Å holde fokus. På hva?

Når jeg i dag våknet, følte jeg meg fremdeles slapp. Jeg hadde mine planer for i dag, men måtte planere om når kroppen sier i fra. I stedet ble det en halvtimes meditasjon, og en stunds mental hvile. Jeg prøver forskjellige metoder for å slappe av og å fylle hodet med noe behagelig og lett. Det er viktig til å ta seg tid til å få kropp og sjel til å kople ut fra hverdagsstress og urostanker hvis man sliter med det.

Men jeg merker også hvor viktig det er å ha fred og ro i sitt liv, for eksempel den økonomiske situasjonen. En trygg livssituasjon underletter de helsefremmende aktivitetene der vi kan påvirke vårt allmenntilstand. Frisk eller syk, det er mye å vinne på å ta seg tid til å ta vare på oss selv, til glede for oss selv og våre nære og kjære. Men våre forutsetninger er forskjellige, og det må vi huske på, både når vi tenker på oss selv og nå vi tenker på våre medmennesker.

Når jeg har fred og ro til å reflektere, tenker jeg at det finns mye å være takknemlig for. Det er ikke alle barn i verden som kan gå i skolen og å ta videreutdannelse. Det er ikke alle som har råd å spise seg mette, eller å gå til lege. Når noen i familien blir syke i lang tid, kan familien bli fattig og barn vokser opp i fattigdom. De eldre barnene må tjene penger for å forsørge sine familie.

Jeg ble født i et land der jeg kunne gå i skolen, ikke bare i grunnskolen, men også på universitet i flere år. Når jeg ble syk kunne jeg gå til legen, og når jeg måtte til sykehus, ble jeg ikke utfattig. Å ikke bare det, jeg har fått sykepenger når jeg er syk. Det fins ting som vi tar for gitt i vårt land, som kanskje ikke er en selvfølge.

Når jeg fokuserer på det i livet som jeg føler meg takksom for, skjer det noe i kroppen. Det føles godt!

Har dere tatt dere tid til å lytte/føle på kroppen, hvor i kroppen man kan føle på takknemlighet?

Hva skjer med tankevirksomheten når du mediterer.

Hvor mange tenker over den åndelige siden i deres liv?


I det svenske språket betyr åndelighet "andlighet".

Når svensken puster sier hen at hen andas.

"Andlighet" og å andas, to bra ord når vi snakker om å leve."

I det engelske språket er inpust og inspirasjon det samme ordet, "inspiration".

Et annet fint er når det snakker om "in spirit"

Fins det noen bedre sted til å føle seg levende enn i naturen? In spirit, åndelig og å puste inn livet og å være i det?

Når jeg tenker på åndelighet, tenker jeg på naturen og å våre relasjoner.
Finns noe annet i livet som er viktigere enn det?
Hva tenker dere på hva som er viktigst i livet? Luksusbolig og luksusbil?

Jeg mener at våre relasjoner og vår natur tilhører våre dypeste verdier. Når vi har det godt med oss selv og med hverandre, da har vi det bra. Da kan man føle seg harmonisk.

Jeg tenker ser livet som en åndelig reise i tillegg til en psykologisk og kroppslig reise. Vi har våre indre kjerneverdier som også er våre behov.

I vårt samfunn har vi fått så mye fokus på hva som skjer rundt oss, at våre indre åndelige behov ikke får så mye plass. Vi hører om økonomisk vekst, at vi fortjener de ting som man vil selge til oss. Det er lett å forføres til å fokusere på alle vakre ting, alle teknologiske nyvinninger, og andre fristelser. Det er lett å strekke seg for langt og å glemme seg selv. Men vi har fremdeles våre indre dypere behov. Hvordan har vi det hvis vi glemmer hva vi behøver og har en dypere glede av?
Det er på grunn av det her som gjør at jeg synes det er spennende å følge med på alle som tar en time out i vårt samfunn, for eksempel kjøpestopp. Når folk bryter en vane, og tar seg tid til å reflektere, er det noe annet som bryter seg frem. Da kommer refleksjonen om hva som er viktig i livet, og hva trenger man egentlig? Man får kanskje kontakt med andre sider av seg selv. Når jeg leser om personer som har kjøpestopp er det interessant å tenke over når de sier at de har fått mere ro og er gladere. Det fins også de som sier de har mere tid for sine barn.

Det er så lett å komme gå seg vill og å miste kontakten med seg indre! Hvis man over tid ikke tar seg tid å reflektere over seg selv og sitt liv, fortsetter man samme livsstil til sjelen banker på.
Hvis man glemmer å føle på hva som er de indre behovene og hva man innerst inne ønsker, er det kanskje ikke så rart at mange sliter med psykiske problemer i vårt samfunn. Hva skjer i kroppen hvis vi trykker ned våre behov og det vi ønsker i lang tid??? Hvor lenge kan man ha det slik?

Man kan kanskje si at våre dypeste ønsker og behov også er vår mening i livet. Hvordan har vi det når vi kan bidra med noe viktig både til oss selv og hverandre? Se på et barn når hen skal gi en overraskelse til noen annen, for eksempel sine foreldre. Det er så viktig å føle på at man har noe å gi til et annet menneske.

Hva skjer med folk hvis de har tid til å satse på materielle ting, men ikke så mye annet?

Vi har så mye å gi hverandre! Men så var det tiden forstås.

For en del år siden når jeg var veldig svekket, fikk jeg kontakt med en side av meg, jeg ikke visste jeg hadde. Jeg kaller det sjelsstyrke. Til tross for at jeg var svekket på mange måter, så var det noe som føltes intakt. Det bar jeg med meg videre. Det løste inga problemer, jeg var fremdeles syk, men livet fikk en ny dimensjon. Det var også en opplevelse av at det fins noe som er større enn oss. Vi er her til sammen, og det er viktig at vi hjelper hverandre videre. Vi har ansvar for våre liv, og vi har et samfunnsansvar. Det har fått meg til å stå frem i sosiale medier for å diskutere helsepolitikk og annet. Det er tanker som har vært med meg  mange år, men det tok tid før jeg var moden for det. Alt til sin tid.

Det er opp til oss hvordan samfunnet skal utvikle seg fremover. Hva er det for et samfunn som vi ønsker at kommende generasjoner skal leve i?

Det er opp til oss!


(Når jeg snakker om det som er større enn oss tar jeg ikke stilling til om det bare er en fysisk/psykisk opplevelse eller en realitet.)

Ja, forresten. Hvor føler du i kroppen når du tar det tid til å leve deg inn i de ting som du føler deg takksom over?

To brev.

Jeg kjenner at den stress og opplevd press har vært en belastning, selv om jeg formelt måtte gjennom det. Jeg er meget takknemlig over at jeg ikke måtte ut på en praksisplass. Det hadde ikke gått bra. Er ikke sterk nok til det. Jeg har gått med en indre uro over hvordan det kommer å bli for meg etter den siste februar. Jeg sendte likevel inn den informasjon med tilleggsopplysninger som NAV etterspurte. Til og med det var en stress og en belastning for meg. Det har vært en lang og livsforandrende prosess i alle de har jeg har vært syk. En gang for lenge siden studerte jeg på universitet i flere år.
Når jeg tenker på hvordan livet har blitt forandret på grunn av sykdom, da er det ikke noe rart at jeg føler på en stor sorg. Sorgen følger med aksept, og de går hånd i hånd.

For omtrent en uke siden kom et brev fra NAV. Det var om arbeidsevnevurdering. Der står at jeg vurderes å være varig ufør i forhold til ethvert arbeid. Mitt helsetilstand har ført til en betydelig nedsatt funksjonsevne som ikke anses å være forenlig med krav til arbeidstaker i stillinger aktuelle for meg i dagens arbeidsmarked.
Det var en enorm lettelse å lese det her, samtidig som det er trist at livet har blitt så begrenset. Det var ikke det her jeg drømte om men de her 8 år som jeg har vært ute fra arbeidslivet har jeg måttet innse realitetene. Det er ikke en lett prosess, ikke for meg og ikke for andre i liknende situasjon.

Dagen etterpå kom det et brev til fra NAV. De har innvilget videre AAP til ut juli, mens vi venter på utredningen for uføresøkneden skal bli klar. Det var så befriende å vite at jeg fremdeles får penger fra NAV. Ved kronisk sykdom når man har en betydelig svekket funksjonsevne, da trenger man trygghet, også økonomisk. Det er mye lettere å stå frem i sosiale medier og å diskutere helsepolitikk, enn det er å føle på uro over sin økonomi. Uro/stress er nedbrytende og man mister krefter.

På epikrisen fra Skogli kan man også lese om hvor viktig det er å få fred og ro slik at det blir lettere å balansere mellom hvile/avslapning og aktivitet. Stress svekker. Når en har fred og ro er det lettere å være i aktivitet. Jeg fikk på Skogli prøvd ut en nivå som er mulig å trene på. Etter Skogli går jeg regelmessig på tredemølla. Jeg går i et tempo som passer for meg i omtrent 10 minutter. Det har jeg kommet frem til er passe for meg akkurat nå, da jeg også gjør en del husarbeid og springer i trapper.
Jeg tenker å prøve og øke tiden på tredemølla når vi kommer inn i lysere tider og våren.
Jeg føler mere på vintertrøtthet og vinterdepresjon nå enn hva jeg gjorde for et år siden. Jeg tror det har å gjøre med den stress som jeg har følt på de seneste månedene i samband med kontakt med NAV.
Nå er det mye lettere å slappe av. Nå hører jeg veggklokkens tikk-takk-tikk-takk igjen.
Nå jeg har et roligere tempo får jeg mere gjort. Jeg har ikke like mange dager da jeg må legge meg i et mørkt rom på grunn av migrene.

Stress og stressmestring er et viktig tema å fokusere på. Kroppen arbeider mye bedre i et avslappet tilstand. Jeg har fått mange aha-opplevelser gjennom årene. Psykisk stress med fysiologiske reaksjoner er ikke noe nytt. Når jeg begynte med D-vitaminer følte jeg at kroppen ble fri fra en byrde i desember og januar. Lyslampe likeså. Det jeg ikke var beredt på var den kroniske periodontitten som ga en infeksjonsfølelse i mange, og hvor befriende det var å bli fri fra den betente tannroten, ja hele jekselen. Det er en kronisk stress som ikke må undervurderes.
Jeg kunne ikke tro at mine pustestopp på natten påvirket mitt allmenntilstand så mye som det må ha gjort. Det føles som en stor befrielse å begynne å puste med Cpap på nettene.

Etter en så stor indre alarmberedskap i mange i år sier det seg selv at det et meget viktig med fred og ro og avslapning. Vi har våre vaner der vi går på autopilot, og det kan også være likt med stressberedskap. Gjennom valg av aktivitet byter vi spor både når vi snakker om rutiner og fysisk væremåte.
Når vi snakker om motsatsen til stress, kommer vi til avslapning, inspirasjon, passe fysisk aktivitet, ha det moro, nyte livet der det er mulig. Jeg føler også på kroppen at det er viktig med et stabilt blodsukker for å føle på en indre ro. Det som jeg har som mål er å forbedre allmenntilstanden og å få et bedre liv. Jeg fokuserer også på hvordan man kan leve enklere til en bedre livskvalitet. Det er så lett å strekke seg for langt, komplisere ting og å fokusere på de ting som føles viktigere i livet.

Jeg tror man kan gjøre mye her og det kan være mye moro når en prøver seg frem. Det er viktig å arbeide mot forsoning og ikke kreve/forvente det som man ikke har forutsetninger å klare av. Det gir mere krefter å fokusere på hva man kan gjøre, Det er det man lett mister kontakten med når man må fokusere på sine vansker i kontakten med NAV. Nå håper jeg på mere ro i livet. Jeg har ikke gitt opp!

Gjennom alle mine år som kronisk syk har jeg arbeidet frem en mestringsplan for å håndtere hverdagen.

Alle kan ha nytte av mental trening.

Det finnes mye interessant å finne på Youtube. Her har jeg lagt inn en bra forelesning om mental trening.

 

Professor Tore C Stiles er en god foreleser som tar opp en del viktige punkter ved mental trening:

 

 

1. Økt selvforståelse. Det er viktig å se innover og å bli kjent med seg selv. Tar man tid til selvanalyse for å se hvem man er, hva man ønsker, hva man trenger, hvordan man har det i sin kropp, hva man føler også videre blir det lettere å sette mål for hva man skal strekke seg mot. Hva er viktig? Når man gjør et valg må man velge bort et annet. Da er neste spørsmål, er jeg villig til å betale den prisen?

 

Det man trener på blir man bedre på. Våre tanker påvirker kroppen og her kan man øke selvforståelsen om seg selv. Hvordan reagerer jeg i forskjellige situasjoner?

Det er ikke bra å trykke ned følelser/reaksjoner, fordi da styrer de oss. Det er en viktig grunn til hvorfor det er viktig å bli kjent med seg selv!

Kjenn etter! Observer deg selv! Hva skjer i kroppen? Hvordan reagerer/føler du i forskjellige situasjoner?

 

2. Mental restitusjon. Det er lett å komme i urytme når vi lever i dagens samfunn, med stress og å strekke seg til forskjellige situasjoner der man faktisk overstrekker seg.

Derfor er det nødvendig å ta seg tid til å kjenne etter for å finne sin egen rytme. Da er rutinene en god hjelp.

Det er viktig å veksle mellom å være i aktivitets/arbeids modus (påkoplet) og å være i avslapningsmodus (avkoplet), å være i aktivitet den ene stunden og ta en pause den andre.

Når vi for eksempel snakker om toppidrettsmenn så er for eksempel hvile/restitusjon den viktigste delen av treningen.

Når man tar seg tid til restitusjon, presterer man bedre i neste treningspass. Når vi slapper av, blir kroppen i form. Når vi trener, da sliter vi ut kroppen.

Det er også viktig å være mentalt i avslapning, ellers har man ikke en optimal restitusjon.

Hvis man er mentalt i aktivitetsmodus, arbeider hjernen hele tiden aktivt. Da sender hjernen ut signaler til kroppen, og sørger for at kroppen er i en aktivitetstilstand, hormoner, sympatisk nerveaktivitet og så videre. Da bruker kroppen mer energi enn hva som er nødvendig.

For å få et godt liv må vi bli flinkere til å restituere oss! Det kan være med hjelp at lettere aktiviteter som å se på "Hotel Cæsar", lese "Se & Hør og annet som får hjerne å fokusere på hvile.

 

3. Bekymringer. Uro, helseplager, symptomer og så videre, får hjernen til å sende ut signaler. De signalene får kanskje for eksempel hjertet til å sende ut signaler, symptomer. Det kan være det autonome nervesystemet der det sympatiske nerver aktiverer stress system som for eksempel hormonet kortisol. Når det er aktivt forspiller vi energi og vi får mindre kraft til det daglige livet.

 

Løsningen er å slappe av!

 

4. Lære seg selvmedfølelse. Det er så lett å være kritisk mot seg selv. Når man gjør det undergraver man sin selvbilde. Det tar kraft og da mister man sin energi. Når man arbeider med mental trening hjelper vi oss til bedre form.

 

Slik jeg oppfatter Tore C. Stiles, så skiller han mellom å lytte på viktige signaler/informasjon/symptom og det å arbeide med å slappe av å få mere ro i kropp og sjel. I feil sammenheng kan man oppfatte det som å ikke lytte på sine symptomer, men det finns informasjon/signaler/symptomer i kroppen som man skal ta på alvor. Så derfor tenker jeg at mental trening kan være bra for oss alle, frisk eller syk, men å gjøre en selvanalyse og å lytte på hva legen har å er nødvendig.





 

 Når en er kronisk syk så er det viktig å ta vare på seg. Jeg tror at mange med kronisk sykdom har lært seg å arbeide med mental trening, selv om man ikke vet at det er det man gjør.

Når man hører ordet mental trening er det lett å få oppfattelsen at det handler om å øke viljestyrker og å prestere mer. Da er forelesningen til Tore C. Stiles en viktig informasjon for oss alle, ikke minst de som lever et hektisk liv i dag. Det handler ikke om å tenke positivt og å velge å overse de signaler kroppen sender oss.

 

Jeg har mange ganger møtt personer som har vært i en ekstrem stress situasjon, som kollapser når de endelig er i trygghet og fred og ro. Noen av de sterkeste skjebnene var flyktninger fra Bosnia i 90-årene. Da forsto de ikke hvorfor de hadde det så vondt med seg selv. De hadde stått kvar på beina når de var i en forferdelig livssituasjon i krigens Bosnia der bosniske muslimer var med om ekstremt traumatiske forhold. De lyktes med å ta familien sin med seg å flykte til det fredelige Sverige. Når de endelig fikk sin oppholdstillatelse, eget hjem og barna begynt på skolen, da kom krasjen!

Men det kan også være voksne som har barn med spesielle behov, alvorlig sykdom og liknende.

 

Det kan være personer som levd i traumatiske forhold i lang tid. Når de har blitt hørt og sett av fagpersoner i helsevesenet, kanskje de slapper av. Foruten de psykiske/fysiske reaksjonene kommer kanskje også søvnbehovene øke. Hadde en pasient som sovnet når han kjørte bil i en slik fase. Som tur er, gikk det bra for både min pasient og hans medtrafikanter.

 

Det er så viktig å lære seg sin egen natur/rytme slik at man kan ta vare på seg på beste måte.

 

 Videon her under handler om forskning på mindfulness og meditasjon. Vi har all grunn til å kose oss og å slappe av slik at vi orker med å gjøre det som vi tenker er viktig for oss i dagliglivet. 

 

 

 

Nå skal jeg slappe av og se Bonanza på tv, slappe av og hvile, samtidig som jeg drikke en kopp te.

Kos dere og god søndag!

Professor Åsa Nilsonne om selvskading

 

Selvskading en måte å forsøke håndtere vanskelige følelser. Kan være meget sterke følelser og forskjellige følelser samtidlig. Man kan være fortvilet, bli sint for å være fortvilt, og deretter skamme seg for at man er sint på å være fortvilt. Det kan være en suppe som blir vanskelig å håndtere.  Viktig å identifisere de her følelsene, sette navn på dem, forstå følelsene, hvordan følelsene påvirker en. Hva får følelsene meg til å vilje gjøre, og hvordan skal jeg gjøre for å forandre følelsen.  Separere ut delkomponentene (følelsene) finne andre måter å håndtere sine følelser på. Finns det noen måte for å minske på for eksempel skam, eller kanskje man kan bygge opp stoltheten hos seg selv. Hva er jeg bra på og hva gjør meg stolt?

 

Viktig å respektere følelsene hos den som sliter. Følelsen er en reaksjon på hva som skjer. Det blir en belastning for den som er rammet om man ikke respekterer hans/hennes følelser.

Hvis man som personal reagerer med irritasjon når den som er rammet av de sterke følelsene reagerer, blir det som å si til en epileptiker at ikke få fler epilepsianfall.

 

Hun forteller også om trauma og selvskading. Trauma kan gi forskjellige symptomer, og iblant kan selvskading være en copingstrategi for å håndtere de følelser som vekkes av traumatiske opplevelser. Men det er ikke slik at trauma alltid kan gi den her typen konsekvenser. Det finns her individuelle forskjeller. Det er heller ikke slik at alle som selvskader har vært utsatt for traumer.

 

Hva fyller selvskading for funksjon?

 

I youtube filmen her under foreleser Åsa Nilsonne om selvskading og hun har mye kunnskaper å formidle.

 

 

I 90-årene arbeidet jeg med en psykologspesialist som arbeidet med cognitive behaviour therapy (cbt) og dialectic behaviour therapy (dbt). Hun underviste psykologstudenter, Stockholms universitet i cbt og en psykologkollega i vårt team. Den mannlige psykologen fikk vegledning i dbt, og han sa at han hadde fått en ny bilde av pasienter med personlighetsforstyrrelser. Han hadde tidligere en utdannelse i en psykodynamisk teori og metode. Det gir meg et bilde av at Marsha Linehan som utviklet dbt visste hva hun gjorde. Åsa Nilsonne forteller om Marsha Linehan i den her forelesningen.

 

Det er interessant å høre om en metode som gir en annen bilde på pasienter som sliter veldig vondt og verktøy som vegleder pasienten i en ny retning. De har det helt forferdelig og trenger hjelp.

 

 

 

Naturlig utveckling

"Tålamod är VISDOM. Det visar att vi förstår och accepterar att ibland måste saker och ting få utvecklas i sin egen takt. Ett barn kanske försöker hjälpa fjärilen att komma ut genom att öppna puppan. Det är sällan till någon glädje för fjärilen. Som vuxen vet man att fjärilen bara kan komma ut i sin egen takt, att man inte kan påskynda processen."

                     Jon Kabat-Zinn

 

 

En fjäril heter på norsk sommerfugl. Vakre ord på begge språk. Transformasjon er en prosess som må ta sin tid. Naturen trenger sin tid og rom.

Hvordan få en god følelse i kroppen, puste rolig og der tankene flyter fritt?

Julen kom og gikk og selv om jeg gjorde det så enkelt som mulig var det mye nok å tenke på. For å hvile fra tanker om NAV og om julen, var det godt å skifte fokus.

Akkurat nå velger jeg å skrive. Det finns mange veger til fred og ro, og det er viktig å finne sin egen måte. Om noen timer er vi i 2014, et nytt år og nye muligheter. Nå kommer vi enda en gang lese om nyttårsforsetter og nye vaner, som ofte handler om prestasjoner. Det kan være å begynne på treningsstudio, slankekur, yoga, begynne med en ny diett, studere og så videre. Ofte handler de om å ta seg i kragen og å "ta ansvar". Man kan lure på hvor mye av de her nyttårsforsettene som kommer av å elske seg selv? Flere av nyttårsforsettene kan ha den her årsaken, men hvor ofte handler det om å være streng og å straffe seg selv?

Det snakkes mye om stressmestring for å få en bedre helse.
Det er helsefremmende å søke seg mot den meditative tilstanden, kontemplasjon, der man føler seg i fred og ro.

Når den svenske legen Christina Doctare ga ut boken "Hjernestress - kan det ramme meg?" ble jeg meget interessert i den nyere stressforskningen. Det her er kunnskaper som jeg tok med i mitt arbeide som psykolog og som mange hadde stor nytte av. Det er så viktig for alle å bli bevisst over hvordan de føler seg i kropp og sjel.
Når man innser hva stress kan gjøre i kropp og sjel, og bevisst over hvordan man har det, er det lettere å gjøre noe med det.
Det er i vårt samfunn så mye som vi forføres til å strekke oss etter, til vi blir både slitne og overmette. Vi er på sprang etter det ene og det andre, og jo mer aktive vi er desto mindre tid og rom har vi til å kjenne etter på hvordan vi har det. I den her situasjonen tror jeg det er mange som springer til helsekostbutikken for å finne den riktige helsekosten som skal gi oss bedre energi. Jo raskere vi springer, desto mere frustrasjon. Nå kommer også rubrikkene fra mediene om at man skal ta ansvar for sin helse. I den her situasjonen er det fort gjort å assosiere til forventinger om å prestere mere. Mer sund mat, mer fysisk aktivitet, mer yoga, mer mindfulness, ta seg i kragen og gå på arbeide og så videre.

 

Ordet forandring er lett å assosiere med prestasjon. Ordet prestasjon er lett å assosiere med motsatt til væren. Det er så vanlig i vår kultur i dag. Jeg lurer på hvor mange som har et nyttårsforsett der planen er å gjøre mindre og hvile mer?

 

Vi står på så forskjellige ståsted i livet, at det er nødvendig for hver og en av oss å ta oss tid til å lytte innover. Hvis man ikke tar seg tid til å fokusere innover, hvordan skal man da vite hvor man står i dag og hvilken retning man ønsker å gå videre? Det blir da ikke heller lett å vite hvordan man har det i sin kropp. Det er der man må begynne å lete for å se hvordan man har det med seg selv.

 

Når jeg fortalte mine klienter om at det er viktig å søke seg mot aktiviteter/situasjoner der man føler seg avslappet, føler seg vel og der tankene flyter seg frem som båten eller løv på vannet. Når jeg sa hvilken indre modus de skulle søke seg da visste de hva de skulle gjøre.

Det finns mange måter for å komme inn i et meditativt/kontemplativt tilstand, men våre veger dit kan være helt forskjellige.

Det som fungerer hos den ene kan være dårlig for noen annen!

Av den grunn vil jeg advare for oversolgte universalløsninger, hvor fin forpakningen enn kan være!

 

Man kan også si at det er bra å søke mot en god gjennomstrømning i kroppen for å få en bedre helse. Det handler blant annet om pusten, fordøyelsen, blodtrykket, og ja til og med tankene. Hvis man er meget aktiv, og ikke har tid til å tenke og kjenne kan det bli et problem når en går og legger seg. Da begynner tankene sin egen dans og det blir vanskelig å sovne. Hvis man ikke sover så bra, blir det ikke bra på dagen heller.

 

Hvis man er i stress, holder man igjen pusten. Hva skjer da i kroppen? Vi trenger pusterom for å puste med magen.

 

Man tenker heller ikke på at når vi puster med magen, da beveger seg mellomgulvet og da får tarmene massasje.

 

Man kan her assosiere videre og å tenke over hvordan man kan gjøre for å få det bedre med seg selv. Det finns mange forskjellige veger, og man får finne sin egen veg.

 

Jeg stusser over lesning om hvilket arbeide det er med å fremkalle godfølelse i kroppen. For meg er det en paradoks. Arbeide - prestasjon. Godfølelse - væren.

 

Vi er veldig flinke på prestasjon, mange av oss, og da er det viktig å søke seg til væren, og at vi er gode nok som vi er.

Det skal være lov å søke oss til det som lokker frem et smil, eller latter hver dag.

En dame som gikk i kognitiv terapi fikk i oppgave å gjøre 3 ting hver dag som hun synes er moro.

Når vi slapper av, da kan gleden komme på besøk.

 

Det er forskjell om man sier at man skal hugge ved, si og så mye skal være gjort til kvelden (prestasjon), og at man skal hugge ved så lenge det kjenns moro (mer væren)

 

Det tar tid til å kjenne på hva som er passe aktivitetsnivå da dagsformen kan variere.

Jeg har selv arbeidet mye med å skille mellom forskjellige slitenhetsfølelser. Når kunne jeg fortsette å gjøre noe her hjemme lite til, og når måtte jeg avbryte aktiviteten med en gang for å ikke krasjlande? Her kommer det å se innover og kroppsbevisstheten inn og det må ta sin tid.

 

Vi lever i en tid der perfekthetsidealene står frem tydelig i mediene, og jeg har begynt å bli skikkelig lei av det hele. Hvordan skal man gi seg selv eller noen annen ubetinget kjærlighet når det forventes det perfekte? Hvis det er det vi holder på å lærer de barn som vokser opp, da må vi virkelig ta oss en tenkepause! Er det da noe rart at fler og fler av barn og ungdommer sliter med psyken sin?

 

Hvem er det vi lurer når vi bygger fasader?

 

For noen år siden leste jeg en del interiørblad, men nå er det stopp med det. Nå leser jeg i stedet om Simple Living og om hvordan man kan forenkle livet sitt. Jeg følger med et stort interesse om kjøpestopp, og jeg ser det som noe som tvinger seg frem når indre dypere behov krever livets rett. Med kjøpestopp som tema, skaffer seg fler og fler en time-out, for å tenke over hva som egentlig er viktig. Helt plutselig føler de ro, har mer tid med familie og venner, mer penger spart og får en oversikt om de har hva de trenger. Ved bevissthet om man har hva man trenger, kan man ta det med ro og må ikke hele tiden være på sprang.

 

For mange som sliter med stress kan det være viktig med en time-out for å finne tilbake til seg selv. 

 

Så det er nok ingen dum ide å gjøre mindre og hvile mer!

 

Og da er det viktig å ta seg tid til å prioritere hva som er viktig akkurat her og nå, selv om der kan være ting som er moro. Man kan overstrekke seg når man har mye hyggelige ting i sin nærhet.

 

Det finns forstås en ting som er mer en glede enn et arbeide, og det er når man trener opp lattermuskelen!

 

Og en ting til: Det er ikke vår oppgave å være feilfrie i livet!

 

Husk på det når dere går inn i 2014!

 

Godt Nytt År!

 

 

 

 

 

... og så var det den her arbeidslinjen.

Det er litt over 3 uker siden jeg kom hjem fra et 3 ukers opphold på Skogli Helse og Rehabiliteringssenter AS.

Jeg har tidligere skrevet om mitt opphold i et tidligere innlegg  Om tredemølle og å møte seg selv i døra.

Jeg var sliten når jeg kom hjem, og trengte tid å lande. Jeg var på etterskudd her hjemme og nå er det tid for å ta frem advents og julepynt. Når jeg ser over våre julepynt ser jeg mere arbeide. Det er en god grunn til å sortere vekk julepynt for å gi det til veldedighet. Ting som jeg likte for 20 år siden er ikke like moro lengre. Når foreldre går bort får man arve deres julepynt også. Det blir for mye og jeg må tenke på å økonomisere mine krefter, og det er en god grunn til å utrensning. Julegardinene til stuen får være i kjellerforrådet den her julen. Kanskje jeg har bedre energi neste jul.
Det er for meg ikke aktuelt med å bake 7 sorters kaker, lage masse julemat og annet som kan bli for mye for hvem som helst. Julestemning må være et fokus på fred og ro sammen med familien.

Jeg planerer julegave innkjøp her hjemme sammen med mannen min. Når man allerede vet hva man skal gi bort, da man går inn i butikken, sparer man både tid og energi. Det liker jeg, og det er også helt nødvendig.

Den her måten å organisere på har vært en del av mitt liv i flere år. Det er viktig å skrelle vekk det som ikke er så viktig og å holde fokus på det mest konstruktive. Det fungere best.
Når jeg var på Skogli var det viktig å holde fokus, slik at jeg fikk best utbytte av oppholdet. Det ble likevel hardt og jeg gikk likevel i bakken. Jeg møtte mine egne begrensning og det føltes merkelig å delta i en gruppe som handlet om arbeidsrettet rehabilitering. Men jeg var der fordi NAV mente det var viktig å komme dit for en vurdering om funksjonsnivå.

Jeg gjorde mange refleksjoner den her tiden, da jeg hørte om arbeidslinjen flere ganger.
En dag satt vår gruppe i en refleksjonsgruppe, der vi skulle tenke over hva vi skal gjøre fremover. Vi fikk høre at tidligere ble man lettere uføretrygdet og parkert, og så enkelt er det ikke i dag. Nå viser forskning, sa hun, at arbeide har en helbredende effekt. Man må ikke vente til man orker med det eller det der hjemme. De har erfaring med pasienter med fibromyalgi, utmattelse og andre diagnoser. Kanskje man  kan velge et enklere arbeide, og det må kanskje ikke være så mange timer i uken.. Noen kunne kanskje begynne med praksisplass eller arbeid nå, og andre har kanskje et maratonløp fremfor seg. Den her arbeidslinjen var det nye og det handler om at alle som kan bidra, skal få en sjanse til å gjøre det.

Det her satte i gang mange tanker i hodet mitt. Jeg må smile når hun sa at noen kan ha et maraton fremfor seg. Jeg har hatt problem med helsa siden 1989. Det kaller jeg et maraton, og jeg vet ikke hvordan mitt liv ser ut fremover. Jeg har også tatt styringa over min helse, og hadde jeg ikke gjort det tro jeg at jeg hadde vært mye dårligere. Sollys på vinteren (lysterapilampe), D-vitaminer større delen av året, kuttet ut blant annet sukker, energiøkonomisering, sund mat, fred og ro aktiviteter, passe fysisk aktivitet, og så videre. Jeg har lest masse, og snakket med mange for å kanskje finne en veg for å bli frisk. Jeg ble ikke frisk. For et år siden fikk jeg vite jeg hadde hatt en kronisk  periodontitt i mange år og det kjørte ned både immunforsvar og allmenntilstand. Tannlegen fortalte at når en har en kronisk periodontitt kommer bakterier ut i blodbanen. På den måten kan man bli syk i hele kroppen. Han var ikke forbauset over at jeg hadde hatt ME-symptomer.
I dag blir jeg ikke sykere. Det ble jeg så lenge jeg hadde periodontitt. Jeg ble sykere og sykere og iblant følte jeg meg døende. Nå var jeg ikke så redd, men mer fortvilt. For en befrielse det var å bli fri fra både jeksel og periodontitt!

Men jeg er fremdeles syk og har en lav funksjonsnivå. Jeg lever med håpet om å bli frisk, men må samtidig være beredt på at det kanskje ikke er mulig.

Nå gikk jeg på Skogli å var bekymret over hvordan andre syke kunne oppfatte om den her arbeidslinjen, og den risiko for depresjon, angst, skyld og skam hvis de ikke klarer av å bli friske. Hvordan hadde jeg selv opplevd det hvis jeg kommet til Skogli for to år siden, med langt fremskreden periodontitt? Hvilken forskning refererer man til og for hvem? Hva med langtidseffekter? Jeg valgte å skrive til legen og fortelle om mine fortellinger. Jeg tror ikke jeg kommer med noe nytt, men det kunne kanskje være interessant med å lese om hvordan pasientene opplever hva som sies. Det er ikke alle som har så mye kunnskaper og er oppdatert som meg, og da er man mere sårbar.

Jeg trivdes med å arbeide, og det var godt å gå på forelesninger eller på arbeide selv om jeg ikke var frisk. Jeg slet etter et sjokktrauma 1989. Det var godt å gå på forelesninger selv om jeg slet med konsentrasjonen. Sjokktrauma er en enorm belastning for kropp og sjel, og tankene forfølger en. Med en slik belastning er det også lett å få andre helseproblem og det fikk jeg. Man kan si at jeg studerte på deltid. Det var noen delkurser som jeg gjorte etter min kursgruppe var ferdig med studiene. Jeg trengte min tid og jeg trengte fred og ro. Jeg ble ferdig med mine studier, fikk bra konsentrasjon og arbeidet som psykolog i flere år og det planerte å fortsette med det til pensjonen. Jeg kjente på at noe ikke fungerte som  det skulle i min kropp, men kunne arbeide på heltid i noen år.

Men livet fikk meg om igjen inn på andre veger enn hva jeg hadde tenkt meg. Det kom en dag når funksjonsnivået og allmenntilstanden var for lavt til å være i jobb. For et år siden fikk jeg, som jeg tidligere skrevet om, vite at jeg hadde hatt en tannrotsbetennelse i mange år. 
Det har ikke vært synlig på noen utredning og derfor har det ikke gått å behandle. Livet utsetter oss alle for prøvelser og vi kan ikke forvente oss å kunne styre på alt her i livet!
Vi får se på hva vi har å navigere videre fra det. Det er viktig styrke kropp og sjel på mange nivåer.

Jeg føler meg takknemlig for det jeg har i livet fordi det er ingen selvfølge.

Etter jeg kom hjem  fra Skogli sendte jeg en søknad om uføretrygd til NAV. Det kostet mye konsentrasjon og energi å fylle i søknaden. Jeg tenker på den forskjell det er i dag og den jeg var når jeg studerte på universitet i Lund for 20 år siden. Jeg er ikke den samme.
Noen dager senere ringer min saksbehandler fra NAV, som sett at jeg hadde sendt inn søknaden. Hun sa at det skulle jeg ikke gjort, fordi hun ikke har gjort en kartlegging om eventuell restarbeidsevne. Jeg hadde følt en lettelse for å ha fylt i søknaden og nå risikerer jeg at jeg må trekke tilbake søknaden en tid.
Jeg er ikke forbauset men det her sliter!
Dagen etterpå fikk jeg et brev fra de som arbeider med uføretrygdsøknader. De ønsker mere informasjon, blant annet om hvor jeg har bott i Sverige når jeg var yngre. Jeg husker ikke alle adressene. Nå sitter jeg her og føler på at hva som blir neste steg, blir krevende for meg, hva som nå enn skjer. Fy søren! Så mye som var så mye lettere når jeg var frisk.

Det er så viktig å skifte spor slik at jeg ikke bare fokuserer på NAV og hva som kommer å skje. Det er nødvendig med mental hvile og å gjøre ting som gir energi, som gir glede og hjertevarme.

Arbeidslinje får være arbeidslinje. Er jeg ikke frisk nok er det ikke så mye som jeg kan gjøre.
En ting er sikker. Jeg ønsket ikke å være syk! Det er ikke min feil at jeg er syk! Jeg har gjort så godt jeg kunne! Hvis man gjør så godt man kan da kan man ikke gjøre mer!

Jeg har til og med laget mine egne Mestringsstrategier ved kronisk sykdom.

Hva er det som gjør at folk tar det som en selvfølge at de skal være arbeidsføre hele livet?