år, ble kidnappet av en mann. Det var ikke noe i nærheten mer enn jeg som nærmest var 15-20 meter fra henne, murderen og bilen. Jeg kom direkt i et sjokktilstand, såg indre bilder om hvordan folk skulle lete etter henne mens han hærjet med henne, når hun var død skulle det bli en rettegang. Når jeg gikk derfra lyttet jeg etter stegen fra kidnapperen. Jeg var beredt på å dø jeg også. Jeg tenkte slåss, hvis det skulle trenges, men visste jeg ikke var så sterk. Men han kom ikke og jeg besøkte en familie i nærheten, og kom raskt ut ur gatubilden. Der var jeg i sjokktilstand, ukonsentrert, og gikk hjem en time senere, livredd. Sjokken varte hele kvelden og dagen etter hadde jeg blokkert minnesbilden, og den blokkeringen varte til to dager etter man hadde funnet Helens hardt mishandlede kropp i en sort søppelsekk. Man kan lese om Helen i Hørby i wikipedia. Vi fikk leve med usikkerheten med Helens murder i mange år. Han ble tatt først i 2004.
Det her var smertefullt for både kropp og sjel i lange tider, selv om jeg søkte meg til en normal hverdag igjen. Normalisering er en viktig del når man har vært med om katastrofopplevelser. Det sender beroligende budskap til hjernen. For den som lurer på hvorfor jeg reagerte så sterkt på den her hendelsen kan jeg si at offer, og vitne får samme symptomer, noe å tenke på når vi får tenker på barn som lever i familjer med mishandel.
Jeg sparte ikke på kreftene når jeg gravde i minnene, fordi jeg ønsket å hjelpe politiet med mere informasjon, men kunne ikke gi dem informasjon som de kunne tenge, som for eksempel bilmerket.
Jeg ville så gjerne hjelpe, og prøvde å minnes, gikk tilbaks i minnene gang på gang. Nå vet jeg at hjernen ikke kan skille mellom fantasi og virkelig og at jeg dermed utsatte min kropp for traumaet gang på gang. Bearbeiding av trauma er en ting, elting noe annet.
Det var helt vilt i noen år. Helens murder tok livet av en veltrent prostituert kvinne et halv år senere. Året etter ble en bekant til meg ihjelstukken med kniv, når han skulle redde sin bil fra et par biltyver.
Få år etter det blir en slekting til meg murdet når hun var på veg hjem sent en kveld. Alt det her ble retraumiseringer, og jeg levde gjennom minnerne igjen.
All den her stressen påvirker immunforsvaret, ja hele kroppen. I September 1990, hadde jeg en halsinfeksjon, og deretter var jeg unormalt trøtt resten av min utdannelse. Jeg leste næmlig til psykolog da på den tiden. Når jeg vel kunne konsentrere meg igjen hadde jeg en dypere forståelse for individens dypgående prosesser. Det var lett å ta til seg, men jeg var så sliten. Det var viktig for meg å utdanne meg ferdig og å skaffe meg en trygg grunn å stå på.
Jeg tillat meg å gi meg et par år ekstra på å skrive min hovedoppgave. Jeg trengte å hente pusten.
Etter en to ukers sydentur, der jeg sov dag og natt, (På dagen under solparasollen) kunne jeg trene step-up, aerobics og så videre. Det var så deilig. Men sen kom andre symptomer. Jeg slog i hodet mot et skap, stanget det fra undersiden, og mådde forferdelig dårlig. Hva jeg nå vet, fikk jeg en sterk kompresjon mellom de overste nakkevirvelene.
Gjennom årene var jeg sliten, men kunne arbeide, og arbeidet gav meg mye og jeg kunne kjenne at jeg hadde mye å gi. Når jeg prøvde å trene gikk det feil hold. Naturligvis lurte jeg flere ganger hva som skjedd i kroppen men hva fantes det å finne.
1999 flyttet jeg til Norge og 9 måneder kollapset jeg. Et år senere hadde jeg ikke rett til sykepenger mer. Jeg fikk tak i en lokale der jeg kunne arbeide i min egen takt, men det tok noen måneder til jeg faktisk kunne det. Først viste en blodprøve at jeg hadde hat TWAR og jeg fikk en antibiotika kur mot det. For en forskjell det ble! Selv om jeg var sliten, så hadde noe skjedd.
Jeg begynte langsom arbeide meg opp, tok allting i min egen takt, og kreftene kom langsomt tilbake. Jeg hadde stor glede av pasientkontaktene, og opplevde ofte full nærvær i møtene med mine klienter.
2003 ble jeg operert første gangen, kom meg igjen. 2004 ble Ulf Olsson tatt, Helens murder. Når jeg såg hans bilde på internet, var det som om noe løstes opp i mitt indre. Jeg blir mer og mer sliten. Deretter får jeg rede på at jeg måtte bli operert igjen, en stor operasjon. Den operasjonen tok mine siste krefter, og jeg har ikke vær i jobb siden da, 2005.
Jeg har noe å fortelle omverdenen, men min historie er ikke unikk. Det finns mange som er så nedtrykt at de ikke orker å fortelle omverdenen om hvordan de har det. Jeg har hørt mange historier fra andre, der de har en lang rad traumaer og overbelastninger bak seg til de kollapset. Deretter hadde noen av dem problemer med å bli forstått på NAV og kanskje også av legen. Fra min side sett var det lettest å forklare for legen. Min erfaringsbank og min lyttergave, da det fungerte som best gjorde at jeg satt på informajon som fikk leger til å lytte. De mindre dårlige attføringene som gjorde pasientene enda sykere fikk meg iblant lyst til å fortelle offentligt om hva jeg såg. Det var vanskelig å gjøre, på grunn av taushetsplikten. Men jeg kan snakke om meg selv!
Jeg har ikke noe å skamme meg for når det handler om langtidssykdom. Jeg har alltid gjort så godt jeg har kunnet! Kanskje jeg kunne gjort andre valg iblant, men det kjentes best der og da. Vi har ikke kontroll over alt, og derfor får vi navigere så godt vi kan. Man får følge med på livets dans enten vi liker det eller ikke.
Det var ikke det her jeg drømte om, men nå kan jeg gjøre noe meningsfullt av mitt liv likevel. Det er mange ting som jeg har lagt av meg, deriblant flink pike grejen, og jeg håper jeg ikke plukker den opp igjen. Jeg er nå mere meningsstyrt. Det som jeg gjør skal være meningsfullt, og det får meg at ta meg ut ur min komfortsone. Når jeg blogger og kommenterer i mitt eget namn, så er jeg med i noe meningsfullt som er større enn meg selv! Når jeg skriver så glemmer jeg tid og rum, og den som jeg skriver før blir i første rommet. Da glemmer jeg tid og rom! Den som jeg skriver før er den som blir berørt av det som jeg skriver, når tiden er inne.
Man kan si at den andlige siden av meg har vokset seg sterk, og gir meg en indre trygghet.
Man kan lure på hva det er så skamlig å bli syk. Lever vi så beskyttet her i landet at illusjonen om vår udødlighet har vokset oss over hodet? Det pusses på fasader mer enn tidligere, samtidligere som det selges veldig mye alternativ litteratur og selvhjelpsbøker. Det betyder for meg at vi har en andelig sult, noe som vi har forsømt i vårt moderne samfunn.
Da tenker jeg også at det finns et stort behov av oss som står frem, for at får mange å se at de ikke er ensomme. Det er lett å tro det når vi er så opptatt av fasader. Vi jæmfører oss med hverandres fasader, og hva gjør det med oss? Når vi blir syke da mister vi våre masker. Hva skjer da?
Hvis vi mår dårligt av at vi er så syke, så pass att vi skammer oss. Da trenger vi å sette igang en indre prosess om hvordan vi ser på sykdom og på syke mennesker.
Det er en prosess å gå gjennom det, men når man har forsonet seg og møtt sin indre kjerne, da står man stadigt på jorden. Når man står stadigt på jorden, da kan man tale sin sannhet!
Det handler også om å se at man er en del av naturen og at man må samspille med den.
Når det handler om fremtiden, hvis jeg blir frisk og skal søke arbeide, er min tanke at en del ting er større enn meg! Det får jeg ta den dagen. Hvis jeg skal velge mellom kjærlighet og redsel, da velger jeg kjærligheten! Det betyr ikke at jeg aldrig mer blir redd, uten at jeg velger å gjøre det her valget ut fra kjærligheten til livet!
Alt til sin tid! Min erfaring er at vi ikke skal forsere ting, men i stedet ta ting når tiden er inne.
Hvis vi skal gå ut offentligt eller ikke... Det er opp til hver og en av oss. Du velger selv og hva du enn velger er riktig for deg! Ta være på deg!
Etiketter:
bevissthet,
følelser,
helse,
hjernestress,
indre reise,
kjærlighet,
kronisk utmattelsessyndrom,
kroppen,
livet,
stress
tirsdag 22. mars 2011
Barn som tolk?
Vi har fått mange sterke inntrykk fra Japan etter jordskelv, tsunami og katatrofen på kjernekraftverket i Fukoshima. Når jeg såg noen intervjuer av barn på tv, der de sa at de var redde fordi det kan bli flere katastrofer, får jeg assosiasjoner til andre katastrofer som jeg har hørt om. For ca 15 år siden arbeidet jeg i Oskarshamn i Sverige. På psykiatriske klinikken hadde man et prosjekt av et flyktingprosjekt der man skulle øke kompetansen på traumatiserte flyktinger i nærområdet. Det var samarbeidet med skoler, sosialkontor, politi og så videre. Jeg var den som gjorde en skriftlig vurdering av prosjektet og derfor var jeg med på flere aktiviteter. Vi hørte på en psykolog som arbeidet med barn fra blant annet krigens Bosnia. Hun fortalte om hvordan hun og andre med henne hadde forventet at de bare skulle tegne krigens realiteter. Barnen var ikke bare opptatt av krigen. De tegnet også huset de hadde bott i, hagen der de lekte og så videre. De var ikke bare traumatisert. De hadde også en sorg over alt de hadde mist i livet!
Når barnen lekte med sine venner så kunne man ikke se hva de bar på i sitt indre, men når de møtte noen som var beredt på å lytte, da kom det frem.
En venninne til meg fortalte om hvordan de bosniske barnen hadde blitt skremt når en helikopter hadde landet på skolegården. De fikk memoryflashbacks om soldater og kriget. Det kunne være slike triggers som satte igang traumareaksjonene igjen.
Når de kom til Sverige lærte barnen seg svenska mye raskere enn de voksne. Tilsynelatende gikk det bra, og de fikk nye venner på skole, barnehagene og i nabolagene. Hjemme hadde de en famlie som også slet med trauma, og som kanskje slet med både følelser og konsentrasjon. Når de voksne hadde mistet alt var barnen fremtiden! Barnen var håpet om en fremtid. De var sentrum i deres liv.
Jeg var på en annen forelesning som også handlet om barn fra krigen, som nå var i Sverige. Helt plutselig hadde de fått et stort ansvar som tolker for sine foreldrer. Jeg hørte eksempel fra helsevesendet, der barn fikk fungere som tolk mellom lege og mor. Legen hadde sagt til barnet at "Si til din mamma at hun har kreft!"
Man kan bare fantasere om hvordan det var for det barnet å fortelle en så forferdelig ting til sin mamma. Jeg bare lurer. Hvis et barn hadde oversatt feil hos legen, hvem hadde da tatt ansvar? Her fikk barnen mer traumer i sitt liv av helsevesendet, som om de ikke hadde nok allerede.
Et barn skal aldrig behøve å fungere som tolk hos legen!
De fortalte også at foreldrene mistet auktoritet hos sine barn når barnen fungerte som tolker. De fikk da vanskeligere å sette grenser for sine barn. En del barn utnyttet situasjonen til egen fordel. Når foreldrene prøvde å sette grenser for barnen, så sa barnen at i Sverige fikk foreldrer ikke fikk lov til å sette de her grensene. Foreldrene hadde mistet auktoritet og barnen hadde mistet den trygghet som foreldrer med auktoritet kan gi barnen. Det skjedde når de trengte den som mest.
Man snakker om at man trenger å lære seg det nye landets språk for å integrere seg i det nye samfunnet og for å få et arbeide. Kanskje er det viktigste for barnens trygghet å lære seg det nye språket, enten man for eksempel er hjemmefru fra Somalia og som bor i Oslo, eller svensk eller norsk famile i Spania. Man kan være glad i sitt hjemland, samtidlig som man lærer seg en ny kultur.
Når barnen lekte med sine venner så kunne man ikke se hva de bar på i sitt indre, men når de møtte noen som var beredt på å lytte, da kom det frem.
En venninne til meg fortalte om hvordan de bosniske barnen hadde blitt skremt når en helikopter hadde landet på skolegården. De fikk memoryflashbacks om soldater og kriget. Det kunne være slike triggers som satte igang traumareaksjonene igjen.
Når de kom til Sverige lærte barnen seg svenska mye raskere enn de voksne. Tilsynelatende gikk det bra, og de fikk nye venner på skole, barnehagene og i nabolagene. Hjemme hadde de en famlie som også slet med trauma, og som kanskje slet med både følelser og konsentrasjon. Når de voksne hadde mistet alt var barnen fremtiden! Barnen var håpet om en fremtid. De var sentrum i deres liv.
Jeg var på en annen forelesning som også handlet om barn fra krigen, som nå var i Sverige. Helt plutselig hadde de fått et stort ansvar som tolker for sine foreldrer. Jeg hørte eksempel fra helsevesendet, der barn fikk fungere som tolk mellom lege og mor. Legen hadde sagt til barnet at "Si til din mamma at hun har kreft!"
Man kan bare fantasere om hvordan det var for det barnet å fortelle en så forferdelig ting til sin mamma. Jeg bare lurer. Hvis et barn hadde oversatt feil hos legen, hvem hadde da tatt ansvar? Her fikk barnen mer traumer i sitt liv av helsevesendet, som om de ikke hadde nok allerede.
Et barn skal aldrig behøve å fungere som tolk hos legen!
De fortalte også at foreldrene mistet auktoritet hos sine barn når barnen fungerte som tolker. De fikk da vanskeligere å sette grenser for sine barn. En del barn utnyttet situasjonen til egen fordel. Når foreldrene prøvde å sette grenser for barnen, så sa barnen at i Sverige fikk foreldrer ikke fikk lov til å sette de her grensene. Foreldrene hadde mistet auktoritet og barnen hadde mistet den trygghet som foreldrer med auktoritet kan gi barnen. Det skjedde når de trengte den som mest.
Man snakker om at man trenger å lære seg det nye landets språk for å integrere seg i det nye samfunnet og for å få et arbeide. Kanskje er det viktigste for barnens trygghet å lære seg det nye språket, enten man for eksempel er hjemmefru fra Somalia og som bor i Oslo, eller svensk eller norsk famile i Spania. Man kan være glad i sitt hjemland, samtidlig som man lærer seg en ny kultur.
onsdag 16. mars 2011
Jeg er imponert!
Jeg arbeidet i helsevesendet i mange år før jeg ble nødt til å sykemelde meg. Jeg har arbeidet i både somatikken og psykiatrien. Da har jeg vært vitne til mange mennesker som var i vanskelige situasjoner, en del i åresvis. Det er tøfft å være alvorlig syk i lange tider. Det er mange mennesker som jeg har beundret for at de har holdet det ut. Ofte når vi snakker om sykdommer, så blir det underforstått "stakkers" og "offer". Det er en hard situasjon og det kan være vanskelig og tungt og leve med. Tenk deg en person som har vært tungt deprimert i mange år. Hvordan er det? Jeg har for eksempel mange psykisk lidende individer som ikke ønsker å betraktes som stakkers og offer, fordi de er hele mennesker med både styrker og svakheter. Jeg har også møtt personer som har hatt det forferdelig slitsomt når de som skulle hjelpe kun har sett deres resurser. Da har de heller ikke nått frem med sitt budskap.
Det er så fort gjort å polarisere, og da ser vi ikke det hele mennesket.
Det har vært mange ganger, en person har kjent seg veldig svak, og jeg har sett den sjelslige styrken. Det er fantastisk hva mennesker kan tåle mye, og i lang tid. Jeg tenker for eksempel på de alvorligste syke ME pasientene. Ikke nok er de alvorligt syke, men ikke alle blir tatt på alvor og en del blir, hva de beskriver, uforskammet behandlet. En del skammer seg, har skyldfølelser og så videre fordi er syke. Som om de ikke hadde nok allerede!
Jeg har møtt mennesker som har hatt andre ufattbare erfaringer av livet. Noen eksempler er: konsentrasjonsleir i Aschwitz, dr. Mengeles avdeling, fengsel i Saddam Husseins Irak, krigets Bosnia, konsentrasjonsleir i Bosnia, tsunami, alle personer som har utsatts for overgrep noe som er mye mer vanlig enn vi ønsker å tro. De her menneskene sliter naturligvis forferdelig etter alle de her katastrofale situasjonene. De reaksjoner som kommer etter slike situasjoner er forferdelig sterke, og noen var rett og slett redde for at de holdt på å bli gale. De sier en hel del om den kraft som finns i hele mennesket, når livet slår til.
Ja, det er mange som jeg har beundret, med tanke på hva de hadde gått gjennom og var mitt oppe i. Det finns en enorm styrke i det å holde det ut.
Hvis vi hadde snakket mer om den her indre sjelstyrken, kanskje noen hadde begynnt å strekke på ryggen sin. For det er noe å være stolt over! Det er så lett å dømme når vi selv ikke er mitt oppe i det!
Hvordan skal vi gjøre for å nyansere opp den her bilden?
Jeg tenker det er veldig bra at så mange går ut og forteller sin historie, og gir omverdenen en bildlig beskrivelse om hva det handler om. Ordens kraft har stor betydning, og når vi tørr å fortelle vår sannhet, da tar vi definisjonsmakten tilbake i våre liv. Informasjonsspridning er helt nødvendig.
Vi trenger også arbeide med vårt indre. Hva har vi selve for syn på det å være syk? Hvordan ser vi på syke mennesker? Hva har jeg for fordommer og forestillinger om meg selv, som hindrer meg å ha et ok liv til tross for alt? Hvordan ser jeg på min egen svakhet? Hvordan ser jeg på det å være avhengig av andre mennesker? Det her handler om prosess og vi må finne våre egne naturlover, og det gjør vi lettere om vi har gode medreisende? Det her handler om krise og mognad. Tørr jeg å se livet som det er, og å være i det? Strever jeg med å holde imot, og derved gjør livet mye tyngre? Det handler også om en sjelslig utvikling og å finne vår egen indre kjerne og den finner vi ikke i vår materielle verden. Vi har i vårt trygge samfunn der vi stadig søker materielle vinninger, satt oss på åndelig, sjelslig sveltekur, og derfor er vi ikke forberedt på andre realiteter i livet. Når livet slår til er vi ikke rustet til å håndtere det. Vi faller hardt mot marken! Hva er det som sier at vi skal være friske hele livet?
Bloggeren SerendipityCat tar opp en viktig ting i innlegget "De to skalaene - Hvordan måler vi livet?" http://www.serendipitycat.no/?p=5891
Hun forteller veldigt beskrivende om når hun ble syk, og legen hennes tidlig spurte henne om når hun kunne begynne arbeide igjen. Hun er veldig ung, så det er forståelig, men det beskriver også samfunnets forventninger på helse. Man skal ikke være syk. Hun hadde selv den her innstillingen at hun skulle komme tilbake til arbeidet så raskt som mulig. Hun skriver: "Jeg, og de fleste rundt meg, forhold oss til den skalaen som måler arbeidsførhet fra 0% til 100%. Dette var målestokken! På hva som var riktig."
Hva jeg kan oppfatte av teksten, så kostet det henne veldig dyrt. Når hun ble alvorligere syk i ME, fikk hun en ny skale å forholde seg til. "For det fantes en annen skala. Det fantes en skala som gikk fra 0% arbeidsfør og nedover! Helt ned til 0% eksistens faktisk. "
Kanskje vi hadde møtt livet med større visdom hvis vi hadde ført sammen de to skalaene til en. Kanskje de hadde vært lettere å bære å være å være syk hvis vi i samfunnet hadde tatt med oss at livet har hele skalaen. Hadde vi tatt være på oss selv og vår natur bedre i en slik situasjon?
Vi har sammen byggt opp et overfladisk samfunn der vi ikke tar livet mere på alvor. Vi har satt livsdypet til sides, og satt materielle vinninger som mål, og kommet helt i ubalanse. Hvor mange legger mye tid på bil og hus, men for en del har det vært tabu å ta være på seg selv. Vi er en del av naturen og trenger å taes vare på som en del av naturen. På samme tid har man dyrket, "Vil du noe tilstrekkelig mye så klarer du det meste". Man kan klare seg lenge på ren vilje, men for eller senere slår naturen tilbake. Vi har mistet vår balanse gjennom materiell streven der vi vil ha mer, mer, mer.. Vi søker oss til psykiske kikker gjennom det materielle. Det finns mye hyggelig med det materielle, men jeg er redd for at vi har forsømt vår sjel og natur, og derved også jorden. Hvor mange tar ikke seg pusterom, for å komme i balanse? Vi lever i en tid med extreme makeover, skape ditt perfekte liv, tenk dig frisk,the secret og så videre. Problemet er at det ikke gir oss en indre mognad. Vi har en høy materiell standard i landet, men hvorfor selges det så mye selvhjelpsbøker. Hvorfor har vi så mange langtidssykemeldte, og hvorfor er det så mange som ikke føler seg tatt på alvor? For meg ser det ut til at vi har mistet markkontakten. Prøvelsene er en del av livet, akkurat som velgang og helse. Hvis vi benekter de alvorligere sidene av livet, da vokser de, til de blir så store at det blir veldig mye vanskeligere å løse.
Ensom står den som er rammet, hvis ikke søker seg til andre for støtte og samarbeide. I motgangen finns en fantastisk mulighet til å vokse. Ikke at vi søkte oss dit, men når vi nå likevel er der prøver vi å gjøre noe meningsfullt med det. Når vi søker oss til vår egen kjerne til sjelen, viser den oss nye muligheter til å se på livet. Kanskje oppdager vi nye talenter, som kan få oss til å vokse til å bli helere mennesker! Vegen er å prøve å finne noe som er moro, og som engasjerer oss. Hvis vi ikke orker det akkurat da, må vi vente til senere. Vi får trene opp vår tålmodighet, enten vi vil eller ikke.
Jeg synes at vi burde rose oss selv mye mere når vi tenker på hva vi har tålt og orket å stå mitt oppe i.
Hvis vi ikke orker, da er det også lov. Da er det tid for trøst!
Det er mange som har grunn til å være stolt over seg selv. Den som aldrig har vært syk, kan ha vanskelig for å forstå hva det handler om, og det er ikke rart når de ikke har levd det. Det er opp til oss selv å gi oss vårt rette verdi! Jeg er imponert!
Det er så fort gjort å polarisere, og da ser vi ikke det hele mennesket.
Det har vært mange ganger, en person har kjent seg veldig svak, og jeg har sett den sjelslige styrken. Det er fantastisk hva mennesker kan tåle mye, og i lang tid. Jeg tenker for eksempel på de alvorligste syke ME pasientene. Ikke nok er de alvorligt syke, men ikke alle blir tatt på alvor og en del blir, hva de beskriver, uforskammet behandlet. En del skammer seg, har skyldfølelser og så videre fordi er syke. Som om de ikke hadde nok allerede!
Jeg har møtt mennesker som har hatt andre ufattbare erfaringer av livet. Noen eksempler er: konsentrasjonsleir i Aschwitz, dr. Mengeles avdeling, fengsel i Saddam Husseins Irak, krigets Bosnia, konsentrasjonsleir i Bosnia, tsunami, alle personer som har utsatts for overgrep noe som er mye mer vanlig enn vi ønsker å tro. De her menneskene sliter naturligvis forferdelig etter alle de her katastrofale situasjonene. De reaksjoner som kommer etter slike situasjoner er forferdelig sterke, og noen var rett og slett redde for at de holdt på å bli gale. De sier en hel del om den kraft som finns i hele mennesket, når livet slår til.
Ja, det er mange som jeg har beundret, med tanke på hva de hadde gått gjennom og var mitt oppe i. Det finns en enorm styrke i det å holde det ut.
Hvis vi hadde snakket mer om den her indre sjelstyrken, kanskje noen hadde begynnt å strekke på ryggen sin. For det er noe å være stolt over! Det er så lett å dømme når vi selv ikke er mitt oppe i det!
Hvordan skal vi gjøre for å nyansere opp den her bilden?
Jeg tenker det er veldig bra at så mange går ut og forteller sin historie, og gir omverdenen en bildlig beskrivelse om hva det handler om. Ordens kraft har stor betydning, og når vi tørr å fortelle vår sannhet, da tar vi definisjonsmakten tilbake i våre liv. Informasjonsspridning er helt nødvendig.
Vi trenger også arbeide med vårt indre. Hva har vi selve for syn på det å være syk? Hvordan ser vi på syke mennesker? Hva har jeg for fordommer og forestillinger om meg selv, som hindrer meg å ha et ok liv til tross for alt? Hvordan ser jeg på min egen svakhet? Hvordan ser jeg på det å være avhengig av andre mennesker? Det her handler om prosess og vi må finne våre egne naturlover, og det gjør vi lettere om vi har gode medreisende? Det her handler om krise og mognad. Tørr jeg å se livet som det er, og å være i det? Strever jeg med å holde imot, og derved gjør livet mye tyngre? Det handler også om en sjelslig utvikling og å finne vår egen indre kjerne og den finner vi ikke i vår materielle verden. Vi har i vårt trygge samfunn der vi stadig søker materielle vinninger, satt oss på åndelig, sjelslig sveltekur, og derfor er vi ikke forberedt på andre realiteter i livet. Når livet slår til er vi ikke rustet til å håndtere det. Vi faller hardt mot marken! Hva er det som sier at vi skal være friske hele livet?
Bloggeren SerendipityCat tar opp en viktig ting i innlegget "De to skalaene - Hvordan måler vi livet?" http://www.serendipitycat.no/?p=5891
Hun forteller veldigt beskrivende om når hun ble syk, og legen hennes tidlig spurte henne om når hun kunne begynne arbeide igjen. Hun er veldig ung, så det er forståelig, men det beskriver også samfunnets forventninger på helse. Man skal ikke være syk. Hun hadde selv den her innstillingen at hun skulle komme tilbake til arbeidet så raskt som mulig. Hun skriver: "Jeg, og de fleste rundt meg, forhold oss til den skalaen som måler arbeidsførhet fra 0% til 100%. Dette var målestokken! På hva som var riktig."
Hva jeg kan oppfatte av teksten, så kostet det henne veldig dyrt. Når hun ble alvorligere syk i ME, fikk hun en ny skale å forholde seg til. "For det fantes en annen skala. Det fantes en skala som gikk fra 0% arbeidsfør og nedover! Helt ned til 0% eksistens faktisk. "
Kanskje vi hadde møtt livet med større visdom hvis vi hadde ført sammen de to skalaene til en. Kanskje de hadde vært lettere å bære å være å være syk hvis vi i samfunnet hadde tatt med oss at livet har hele skalaen. Hadde vi tatt være på oss selv og vår natur bedre i en slik situasjon?
Vi har sammen byggt opp et overfladisk samfunn der vi ikke tar livet mere på alvor. Vi har satt livsdypet til sides, og satt materielle vinninger som mål, og kommet helt i ubalanse. Hvor mange legger mye tid på bil og hus, men for en del har det vært tabu å ta være på seg selv. Vi er en del av naturen og trenger å taes vare på som en del av naturen. På samme tid har man dyrket, "Vil du noe tilstrekkelig mye så klarer du det meste". Man kan klare seg lenge på ren vilje, men for eller senere slår naturen tilbake. Vi har mistet vår balanse gjennom materiell streven der vi vil ha mer, mer, mer.. Vi søker oss til psykiske kikker gjennom det materielle. Det finns mye hyggelig med det materielle, men jeg er redd for at vi har forsømt vår sjel og natur, og derved også jorden. Hvor mange tar ikke seg pusterom, for å komme i balanse? Vi lever i en tid med extreme makeover, skape ditt perfekte liv, tenk dig frisk,the secret og så videre. Problemet er at det ikke gir oss en indre mognad. Vi har en høy materiell standard i landet, men hvorfor selges det så mye selvhjelpsbøker. Hvorfor har vi så mange langtidssykemeldte, og hvorfor er det så mange som ikke føler seg tatt på alvor? For meg ser det ut til at vi har mistet markkontakten. Prøvelsene er en del av livet, akkurat som velgang og helse. Hvis vi benekter de alvorligere sidene av livet, da vokser de, til de blir så store at det blir veldig mye vanskeligere å løse.
Ensom står den som er rammet, hvis ikke søker seg til andre for støtte og samarbeide. I motgangen finns en fantastisk mulighet til å vokse. Ikke at vi søkte oss dit, men når vi nå likevel er der prøver vi å gjøre noe meningsfullt med det. Når vi søker oss til vår egen kjerne til sjelen, viser den oss nye muligheter til å se på livet. Kanskje oppdager vi nye talenter, som kan få oss til å vokse til å bli helere mennesker! Vegen er å prøve å finne noe som er moro, og som engasjerer oss. Hvis vi ikke orker det akkurat da, må vi vente til senere. Vi får trene opp vår tålmodighet, enten vi vil eller ikke.
Jeg synes at vi burde rose oss selv mye mere når vi tenker på hva vi har tålt og orket å stå mitt oppe i.
Hvis vi ikke orker, da er det også lov. Da er det tid for trøst!
Det er mange som har grunn til å være stolt over seg selv. Den som aldrig har vært syk, kan ha vanskelig for å forstå hva det handler om, og det er ikke rart når de ikke har levd det. Det er opp til oss selv å gi oss vårt rette verdi! Jeg er imponert!
Etiketter:
balanse,
bevissthet,
helhet,
helse,
helsepolitikk,
indre reise,
livet,
livets veg,
refleksjon,
ubevissthet
Abonner på:
Innlegg (Atom)