I orkanens øye er det rolig!

Jeg hadde igår et koselig ord utbyte med SerendipityCat på Marias Metode : http://mariasmetode.wordpress.com/2011/03/05/diskurs-og-definisjonsmakt/
Hun hadde tanker om hvor viktig det er å være her og nå og ikke streve imot. Deretter må man gjøre noe med situasjonen som den ser ut her og nå.
SerendipityCat skrev: "Det er kanskje først når man aksepterer nåtilstanden og hvor ille den er, at man klarer å finne litt mer ro i situasjonen noe som igjen gir styrke til å både hvile og gjøre gode ting for seg selv som fører til at verden oppleves som mer utholdelig, samtidig som det kanskje fører til konkret bedring! Vi stresser så mye med dette BURDE."
Som jeg ser det slår hun helt og holdent hodet på spikeren!
Videre skriver hun: "Da jeg ble syk forholdt jeg meg til at det var en skala som sa noe om hvor mange prosent arbeidsdyktig jeg var. Det var det jeg ble målt på, og det jeg skulle jobbe for å bli frisk til – trodde jeg.

Etter hvert lærte jeg at det fantes en annen skala – fra 0% arbeidsdyktig ned til 0% eksistens – og at det faktisk var den skalaen jeg befant meg på. Og fortsatt befinner meg på. Og uten aksept for at det faktisk er DEN skalaen jeg befinner meg på og må jobbe for å klatre oppover på, så er det umulig for meg å være i denne eksistensen uten å utvikle en enorm og gjennomgripende sorg og angst over å være så langt nede på “den riktige” skalaen."
Jeg synes hun er veldig flink til å ordlegge seg.

Jeg kjenner meg så godt igjen! Ja, jeg har også følt på dette. Når vi strever og ikke ønsker å være i det som er her nå nå, blir det vondt verre. Vi blir frustrerte og depresjonen kan være nær.
Når jeg var som dårligst søkte jeg meg til noe som jeg kalte for å være i stormens øye. Der er det rolig, fredfullt og harmoniskt.


Da hadde jeg  mye kreativ skriving. Jeg satte meg med penne og papir og skrev det som bare kom opp i hodet. Det var en god inspirasjon som kom opp i dagen. Jeg hadde ikke konsentrasjon nok til å planere hva jeg skulle skrive, så det fikk flyte av seg selv. Jeg ble glad av mange av de ord som kom frem, som var en stor kontrast til den helsesituasjon som jeg var i. Da følte jeg at jeg hadde kontakt med sjelsstyrken. Jeg følte jeg hadde kontakt med sjelen og at den var usårbar, hvor dårlig jeg enn følte meg, hvordan livet enn ble. Den følelsene har jeg holdet fast ved, selv om jeg iblant har gått meg vill og hatt det vondt. Det ble et lys som ledde meg frem. Dit hadde jeg ikke kommet hvis jeg bare skulle “tenke positivt” eller om jeg hele tiden prøvde å flykte fra her og nå hele tiden. (Naturligvis gjorde jeg det også iblant.) Det finns mange måter å møte seg selv på, og dette er en av dem.
Jeg følte også at jeg en dag skulle skrive offentlig om hva jeg da gikk gjennom, til nytte og glede for andre syke. Jeg visste så godt gjennom alle år som jeg har arbeidet i helsevesendet at det virkelig trengtes!
I mine tanker skulle jeg gjøre noe veldig meningsfullt ut av det som jeg var i, og det skulle være noe meningsfullt hos andre, de som det berørte.
Jeg hadde fullt tro på å bygge en motkraft til det jeg følte der og da.
Jeg følte meg uheldig, kraftløs og det føltes meningsløst at jeg med alle de kunnskaper som jeg arbeidet for å lære meg for å hjelpe andre ble hos meg. Samtidlig følte jeg at jeg ikke orket å arbeidet med mennesker og kanskje aldrig skulle gjøre det. Men det skrevne ordet er noe helt annet.
Jeg ser det som at alle vi som ikke er friske nok til å arbeide, kan gjøre noe veldig meningsfullt og viktig for samfunnet når vi blogger, kommentere, og engasjerer oss i det som er vårt interesse og indre styrke. Jeg blir imponert når jeg ser blogger som skrivas av veldig syke personer, der de informerer om for eksempel ny forskning på ME. Det informasjonsfløde og informasjonsbyte kommer å gjøre forskjell. Jeg er helt sikker på det. Det kommer å forandre helsevesendet på sikt og vi er mitt oppe i noe historisk viktig! Vi har satt opp et fokus og mål infor fremtiden som er veldig konstruktivt.
Vegen dit kan være slitsom, med frustrasjoner og skuffelser, men i det lange løpet kommer det å skje viktige ting. Vi er en viktig del i et større sammenheng. VI arbeider for noe som er større enn oss.

En ting er veldig viktig, som jeg ser det, og det er håpet! Det er en lysflamme som virkelig kan variere i lysstyrke når utmattelsen, eller sykdomen er omfattende av noen grunn. Tro, håp og kjærligheten holder oss oppe. Det er det som løfter og bærer! Og i stormens øye finns harmonien!

Nå har jeg vært flødet en stund når jeg har kost meg med å skrive. Ord for ord ble et helt innlegg! Ja, nesten. For jeg må legge til et SerendipityCat sitat til: "Tusen takk! Ja, jeg tror at vi først må finne ut – HVOR er vi/jeg nå. OK, vi er HER. Og det kan være på et ganske ille sted!

Og da må vi finne ut hva vi KAN gjøre på det nivået/stedet vi er på – og det å finne en skapende aktivitet tilpasset det man klarer som du forteller om har jeg STOR tro på.
Jeg har en liste over ting jeg VET er godt for meg å gjøre liggende – med stort sprik i hvor mye jeg vet det vil kreve av meg – slik at jeg nesten alltid kan finne _et eller annet_ som gir meg et hvileskjær. Det snakkes jo om å klare å finne “flyt” – finne et eller annet som gir et “friminutt”. Enten det er å leve seg inn i en god bok, beundre vakre farger, selv male og skape – så er dette “friminuttet” så utrolig viktig.
Hvis man alltid, hele tiden skal kjenne på utilstrekkeligheten ut fra nåsituasjonen, hvis man hele dagen skal tenke på det man BURDE – da tror jeg ikke man kommer noe vei. Da strammer det seg i brystet, da sitter angstklumpen i magen, da trekkes skuldrene opp og pusten blir kort.
Så min konklusjon (en av dem! haha) er – noen ganger er man for syk og dårlig til å klare. Da er det OK. Da er du DER. Men så skal man være fornøyd med seg selv når det er noe man faktisk klarer igjen. Det tror jeg man bygger styrke på."

Helt enig! Man er den man er, og det er faktiskt helt ok!:)
Anbefaler SerendipityCat sin egen blogg: http://www.serendipitycat.no/