Enten vi tror på at Adam og Eva er de første mennesker, eller at de første menneskerne kom fra Afrika, og at vi alle stammer fra dem, så er vi alle i familje på jorden. Klarer vi av å følge våre naturlover og å leve i pakt med oss selv og naturen? Har vi virkelig kontroll over alt?
Er våre ideal overrensstemmende med realitetene?
Aksepterer vi realitetene som de er og prøver å gjøre noe konstruktivt av våre forutsettninger?
For meg ser det ut at vi lever i en stor livsløgn, lever i hode og idealisme, har mist kontakten med hjertet, med større risiko at livet gir oss et slag i ansiktet fra og til. John Lennon sjøng at livet er det som skjer imens vi gjør andre planer. Vi kan heller ikke gå å være redde hele tiden. Da sliter vi oss ut!
Hvordan finner vi en balanse i oss selv og i naturen?
Det er en stor oppgave som vi lever med. Hvis vi ikke hjelper hverandre som et kollektiv, har vi ikke like gode forutsettninger til å klare oss. Vi lever i en tid der man i verdensøkomonien satser på kortsiktige vinster, og de langsiktige konsekvensene glemmes bort. Likevel er det de langsiktige konsekvensene vi har å leve med. Penger har blitt en avgud, og vi har glemt at vi er en del av naturen. Japan er nå en stor påminnelse om alt det her. Det er utrolig mye lærdom å hente fra det vi nå opplever skjer i verden. Men det krever at vi er åpne for det.
I sykdommer finns det også mye lærdommer, hvis vi tar oss forbi fordommer og idealismer som ikke har markkontakt. Det krever et indre arbeide hos oss alle, men det er veldig mye livsvisdom å hente her. Det finnes mye å lære seg om mennesker.
Det å bli langvarig syk er en stor omveltning i våre liv, også i mitt. Jeg har også møtt hele meg selv, det som gjør godt og det som gjør vondt. Mye har jeg lagt av meg som gamle klær som jeg ikke trenger lengre, annet arbeider jeg med å gjøre meg fri fra. På en måte er det en sjelslig helendeprosess, og jeg opplever meg som en helere version av meg, selv om jeg ikke fremdeles er frisk.
Jeg leste enda et fint innlegg på bloggen Marias Metode. http://mariasmetode.wordpress.com/2011/03/13/show-on-show-off-vis-ansikt/
Hun forteller om den skam som ofte følger med det å være langvarig syk, og får mange fine kommentarer av sine lesere. Det Maria gjør nå er veldig viktig og helende, både for, tror jeg, henne selv og andre. For meg er Marias blogg, en god inspirasjon, og jeg føler at jeg er med å noe veldig meningsfullt og konstruktiv når jeg leser og kommenterer bloggen hennes. Det er min oppfattelse at Maria sammen med sine lesere er en stor skapande kraft, fordi den løfter opp livets realiteter. Først når man legger problemene opp i dagen har man større muligheter å løse dem. Det er mange som opplever seg definert, parkert og dømt på forhånd, og det synes jeg er veldig trist.
Ikke faen at vi stilletiende skal la oss defineres, av de som ikke vet. Hver og en av oss har en viktig fortelling om livet og den som tørr, har noe viktig å fortelle om det å leve. Når vi har prosesset tilstrekkelig langt i vårt indre er det lettere å fortelle omverden hvordan vi selv opplever ting hvordan vi håndtere livet for å mestre livet. Når vi lever vår egen sannhet, er det lettere å stå opp for den, selv om det blåser hardt rundt oss.
Det krever et forarbeide å tørre å stå frem, og når vi opplever når tiden er inne å stå frem, hvis det er det som vi ønsker. Det hjelper oss å føle på stoltheten over at vi tørr å være oss selv!
Men før å tørre å være oss selv, trenger vise også til å støtte hverandre. Det er enkelt å se a andre er sterke, og ikke like enkelt å se oss selv. Vi er mitt oppe i oss selv og kan derfor ikke se oss utifra. Derfor trenger vi å søke oss til støttende speilbilder, og vi støtter hverandre gjennom å holde opp speil for hverandre.
Når man blir syk så faller gamle vurderinger platt til marken, og man tar til seg nye hvis man er åpen. Vi mister også maskene våre. Men takk og pris er styrke ikke detsamme som god fasade hva det nå er for noe. Det er vår indre kjerne som teller. Det er her vi kan arbeide.
Gjennom sykdom får vi lære å kjenne våre naturlover på en ny måte. Våre naturlover handler om hvordan vi er skapt og hvem vi er når vi er oss selv.
Jeg arbeidet en gang sammen med en fysioterapeut som tidligere hadde utdannet seg i kinesisk medisin. Hun sa at vi i vårt samfunn har dyrket frem for mye yang. Vi trenger mer yin for å få balanse. Man mener også at når vi har opplevd katastrofer trenger vi mye kjærlighet for å få balanse. Jeg føler i mitt hjerte at det stemmer! Gjør du?
Jeg håper med min blogg å kunne hjelpe andre til å nå sitt eget autentiske selv, for å få kontakt med sin egen styrke. Det er her vært og en må begynne, også jeg.
Jeg er som jeg er, og det er faktisk helt OK! :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar