Første gang jeg hørte den her setningen ble jeg sjokkert. I mine 36 første levnadsår hadde jeg aldri hørt den her setningen, men så fort jeg krysset riksgrensen inn i Hedmark fikk jeg bli van ved de her tankene. Jeg har hørt mange si det. Var de syke så skulle man iveg til skolen likevel, eller på arbeidet. Det har værte en streng arbeidsmoral her omkring. Der jeg kom ifrån, Skåne vokste jeg opp med at var jeg syk i feber, skulle jeg være hjemme til feberen hadde forsvunnet plus en feberfri dag. En feberfri dag var viktig for å bygge opp motstandskreftene. Men mer man stolte på legevitenskapen begynte folk i Skåne også å kjøre over kroppen sin.
En annen setning jeg har hørt er "Jeg jobber ikke når jeg har mye feber". Jeg tenker at i det tempo som mange lever i idag, når får kroppen hente seg inn? Tidligere skulle man hvile på søndager, men hvor mange legger inn hvile idag i sin fullstappede kalender?
Jeg har begynt å følge blogger der det skrives om ME. Der kan man lese mye rart. De skriver at ikke alle leger tror på ME og mener at det er psykiskt, at folk lytter for mye på symptomerne, og noen anbefaler sine pasienter å søke seg til Lightning process, og å betale 15 000 kroner ur egen lomme. Det gjør meg veldig betenkt.
Noen leger skriver at de visst tror at det er somatisk, men om man kan skru ned stress nivået i kroppen kanskje immunforsvaret blir styrket. Den tanken kan være god. Men da må det blir metoder der man ikke risikerer å bli mye dårligere. Jeg er gla at min lege holder seg avvaktende til hele opplegget.
Visst har jeg møtt personer i mitt jobb som overtolker kroppssignaler, og de har ikke tørrt å leve fullt ut.
Det her gjelder ikke de personer som har vært utmattet. De er ofte overpresterende individer som har holdt det gående i lang tid og trykkt ned kroppens signaler. Det kan ha vært på grunn av et stort ansvarstenkende i arbeidet, en vanskelig livsstiuasjon i lang tid også videre. Vi har også personer som har blitt utsatt for traumer, for eksempel i krigssituasjoner, alvorlig mishandel og så videre, der man har vært nødt til å overleve.
Det her er mennesker som virkelig trenger å lande i kroppen igjen, og å fokusere mere på kroppens signaler for å vite hva de faktisk tåler. I kognitiv terapi får de lære seg å gradvis øke på aktivitetsnivået i den takt som de kjenner at kroppen tåler. Man får i et rolig tempo prøve hvor grensene går, og er det for mye akkurat da blir konsekvensene ikke like store. Man kan stoppe mye tidligere.
Når man leser om Ligthing process og deres 3-dagers program, så er det lett å forstå hvorfor mange ikke blir bedre. Jeg stiller meg positiv til avspenningsøvelser, og selvhypnose kan nok være interessant. Det som gjør meg betenkt er at de få lære seg at de ikke har ME, men at de gjør ME. De skal si til seg selv at de er friske, hvordan de enn føler seg. Alle tanker og følelser som viser til det motsatte, skal de sette stopp for. I steden skal de tenke "positiv". Jeg leser ofte om folk som forteller om at de har gjort LP programmet, men etter kanskje et halvår har de kollapset igjen. Noen har blitt veldig dårlig etter LP. Personer som har fortsatt å være syke etter LP har fått høre at det er på grunn av at de ikke har gjort treningsprogrammet riktig. Hva har de for grunnlag å si slik?
Forskning har vist at kronisk stress leder til somatiske sykdommer såvel som psykiske. Vi trenger en mer helhetlig tilnærmning i helsevesendet enn hva som ofte skjer idag. Det tror jeg blir neste utvikling i helsevesendet. Det må til for at vi skal komme videre.
For å provosere så kan man si at, her tenker man at man skal lære folk som har vært innbilningsfriske i flere år og som har trykt ned kroppens signaler, at de skal trykke ned kroppen igjen og å fortsette å være innbilningsfriske!
Her trengs mere forskning! Hva jeg forstår er ME gruppen en stor gruppe der fremtiden kan vise til at de har forskjellige diagnoser. Kanskje det hjelper LP noen, men hva har de da felles?
Man får se vilken person man har fremfor seg når man gjør en vurdering og hvordan deres livshistorie har sett ut. Nå forteller andre personer om at de får hjelp med antibiotika behandling og føler seg mye bedre.
Det skjer også interessant forskning om retroviruset XMRV, i utlandet.
Det er mye vi ikke vet, og det får vi leve med.
Jeg har hatt pasienter som har arbeidet meget hardt, og som irritert seg på de personer som ikke sto på like mye som dem selv. Kanskje de ikke trodde på de som sykemeldte seg iblant. Etterpå kan de se tilbake på hvem som faktisk er frisk, og hvordan de hadde levd. Resultatet kunne vær utmattelse og hjerteinfarkt, utmattelse og diabetes, utmattelse og ME eller noe annet.
Det her er et samfunnsproblem, og så lenge man legger problemene på legene og pasientene, kommer vi ikke til å løse det her. Her trenges en samfunnsdebatt, og et engasjemang fra hver og en av oss. om hvordan vi skal brannsikre huset, og ikke vente til at det begynner å brenne. Da er det så dags. Vi har et livsstils og helseproblem, og der må vi begynne. Kan vi som er syke stimulere noen som ikke enn er syk, til å interessere seg mer for sin helse og hvordan de lever? Da har vi gjort en viktig innsats for samfunnet.
Det trengs et større interesse for å arbeide helsefremmende i samfunnet.
Det hjelper også veldig lite å si til den som er syk: "Det er bare å snu tankene!"
Prøv selv skal du se!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar