Fra maktesløshet til meningsfullhet.

Jeg har strevd med utmattelse i flere år, og har gått gjennom flere faser etter jeg ikke kunne jobbe lengre. Det var en stor sorg å føle at man ble "fratatt" så mange ting som man liker å gjøre. Jeg hadde tenkt å bli psykologspesialist en dag, men når kroppen ikke har nok med krefter ens å arbeide med enklere ting kan man bare glemme å ta en utdanning. Jeg hadde en jobb der det var enkelt å se at jeg hadde et meningsfullt arbeide, og helt plutselig satt jeg der med alle mine kunnskaper og hadde nok med å slepe meg inn i dusjen og å spise mat. Det her var min største personlige krise i livet, personlig og existensielt.
Den exstensielle krisen var stor, for overlevelsesmessig er det bunn i bøtta å ikke kunne forsørge seg og å slite med å klare dagen fordi man opplever seg at kroppen sviker en. Tidligere hadde jeg alltid hatt meg selv når det gjelder overlevelse. Jeg opplevde en lengre periode med maktesløshet.

Jeg hadde vært med om andre tøffe ting i livet, men da hadde jeg alltid opplevd jeg hadde meg selv. For litt over 20 år siden var jeg vitne til en barnekidnapping, der jeg med en gang skjønte hvor farlig det var. Det var en sjokkfylt skrekkopplevelse, der det føltes som jeg var mitt inne i en thriller. Jeg lyttet etter stegen fra den farlige mannen når jeg gikk fra plassen, beredt på å slåss. Skulle dette være mine siste sekunder i livet?
I 15 år skulle vi leve i uvisshet, livet gikk videre, men i ubevisstheten fantes det nok mere enn jeg visste om. Når Helens murdere ble tatt var vi mange som kunne puste ut. Det her var en meget,syk, traumatisert og farlig mann og han ble dømt for dobbelmord. Dyr og mennesker gikk ikke trygge i hans nærhet.

Dette er en sjokkopplevelse som mange i krig opplever. Det her er noe jeg er langt fra ensom om. Etter at jeg kom i det her utmattelsetilstandet, ME, har jeg tenkt mye over livet. På en måte føler jeg at ME er mer traumatiserende enn andre ting jeg har gått gjennom i mitt liv, fordi jeg hadde en stor indre kraft for overlevelse. Jeg tenker at ME innebærer en meget stor indre existensiell krise, der marken under en skjelver, på grunn av egen uhelse. Da blir det enn mere forferdelig å lese om at mange ME pasienter ikke blir trodd, når de er i et slikt maktesløs fysisk tilstand. Det er å sette individen i en stresstilstand som blir traumatiserende, i tilegg til en allerede traumatisk livssituasjon. Aldrig har vel behovet av medfølelsen vært større.
Nå viser det seg at mange med ME bærer på retroviruset XMRV. Hva det betyr vet vi ikke enn.
Selv har jeg også en gammel nakkeskade og i tilegg en whip-lash fra forrige året. Det finns mange som har en lang historie med mange typer av belastninger. LIVET SETTER SPÅR!
Da hjelper det veldig lite å få høre: Det er bare å snu tankene! Det låter som det er bare å knipse med fingrene...
Ettersom jeg har god støtte fra legen min og NAV, har det hjelpt meg å få et indre rom til den indre pilegrimsreise det er å ha en kronisk sykdom. Jeg lever ikke med maktesløsheten lengre. Jeg har kontakt med min indre styrke som har utviklet seg i den prosess som jeg har gjennomgått i livet. Jeg arbeider med min indre rikedom og interesserer meg for hva som styrker oss mennesker. Varje dag takker jeg for allt som jeg har i mitt liv som gjør livet verdt å leve. Det kan ikke bli en videreutdannelse som det ser ut idag, men jeg skaper meg en ny mening med livet. Takk vare internet og bloggning kan jeg spre ut mine kunskaper og refleksjoner. Det handler om å forsone seg med livet og å gjøre noe meningsfullt av det. Livet har mange fler aspekter enn hva vi ofte tenker på i vårt aktivitetsfokuserte samfunn. Vi er mange som ikke er friske nok til et lønnearbeide, men vi kan fylle en funksjon  samfunnet allikevel.

Det handler om å bredde sine perspektiv og å tenke nytt!