Livet i Tyrkia

Nå har vi en mørk skyet dag. og vinterdepresjonen har begynt. Jeg sover dårligere på netterne og lengter til Tyrkia der sollyset er mye sterkere.
Jeg drømmer om å trene yoga utendørs i solen. Deilig! Tenk å sitte og å bare titte ut i det blå, og å kjenne solens stråler på kroppen. Jeg drømmer også om å ta spaserturer i lantlige strøk der nere, og å beundre appelsin og klementintrær som lyser av oransje frukter på høsten. Jeg smiler når jeg tenker på det her.

Men livet er ikke bare en idyll for den som lever i Tyrkia.
Jeg tenker blant annet på hvor mye mange arbeider i Tyrkia. I Alanya snakket vi med en sevitør som arbeidet 16 timer 7 dager i uken. Hans lønn er 500 euro i måneden! De tips han får inn er omtrent 100 lire i måneden, ca 50 euro. På den lønnen har han nok ikke som så mange andre tyrkere, råd med en sykeforsikring. Det er dyrt med en sykeforsikring så mange prøver å la være å gå til doktoren når de er syke, for da koster det mye penger.


Vi lager mye mat når vi er i Tyrkia og spiser kanskje litt suppe når vi er i byen. For en 40-50 kroner spiser vi begge en god linsesuppe, sallad, 2 sorters mezes og brød (ikke jeg). Vi drikker vann til maten og te etterpå. For oss er det billig, men for mange tyrkere er det annerledes.

Vår kamrat konditoren trenger å gå til legen på grunn av stor smerte i føttene. Det koster 80 lire, ca 40 euro, for en kontrolltime på sykehuset, og deretter må han betale operasjonen. Skulle han dessuten bli sykemeldt etterpå, mister han kunder på sitt kafe. Blir han borte fra sitt kafe i la oss si 2 uker, begynner kundene gå noe annet sted. Han har tidigere hatt vikarer som bakte brød. Kundene protesterte, for vikarene bakte ikke like godt brød som han. Han fikk begynne å bake igjen. Dette har en kunde fortalt. Vår venn har førsørjeransvar for sin familje. Den yngste sønnen er bare 14 år. De har åpent nesten døgnet rundt for å holde ut i konkurransen. De har tidligere vært nære konkurs på grunn av den økonomiske krisen i verden. Han driver kafeet sammen med sin kone, men hun kan ikke arbeide døgnet rundt. Derfor ble det ikke noe legebesøk og ingen operasjon. Han får fortsette å gå og ha vondt.

Jeg vet at mange egne foretakere sliter her i norr også, men vårt trygghetssystem er bedre, selv om det også kan diskuteres.

Jeg tenker også på gamle herr Mehmet som måtte arbeide for å ha råd til å kjøpe medisiner til sin kone som var syk. Hun døde i april.

Jeg kjøpte nye briller i Tyrkia. For oss er det veldig billig. Når jeg for en 2 år siden kjøpte mine progressive briller på specsavers fikk jeg betale omtrent 9500 kroner. Nå brukte jeg mine skattepenger, som jeg fikk tilbake. Mine nye briller kostet i Alanya 4500 kroner! De er lite mer avanserte enn de jeg hadde. De forandrer farge litt når jeg er i solen. Mine øyne får hvile i sollyset, noe som er en befrielse når jeg har hodepine. Jeg er veldig fornøyd! Men jeg tenker samtidlig på de tyrkere som ikke tjener så bra. Briller er dyrt for oss, men hvor dyrt er det for dem? Det er ikke rart de lar være å dyrke blomster i hagene og på balkongene, og satser på urter og grønnsaker i stedet. Det er godt å plukke sin egen mat, men det er ikke bare derfor de dyrker sin mat.

Vi inviterte med oss en 14 årig gutt på 2 tyrkiaferier i forrige året. Han fikk et nytt perspektiv på livet, når han fikk se sitt eget liv fra utsiden. Han kom frem til at dårlig råd ikke var det samme som å være fattig!