Bear Heart mener at mange mennesker gjør så her idag. Man holder fast ved sine gamle sår og skuffelser. Det er mye som har skjedd i livet som man burde ha gjort av med men som man holder seg fast ved. Slik fortsetter den indre dialogen, i våken og sovende tilstand. Vi har et valg når vi holder i bananen. Vi kan velge å slippe taket om bananen eller å skylle på gresskaret. Hvis det ikke hadde vært for det dumme gresskaret så skulle jeg være fri…. Når vi taler om skyld så gir vi ansvaret for, sier Bear Heart. Hans folk sier at nåt man peker foraktfullt eller fordømmende på et annet medmenneske så peker tre fingrer tilbake på en selv.
Indianenes måte for å overleve har blant annet vært å takke for alle vanskene de har gått gjennom, og å takke for de lærdommer de har fått.
Man kan slippe taket om mye, selv om det tar tid. Det begynner med en intensjon, og sen får det ta sin tid. Det er lett å holde fast ved det gamle, men man straffer bare seg selv. Det er som å bruke superlim til sine gamle sår. Tiden går og man blir ikke fri, for tankene holder seg kvar ved det gamle. Jeg har selv vært der og når man ser hvordan det påvirker helsen negativt, så oppdager man at det ikke er verdt det. Nok er man vel verdt til å ha det bedre? Det spiller ikke noen rolle om noen annen får innsikt eller angrer seg. Det viktigste er hva vi gjør med oss selv. Hvordan vi er mot oss selv påvirker også våre nære og kjære. Vi er mange som våkner opp fra en negativ tankestrøm nå og vender oss mot det positive i livet. Det gjør vi for å styrke oss selv på en empowering way som WHO taler om. Den nye lykkeforskningen taler også for det her.
Sen kan jeg skjønne at det er ting som er vanskeligere å slippe taket om enn andre. Jeg tenker for eksempel på når familjemedlemmer blir myrdet, og liknende ting. På mitten av 90-årene var jeg på en konferanse om ondskapen i Sverige. Det var folk innen psykiatrien som hadde møtt mange flyktinger fra for eksempel det tidligere Jugoslavia. Det var folk som hadde vært mitt i krigen og også i konsentrasjonsleir. Det var med store vansker som flyktingene fortalte om sine traumer, og det var erfaringer av den grad at det fremkalte sterke følelser også hos den som lyttet. De var kraftigt traumatisert mange av dem, og vi traff mange fra bosniske konsentrasjonsleir i våre jobb.
Det som var tydelig var at de som hadde alvorlige sjokktraume hadde vanskelig for å snakke om sine sår, men de som hadde vært overgripere hadde enn vanskeligere å snakke om sårene sine. Det er en ting å være et offer men å identifiere seg med å være en overgriper eller en myrder er enn vondere. Uff! Det kunne være en person som hadde en pistol eller flere rettet mot seg og som under mordtrussel tvangs til å skjute på noen annen. Det er virkelig tortur. Det var ikke rart de levde i et helvete etterpå, når de kommet til den skandinaviske tryggheten og kunne slappe av å slippe sine følelser frem. En viktig del av behandlingen var at de skulle komme tilbake til et så normalt liv som mulig, normalisering. Det var også viktig for noen at forteller for noen som lyttet og som kunne fortelle at de ikke holdt på å bli gærne. Vi er skapt slik at når vi går gjennom ting utenom det normale så får vi meget sterke psykiske og fysiske reaksjoner. Det er helt naturlig. En ting til var meget viktig for de som hadde gått gjennom så mye og måttet slippe alt de hadde der hjemme og det var barnen. Barnen var håpet og framtiden. Det var det som holdt dem oppe.
På den her konferensen var det en dame som foreleste om ondskapen, psykologien bak, hvordan det var å få familien utslettet i Polens andre verdenskrig, sitte som fange i Auschwitz, være pasient i doktor Mengeles sengepost, hvordan det var komme som overlever i de hvite bussene til Sverige etter kriget og hvordan det var etterpå. Hun var polsk judinne som i allre høyeste grad var en overlever. De første 20 årene etterpå slet hun med depresjoner og psyko-somatiske problemer. Det var en stor omstilling fra å venne seg til tanken om at hun skulle dø, til at innse at hun faktiskt skulle overleve. Men 20 år senere var hun frisk og da må hun ha slippt taket om bananen. Ikke at det var smertefritt at tenke tilbake, men nå levde hun igjen. Hun utdannet seg til svensk psykoterapeut, en autorisert utdannelse i Sverige.
Hun ble populær og hadde en venteliste på 7 år. Den her damen hadde visdom. Det er kjærligheten som bryter ned ondskapen, sa hun. Og hun hadde en sterkt varm og kjærlighetsfylld utstrålning. Når vi reste fra den konferensen var vi alle oppfylld av glede.
Et eksempel på hennes styrke var at hun følte medfølelse for fangvoktene i Auschwitz. Hun visste at det de gjorde var feil og at de skadet seg selv, når de deltok i dette.
Vi har mange med traumer i Norge også. Det at vi har det materiellt bra beskytter oss ikke mot alle livets realiteter…
Bear Heart sier at vi skal leve levet som om vi skal dø imorgen. Gjør det du vil gjøre og gjør det beste av hver dag.
Livet kan snu raskt. Derfor skal vi ta vare på det som vi har. Vi har fått et liv, og gjør vi ikke det beste av det så kommer vi å angre oss når vi blir eldre. Det er hva prester forteller oss. De får høre mye av folk som ligger for døden.
Så lenge vi ikke benekter hvordan vi har det, så er det lov å ta vare på det positive vi har. Det er det som vi trenger!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar