I orkanens øye er det rolig!

Jeg hadde igår et koselig ord utbyte med SerendipityCat på Marias Metode : http://mariasmetode.wordpress.com/2011/03/05/diskurs-og-definisjonsmakt/
Hun hadde tanker om hvor viktig det er å være her og nå og ikke streve imot. Deretter må man gjøre noe med situasjonen som den ser ut her og nå.
SerendipityCat skrev: "Det er kanskje først når man aksepterer nåtilstanden og hvor ille den er, at man klarer å finne litt mer ro i situasjonen noe som igjen gir styrke til å både hvile og gjøre gode ting for seg selv som fører til at verden oppleves som mer utholdelig, samtidig som det kanskje fører til konkret bedring! Vi stresser så mye med dette BURDE."
Som jeg ser det slår hun helt og holdent hodet på spikeren!
Videre skriver hun: "Da jeg ble syk forholdt jeg meg til at det var en skala som sa noe om hvor mange prosent arbeidsdyktig jeg var. Det var det jeg ble målt på, og det jeg skulle jobbe for å bli frisk til – trodde jeg.

Etter hvert lærte jeg at det fantes en annen skala – fra 0% arbeidsdyktig ned til 0% eksistens – og at det faktisk var den skalaen jeg befant meg på. Og fortsatt befinner meg på. Og uten aksept for at det faktisk er DEN skalaen jeg befinner meg på og må jobbe for å klatre oppover på, så er det umulig for meg å være i denne eksistensen uten å utvikle en enorm og gjennomgripende sorg og angst over å være så langt nede på “den riktige” skalaen."
Jeg synes hun er veldig flink til å ordlegge seg.

Jeg kjenner meg så godt igjen! Ja, jeg har også følt på dette. Når vi strever og ikke ønsker å være i det som er her nå nå, blir det vondt verre. Vi blir frustrerte og depresjonen kan være nær.
Når jeg var som dårligst søkte jeg meg til noe som jeg kalte for å være i stormens øye. Der er det rolig, fredfullt og harmoniskt.


Da hadde jeg  mye kreativ skriving. Jeg satte meg med penne og papir og skrev det som bare kom opp i hodet. Det var en god inspirasjon som kom opp i dagen. Jeg hadde ikke konsentrasjon nok til å planere hva jeg skulle skrive, så det fikk flyte av seg selv. Jeg ble glad av mange av de ord som kom frem, som var en stor kontrast til den helsesituasjon som jeg var i. Da følte jeg at jeg hadde kontakt med sjelsstyrken. Jeg følte jeg hadde kontakt med sjelen og at den var usårbar, hvor dårlig jeg enn følte meg, hvordan livet enn ble. Den følelsene har jeg holdet fast ved, selv om jeg iblant har gått meg vill og hatt det vondt. Det ble et lys som ledde meg frem. Dit hadde jeg ikke kommet hvis jeg bare skulle “tenke positivt” eller om jeg hele tiden prøvde å flykte fra her og nå hele tiden. (Naturligvis gjorde jeg det også iblant.) Det finns mange måter å møte seg selv på, og dette er en av dem.
Jeg følte også at jeg en dag skulle skrive offentlig om hva jeg da gikk gjennom, til nytte og glede for andre syke. Jeg visste så godt gjennom alle år som jeg har arbeidet i helsevesendet at det virkelig trengtes!
I mine tanker skulle jeg gjøre noe veldig meningsfullt ut av det som jeg var i, og det skulle være noe meningsfullt hos andre, de som det berørte.
Jeg hadde fullt tro på å bygge en motkraft til det jeg følte der og da.
Jeg følte meg uheldig, kraftløs og det føltes meningsløst at jeg med alle de kunnskaper som jeg arbeidet for å lære meg for å hjelpe andre ble hos meg. Samtidlig følte jeg at jeg ikke orket å arbeidet med mennesker og kanskje aldrig skulle gjøre det. Men det skrevne ordet er noe helt annet.
Jeg ser det som at alle vi som ikke er friske nok til å arbeide, kan gjøre noe veldig meningsfullt og viktig for samfunnet når vi blogger, kommentere, og engasjerer oss i det som er vårt interesse og indre styrke. Jeg blir imponert når jeg ser blogger som skrivas av veldig syke personer, der de informerer om for eksempel ny forskning på ME. Det informasjonsfløde og informasjonsbyte kommer å gjøre forskjell. Jeg er helt sikker på det. Det kommer å forandre helsevesendet på sikt og vi er mitt oppe i noe historisk viktig! Vi har satt opp et fokus og mål infor fremtiden som er veldig konstruktivt.
Vegen dit kan være slitsom, med frustrasjoner og skuffelser, men i det lange løpet kommer det å skje viktige ting. Vi er en viktig del i et større sammenheng. VI arbeider for noe som er større enn oss.

En ting er veldig viktig, som jeg ser det, og det er håpet! Det er en lysflamme som virkelig kan variere i lysstyrke når utmattelsen, eller sykdomen er omfattende av noen grunn. Tro, håp og kjærligheten holder oss oppe. Det er det som løfter og bærer! Og i stormens øye finns harmonien!

Nå har jeg vært flødet en stund når jeg har kost meg med å skrive. Ord for ord ble et helt innlegg! Ja, nesten. For jeg må legge til et SerendipityCat sitat til: "Tusen takk! Ja, jeg tror at vi først må finne ut – HVOR er vi/jeg nå. OK, vi er HER. Og det kan være på et ganske ille sted!

Og da må vi finne ut hva vi KAN gjøre på det nivået/stedet vi er på – og det å finne en skapende aktivitet tilpasset det man klarer som du forteller om har jeg STOR tro på.
Jeg har en liste over ting jeg VET er godt for meg å gjøre liggende – med stort sprik i hvor mye jeg vet det vil kreve av meg – slik at jeg nesten alltid kan finne _et eller annet_ som gir meg et hvileskjær. Det snakkes jo om å klare å finne “flyt” – finne et eller annet som gir et “friminutt”. Enten det er å leve seg inn i en god bok, beundre vakre farger, selv male og skape – så er dette “friminuttet” så utrolig viktig.
Hvis man alltid, hele tiden skal kjenne på utilstrekkeligheten ut fra nåsituasjonen, hvis man hele dagen skal tenke på det man BURDE – da tror jeg ikke man kommer noe vei. Da strammer det seg i brystet, da sitter angstklumpen i magen, da trekkes skuldrene opp og pusten blir kort.
Så min konklusjon (en av dem! haha) er – noen ganger er man for syk og dårlig til å klare. Da er det OK. Da er du DER. Men så skal man være fornøyd med seg selv når det er noe man faktisk klarer igjen. Det tror jeg man bygger styrke på."

Helt enig! Man er den man er, og det er faktiskt helt ok!:)
Anbefaler SerendipityCat sin egen blogg: http://www.serendipitycat.no/

En annen verden...

Sitter her med sår hals og andre forkjølelsessymptom. Tror jeg måket for mye snø for noen dager siden plus at jeg satt litt for lenge ved solveggen. Typiskt meg hvereneste vår! Jeg måker snø derute for å få god plass til å føle på solvarmen, med tekruset i hånden. Siden blir det salviete og neseskyllingskanne i aktivitet noen dager. ;) Andre tider om året agerer jeg mer fornuftigt, men når solen begynner å bli varmere på våren glemmer jeg meg.
Derfor tar jeg meg litt tid på youtube og drømmer meg bort. Didgeridoo er et veldig spesiellt instrument. Den musikken gjør noe med meg. Husker spesielt en gang for noen år siden, når jeg hadde en avslapningsøvelse til didgeridoomusikk. Mine tanker stoppet opp, ble helt stille og jeg forsvant på en måte inn i meg selv. Det var veldig hvilsomt og deiligt!
Tror jeg skal teste litt fler forskjellige meditasjoner igjen. Det er veldig sunt og behagligt!

Smittesomt?

Allerede på videregående fikk jeg lære meg noe spennende, om infeksjoner, på mikrobiologileksjonene.
Hva skulle til for å bli syk i for eksempel en virusinfeksjon?
1. Hvor høy eller lav virulent (smittesomt) er viruset?
2. Hvor mye virus, smitteemnen, blir man utsatt for?
3. Hvordan er allmenntilstandet i kroppen?

Hvis allmenntilstandet i kroppen var lavt, var det ikke så mye som skulle til. AIDS syke blant annet er et godt eksempel på det. Når det var fare for svineinfluensa, snakket man mye om risikogrupper som trengte vaccin.
Nå var man også redd for at viruset var veldig smittesomt, og derfor snakket man om at mange flere skulle vaccinere seg.
Da var jeg forbauset over at spesialistene fokuserte så mye på vaccinering, og ikke snakket så mye om hva som styrker og svekker vårt allmenntilstand. Det kunne være et godt komplement, tenkte jeg.

Utmattelsestilstand
Når jeg for snart 6 år siden kollapset i et utmattelsestilstand, innsåg jeg snart at hjelpen ikke fantes i helsevesendet. Da må man tenke selv! Jeg hadde lest om at virus kunne påvirke helsetilstandet, for eksempel Mononukleoseviruset, noe blodprøver har vist at jeg har hatt. Hvis det var slik og helsevesendet ikke kunne hjelpe meg fra de kunnskaper man hadde da. Min slutsats var at jeg måtte arbeide med allmenntilstandet fra et helhetsperspektiv. Da hadde jeg god inspirasjon av Sanna Ehdins bøker.
Når jeg ble utredd, kunne jeg ikke si dagen jeg fikk vondt i halsen, og deretter ble utmattet. Ellers hadde jeg omfattende symptomer på hva jeg idag skjønner er Canada kriteriene på ME. Diagnosen ble asteni. Samtidlig fikk jeg god forståelse av neurologen som utredde meg. Inne i meg fantes et tvil om at diagnosen jeg fikk var riktig.
Jeg har prøvd meg frem til hva som fungerer, langsom aktivitetsøkning kontra hvile og energiøkonomisering. Energiøkonomisering er det som virker best. Jeg har også oppdaget matintoleranser, og har derfor lagt om kosten. Bio-dophiluskapsler og Molkosan har også blitt en del av hverdagen.
Jeg har gått i homeopatisk behandling og kvantemedisin. Det her hjalp meg til mer livskvalitet.
Det er behandlinger som ikke er godkjent i vårt helsevesen, men det har vært interessant. I kvantemedisinen viste det seg at mononukleoseviruset aktivertes når jeg var veldig sliten. Det samsvarte med energinivået. Jeg kunne ha vært litt for aktiv når jeg kom til behandling. Etter behandlingen var jeg mer sliten et par dager, men sen gikk det litt bedre igen.
Når det handler om homeopatimedisin, så fikk jeg det bedre når jeg fikk en lav dose medisin, men ble dårligere når dosen ble høyere. Homeopaten sa at når det handler om cronic fatigue så blir som å starte bilen i fjerde gir når man begynner med en sterkere dose. Jeg fikk klare meg med en lavere. Når jeg iblant fikk prøve en annen type medisin, ble jeg dårligere. Jeg forstår meg ikke på hvordan homeopati kan virke, men det trenger ikke å bety at det ikke virker.
Nå har jeg ikke blitt frisk av dette så mitt søkende fortsatte. Nå ble det osteopatibehandling. Det begynte veldig bra. Hun avslørte en gammel nakkeskade, med den overste nakkevirvelen i klem. Det her fikk jeg behandlet. Jeg ble veldig avslappet av behandlingen. Etter hvert begynte jeg bli mere sliten etter behandlingene, og symptomene ble flere igjen. Siden i høstes har jeg ofte hatt halsvondt, med mere. Hvis behandlingen har gått for raskt eller om det er noe annet. Det vet jeg ikke. Tror man skal være forsiktig når kroppen sier fra.
Derfor følger jeg den nye forskningen med stort interesse. Har ikke råd å gå på Lillestrøm helseklinikk, og får fortsette å ta vare på meg og mitt allmenntilstand. Bloggingen føles meningsfullt og når jeg skriver føler jeg meg på rett sted akkurat nå. Da glemmer jeg tid og rum.
Det er ille når man i det norske helsevesendet fokuserer så mye på den  psykiske delen, på bekostning av for eksempel de bio-kjemiske prosessene. Vi er både energi og materie, og vi kan ikke glemme det ene for det andre. Det ser ut til at det er mange som holder på og gjør en kjempetabbe. Jeg leser om fler og fler ME syke som får behandling med antibiotika, og lurer på om det er der jeg også kommer lande når helsevesendet kommer ikapp med internasjonal forskning.
Jeg kan ikke stilletiende se på når de her misstaken gjøres og derfor har jeg givit meg inn i debatten på internet. Vi må støtte hverandre i en slik alvorlig situasjon!
Parallellt med det her fortsetter jeg å interessere meg for helsefremmende metoder. Det gir meg mer energi å fokusere på noe positivt. :)

Begynnelsen på en ny grunnmur.

Krise kan sammenliknes med et hus som raser sammen, og man må bygge opp et nytt hus i steden for det gamle. Gamle vurderinger holder ikke lengre. Man må bygge opp nye vurderinger som er mer holdbare i den situasjon som man befinner seg i akkurat nå.
Når man blir langvarig syk, som gjør at handlingsutrymmet blir veldig begrensende, må man gjennom en stor prosess. Man tvinges til å akseptere at livet ikke er som tidligere, at man har mistet det som var. Det er helt naturlig å ikke vilje akseptere og å streve imot sannheten i begynnelsen. Det er en del av prosessen. Men når man strever imot blir livet så mye hardere! Man sliter og må gå flere runder med seg selv. Første året jeg var sykemeldt var det viktig for meg å hente pusten, å ha et pusterom for å bearbeide at livet var snudd på hodet. Jeg savnet jobben, men var nødt til et tenke konstrukivt og fremad. Hvordan skulle jeg gjøre for å skaffe meg en bedre helse? 
Hva kunne jeg gjøre for å hjelpe meg selv, når helsevesendet ikke en behandlingsplan for meg. Den fantes ikke fordi kunnskapene ikke var der de, og ikke enn idag. Joda, jeg fikk mye støtte og hjelp til sykemelding. Jeg fikk hjelp til litt symptomlindring også, men det var så mye mer jeg trengte. Hvor skulle jeg begynne? Hva hadde jeg lært meg som jeg kunne ta i bruk? Fantes det noe i min kunnskaps og erfaringsbank som kunne bli fruktbart?
Symptomlisten og utmattelsen var omfattende. Skulle jeg noe gang bli frisk så kom det til å ta lang tid. Jeg visste at jeg kom til å bli mye dårligere hvis jeg ikke lyttet på kroppen og tok det med ro. Jeg var redd for å bli en av de ME - syke som måtte ligge på et lys og lyd isolert rum i lange tider. Nå måtte jeg fokusere på målet og det måtte bli et bedre allmenntilstand. Jeg måtte tenke helhet. Hvis det gikk det visste jeg ikke.
I den Vegeto-terapeutiske metodikken tenker man at man skal arbeide mot en god gjennomstrøming i kroppen for å få en bedre helse. Det er en god setning som har satt seg i hodet mitt. Det høres logisk for meg! Hvis pusten er fri, musklerne avslappede, blodgjennomstrømningen god, tarmene arbeidet godt også videre, da underlettet man for kroppen å helbrede seg selv. For å få til det er det viktig å arbeide for å stimulere det parasympatiske nervesystemet, fred og ro systemet i kroppen. Hvordan det skulle gå til, det fikk fantasien hjelpe meg med. Det finnes mange metoder til å slappne av, og lysten får hjelpe en her. Det må næmlig være moro, ellers blir det ikke noe godt resultat, fordi man begynner å streve.
Ting som fikk meg å le, var viktige. Det enkleste var å se på morosomme korte tv-program. De måtte være korte, helst ikke mer enn en halv-time ettersom jeg ikke klarte å holde oppmerksomheten oppe lengre.
Når det handler om stress-forskning så vet man at langvarig stress kan gi oss mange typer av sykdommer. Den kroniske stressen kan ramme alle organer i kroppen, enda ned på cellnivå, både psykiske og fysiske lidelser kan ramme oss. Immunforsvaret svekkes og hormonebalansen forandres. Nå vet vi at kosten også gir oss en fysisk stress hvis vi spiser feil. Feil mat fremkaller betennelser i kroppen, for eksempel.
Sund mat og aktivering av fred og ro systemet fremmer helse. Kroppskontakt, foreksempel massasje, aktiverer fred og ro systemet i kroppen.
Hjernen har behov for morosom stimulanse for å få bedre sjanse til en positiv prosess.
Med andre ord trengte jeg fred og ro og å ha det moro!
Alt jeg gjorde måtte doseres og tilbakeslagen var en del av livet. Derfor var det viktig å holde fokus, selv om jeg trynet. Som veldig liten fikk jeg, akkurat som alle andre småbarn, lære meg at når jeg datt, så skulle jeg opp igjen. Igjen og igjen og igjen. Opp igjen!
Tvilen var stor, for det var ikke mye krefter å hente ur, men noen sted må man begynne. Puh!
I det læget må man være veldig snill mot seg selv! Det handlet om å overleve slik at man skulle ha ork til å leve! Tidligere i livet hadde jeg tatt raster etter jeg hadde gjort noe. Nå måtte jeg ta lange raster for å gjøre noe som helst! Alt var snudd på hodet!
Men nå var det tid for å nyte livet. Hvordan det nå skulle gå til, det fikk fantasien og lysten hjelpe meg med. Jeg skulle prøve å bygge den nye husgrunnen med hjelp av fantasi, lyst og kreativitet, blandet sammen med fortvilelse og redsel. De senere var næmlig naturlige reaskjoner på livet. En ny reise inn i det ukjente hadde begynnt...

Den nedbrytende stressen som stopper opp prosesser.

Alle kan vi bli syke over lengre tid og må akseptere at livet ikke ble som vi tenkte oss. Det er en veldig stor livskrise og identitetskrise som jeg selv også har følt på. Det påvirker oss som er syke og våre nærmeste.


Hvis vi skal bearbeide denne krise for å komme videre inn i nyorienteringsfasen, må vi ha fred og ro. Det er da vi har pusterom til å bearbeide de smertesomme tingene vi må igjennom. Hvis vi hele tiden ovenpå sykdommen vi sliter med, utsettes for feilbehandling, stress og press stopper hele denne bearbeidingsprosessen opp. Det blir trangt å puste og vi strever etter å overleve. Jeg har selv opplevd det og sett mange av mine pasienter oppleve detsamme. Hele prosessen og den fysiske og psykiske motstandskraften rammes!

Det er mange på bloggene som forteller om smertsomme erfaringer fra helsevesendet og rene feilbehandlinger. Derfor er så så viktig at vi som har kommet en bit på vegen, snakker for dem som ikke har noen krefter til å snakke. Derfor er det så viktig att alle de som er flinke på å granske den medisinske forskningen om ME, forteller om det på internet. Alle vi som har en utdannelse der vi har lært oss om vitenskapsteori og metodikk ser at det innen ME-forskningen ikke er god nok forskning! Senest leste jeg et interessant innlegg på Marias Metode.

Når pasienter møts av feilbehandling fra helsevesendet og NAV, skjer det en kontinuerlig traumatisering hos de som er rammet. Det øker stressnivået, og påvirker hele mennesket negativt.

Det blir som når jeg arbeidet på sykehus en gang i tiden. Når en pasient ble akutt dårlig og måtte intuberes, var vi enbart konsentrert på pasientens overlevelse. Når situasjon var rolig igjen, da først kunne vi begynne å rydde opp i kaoset som hadde oppstått i den akutte situasjonen. Da hadde vi også en gjennomgang om det som hadde skjedd.

Når jeg senere arbeidet som psykolog og hadde samtaler med personer fra krigens Bosnia, kunne jeg se en parallell. I Bosnia var de oppegående og stred for sin og sin families overlevelse. De lyktes fly til Skandinavia og tryggheten. De lærde seg språk, fikk et hjem, og økonomi de kunne leve av. Når deres materielle trygghet var på plass, da krasjlandet de og fikk sterke reaksjoner. I overlevelsesfasen holdt kroppen følelsene i sjakk. Det skjedde ikke noen bearbeidning før reaksjonen kom når de var trygge. Når de var mitt oppe i det syntes de at det var rart at reagerte nå når de hadde det rolig. Hvorfor hadde de ikke reagert tidligere når de var mitt oppe i helvetet. For meg som møtte den ene individen etter den andre ble det logisk. Det er ikke tid og rum å bearbeide noe når man strider for å overleve i en truende situasjon.
Hver og en kan tenke seg hvor mye man bearbeider noe hvis vi blir slått ned ute på gaten. Det finns ikke utrymme for det der og da.

Når man er veldig syk i et utmattelsestilstand som for eksempel ME, så er det eksistensielt en farlig situasjon. Man er ikke i stand til å forsørje seg, forsvare seg og er forsvarsløs når alle krefter er vekk. Man ligger nede, helt enkelt. De sykeste har ikke krefter til å forsvare seg mot løvene eller ulvene. Derfor er ME ikke bare en livskrise men også en identitetskrise og ekstinsiell krise.
Når man er skikkelig utmattet, da har man ikke noe filter mot stress og traumer. Man er forsvarsløs! Det rammer hele mennesket!

Legen Christina Doctare skriver i sin bok om Hjernestress at hennes pasienter i Sverige hadde samme symptomer på stress, som de individer hun hadde møtt i krigets Bosnia. Det rammer oss psykiskt og fysiskt.

Kan vi ikke få hjelp med de helseproblemer som vi sliter med, har vi rett til empowerment likevel. Vi har rett til fred og ro! Sykdommer er en del av livet, enten vi setter opp skygglapper eller ikke. Når vi ligger nede kan vi ha behov for en hjelpende hånd. Livet kan ramme oss alle og vi må vekseldra for å fungere som samfunn.

Vi kan både nyorientere oss og å arbeide for en bedre situasjon for oss selv, våre medsøstre og medbrødre. Det er en viktig empowerment å sammen arbeide for noe konstruktivt. Og ja, man kan ha gode stunder som langvarig syk, men det tenker jeg kan være et annet interessant innlegg…

Mer fløte og smør gjør de eldre piggere!

I en svensk avis kan man lese om eldre som får mer smør og fløte i maten. De underviktige har gått opp i vekt og de overvektige har gått ned i vekt.

http://www.vf.se/nyheter/sunne/mer-gradde-och-smor-piggar-upp-de-aldre

Det finns mye ny og god forskning som viser på at naturlige fetter er bra for oss og til og med nødvendig for de vitale funksjonene. Det er karbohydratene, fremforalt de raske som gir oss problemer med vekt og helse. I Sverige går fler og fler over til smør og fløte, og margarinforetakene har blitt nødt til å gjøre reklame for sitt kjemiskt produserte margarin. På skolene i den ene kommunen etter den andre har foreldrene gjort matoppror, der man protesterer mot at barnen blir servert lettmargarin og lettmelk. Foreldrene krever at barnen skal serveres smør og helmelk som er det naturlige.
I Sverige har fetmaepidemien stoppet opp og til og med snudd om!
Legen Andreas Eenfeldt går i sin bok "Matrevolusjonen" så langt at han skriver at den fettsnåle kostråden mangler vitenskaplige stød! Den ene professoren etter den andre sier det samme. De sier det finns ikke noe vitenskapelig stød mellom mettet fett og hjerteinfarkt. Eenfeldt beskriver i sin bok om en lang rad mistak som har gjorts innen vitenskapen og kostråden de siste 40-50 årene. Det har resultert i en explosjon i våre velferdssykdommer. Hvis vi skal redde folkehelsen behøver vi å snu om nå.
Hva skjer i Norge? Myndighetene har den her uken gått ut med nye kostråd. De fortsetter at anbefale lightprodukter, og si at vi skal være forsiktig med smør og fløte. De anbefaler margarin! Hør selv sivilingenjøren Gunnar Lindgren fortelle om hvordan margarin lages: http://www.youtube.com/watch?v=M2mbzMgsFz8

Myndigheteneadvarer oss for å spise kjøtt og vil at vi skal spise mye fisk. Fisk er sundt, men hvor mye tåler vi. Oppdrettslaks, hvor mye tåler vi av det?
De anbefaler lightprodukter, der man har redusert fetthalten, men økt andelen karbohydrater. Det er ikke uvanlig med kjemiskt gjorde søtstoffer. Lightprodukter metter ikke og man blir snart sulten igjen.
Kroppens lagrende hormon er insulinet. Karbohydrater gir høyt blodsukker, som i sin tur gir høyt insulin. Fettforbrenningen stopper opp samtidlig som mer fett lagres. Vi får lett betennelser i kroppen, med mere, med mere. Ernæringsrådet avdarer mot sukker, og det er bra. De har også blitt bevisst problemen med de raske karbohydratene.
Jeg lurer på hvilket vitenskapligt underlag som de norske myndighetene bruker til sin rådgivning. Følger de i det hele tatt med i hva som skjer i verden? Det ser ut som en strid mellom nye og gamle kunnskaper. Det som kommer å seire, er hva som virker for individen. Den nye vitenskapen og fler og fler individer går åt samme hold. For den som er syk er det viktigste hva som fungerer!

http://touch.vg.no/article.php?tab=nyheter&artid=10013801

"Nøkkelråd for et sunt kosthold


Spis minst fem porsjoner grønnsaker, frukt og bær hver dag.

Spis grove kornprodukter hver dag.

La magre meieriprodukter være en del av det daglige kostholdet.

Spis fisk til middag to til tre ganger i uken. Bruk også gjerne fisk som pålegg.

Velg magert kjøtt og magre kjøttprodukter. Begrens mengden bearbeidet kjøtt og rødt kjøtt.

Velg matoljer, flytende margarin og myk margarin, fremfor hard margarin og smør.

Velg matvarer med lite salt og begrens bruken av salt i matlagning og på maten.

Unngå mat og drikke med mye sukker til hverdags.

Velg vann som tørstedrikk.

Ha en god balanse mellom hvor mye energi du får i deg gjennom mat og drikke, og hvor mye du forbruker gjennom aktivitet."
 http://www.helsedirektoratet.no/ernaering/fagnytt/nye_kostr_d_kan_forebygge_livsstilsykdommer_788064
Enten vi er friske eller syke så synes det mer naturlig og riktig at vi skal spise naturlig mat,  i steden for kjemisk prosesset industri mat. Legger vi til kortreist god naturlig ubesprutet mat, får vi dessuten en levende landsbygd. Sirkelen blir sluten!

Dagen er solig!

Både igår og idag har det vært strålende sol på førmiddagen. Da måtte jeg bare ut! Idag var det omtrent 0 grader og jeg kunne sitte ved solveggen en stund. Det var godt å sitte er med en kopp grønn te og bare nyte solvarmen. Man kunne høre hvordan snøen smelte og barnen leke i lekeområdet her i nærheten. Snø er gøy for barnen og deres latter smitter av seg når de leker.
Dagens lyse timer er over 2 timer lengre nå enn ved juletid. Det er stor forskjell. Jeg føler det på kroppen allerede. Når det blir ennå sterkere sollys og varme på våren pleier det å være slik at det føles som om kroppen gir slipp på en byrde og jeg får liksom ikke nok av solen.
Det er en deilig tid på året som vi har fremfor oss. Vi skal bare gjennom det kalde februar først. Solen lokker frem et stort smil og det er ikke bare blomstren som blomstrer.
Jeg har litt planer fremover som jeg har begynt å forberede. Allerede når jeg tenker på det, føler jeg gleden.

Vi skal aldri slutte å drømme! Det begynner med en drøm og en tanke...