I sammenheng med dette gjør hun en pilgrimsvandring i Italia.
Det vekkes en indre ro hos meg når jeg leser boken, og helt plutselig kommer jeg på at jeg gjør en indre pilgrimsreise på min egen måte. Når man blir syk er det mye i livet som snus på hodet. Ved en utmattelse og energimangel er det mye som taes ifrån en, ikke bare jobb. Man ser da lettere hva som er viktig i livet, og man får dypere verdier. Jobben kanskje ikke var så viktig, kanskje ikke allt man drømde om heller. Eller var det det? Helt plutselig får man mye fri tid til å tenke og å kjenne. I begynnelsen blir det en stor sorgereaksjon, men den omvandles til noe annet til noe dypere. Det setter igang en indre reise, og den reisen blir til mens man går. Vart den leder får fremtiden vise, for det finnes ingen bevisst plan. Det kan det ikke gjøre ettersom vi vet ikke hva som finns i vårt indre. Derfor får man bare gi seg ut på vandring, på oppdagelsesferd. På den ferden må vi gi oss tid til å lytte og observere hva som skjer i oss og rundt oss. Det som vi finner på livets vandring viser oss videre.
Man har tid til å reflektere rundt seg selv og sitt liv. Gamle minner kommer opp på overflaten, og flyter videre på livets elv. Det som var låst inn i kroppen kommer frem og flyter videre. Det gjør at man møter mange sider hos seg selv, også dem som gjør eller har gjort vondt. Det beste er å omfavne dem og trøste seg selv, før man siden slipper taket om dem. Det var som det var og ble som det ble. Det kommer også gode minner og morsomme minner. Livet er så mangt, og det er nå jeg lever.
Jo mere man møter hos seg selv, og legger av det gamle som gamle klær man ikke trenger lengre, desto friere som menneske blir man.
Det er når vi strever imot vårt indre og vår skjebne som vi får problem. Når vi gjør motstand setter vi igang en indre strid som sliter på oss. Det har et pris.
Men reisen er lang og den fortsetter gjennom livet. Det tar ikke slutt, like lite som vi kan pusse tenner idag og tro at det rekker for resten av livet.
Det er en kunst å møte sine redsler og å bryte egne barriærer. Det får ta den tid det tar. Man får selv velge hvordan man skal gå videre.
Den her indre reisen er en egen rikedom og man trenger bare å gi seg tid og rom for å gjøre den.
Den går helt utenfor det materielle og er til for oss alle, vis vi ønsker.
Livet er så mye større enn hva vi ofte tenker oss. Det finns ikke bare en måte å leve på. Det finns så mye mere. Det finns mange fler verdier enn hva man tenker når man er frisk og går i innvante spor.
I livsdypet finner vi en ny mening med livet, en mening som ikke er lett å sette ord på.
Det må oppleves!
Det å leve er en kunst. Livskunst!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar