Lille Ida

I Tyrkia har vi flere gode venner. Blant dem har vi en ny liten venninne som fødtes i februar det her året. Jeg velger her å kalle henne for Lilla Ida. Det er en liten tyrkisk prinsesse. Ja, i hvert fall for hennes foreldrer og besteforeldrer. Det er flere år siden jeg hadde en baby i min nærhet. Og det er fantastiskt å se samspillet mellom ett så litet barn og omgivelsen. Mor er 18 år ung, men hver dag tar hun sin lille baby, til kafeet der foreldrerne arbeider. Der kan hennes mor, barnets mormor, lære opp henne hvordan man tar være på en liten baby. Båndene er tette. Mor stiller opp og passer barnebarnet sitt hvis mor trenger å gjøre ærender eller å gå til legen. Mormor og morfar elsker sitt barnebarn. Andre voksne rundt om omkring viser også sin glede over at Lilla Ida nå finns. Mennen er like åpent gærne i å leke og å kose med Lilla Ida som hvilken kvinne som helst. (Meg innberegnet) Der diskuteres det ikke hvis det er sundt for en baby å ligge å skrike. Skriker Lilla Ida er det noen direkt hos henne. Lilla Idas far elsker sin lille jente. På lunsjen kom han fra sitt arbeide og ga dottern sin fra nappeflasken. Hele familien spiste mat. Ikke han, for han hadde bare øynene for sin lilla prinsesse. På kvelden gir han henne også mat, og vugger henne til hun sover. Han kan nok ikke la være. Stoltheten lyser i øynene. At han siden arbeider fra tidlig morgen til omtrent 7 på kvelden, spiller ikke noen rolle. Det lyser omkring mor når hun er sammen med sitt barn, og hun har mye støtte. Hun er fornøyd med livet.
Hun sier at vi kan være ekstra besteforeldrer,
og vi kommer nok å gjøre hva vi kan. I sommer har jeg tenkt å lete opp pekebøker og å sende ner. Det finns ting som er dyrt i Tyrkia, men som barn og foreldrer kan ha stor glede av. Barnebøker er en viktig ting. Nå kjøpte vi bleier til dem. Det er dyrt for alle foreldrer.
Det var interessant å se hvordan mor og mormor vugget Lilla Ida til sømn. De satte seg på gulvet eller med en stol fremfor seg. De satt med strake bein og la en pute over leggene. Der plasserte de Lilla Ida, og gynget henne sideleds, imens de la en hånd på hennes bein eller mave. Dette er sikkert en gammel metode for å få små barn å sove, og det var effektivt.
Hjemmer i stuen hadde de laget en hengekøye der Lilla Ida sov godt når hun hadde spist sin mat, fått tørr bleie, lekt og kost med foreldrene.