Husk å pust med maven!

Det er dramatiske bilder som vi ser på tv nå, etter bombeexplosjonen i Oslo. Det må ha vært helt forferdelig å ha vært i det rammede området. En slik sjokkopplevelse glemmer man ikke. Når man hører journalister tale på tv, hører man på stemmene deres at de er i et indrealarme beredskap, og det skulle bare mangle.De indre reaksjonene påvirkes av hva som skjer omkring oss. Slike alvorlige og dramatiske hendelser fremkaller helt naturlig meget sterke følelsesreaksjoner. Når man føler på sterk frykt, da er man ikke i tvil om at kropp og sjel hører sammen. Det er en meget slitsom følelse og tar energi, men det føler man etterpå. I det akutte skjeendet er alarmbeedskapen stor, følelsen av slitenhet trykkes ned og oppmerksomheten og våkenheten er stor. For den som er i et sjokktilstand ser det annerledes ut. Vi reagerer forskjellig og det er naturlig. En følelse som også er naturlig i en sjokk situasjon er uvirkelighetsfølelsene. 
Det er naturlig å være i et stresstilstand i en situasjon som det her.

Vi må huske på å puste med magen nå, for å få ned stressnivået i kroppen. Man fristes til å følge nyhetene på tv hele tiden, fordi vi har et behov av å vite mer. Samtidlig skal vi være klar over at vi mister energi når vi gjør det.
Det er viktig å bevare roen, hvis man kan. Mine tanker går til de som er skadet, døde og alle pårørende. Vi skal heller ikke glemme alle vitner til katastrofen. Vitner får samme symptomer som de som er skadet. Vi vet også at hjernen ikke kan skille mellom fantasi og virkelighet. Kroppen reagerer likt på fantasi og virkelighet. Derfor er det viktig å ikke spekulere for mye. Virkeligheten er sterk nok som den er.

For den som reagerer med sjokk, kan etterpå få sterke reaksjoner som for eksempel mareritt og memory flash backs. Jeg har selv opplevd det og det føles som indre "vulkanutbrudd". Minnesbilder med sterke følelses reaksjoner kommer når en minst er beredt. Det er meget slitsomme reaksjoner. Redsel, sinne og så videre er naturlige reaksjoner.
Det man trenger etter en slik situasjon er mennesklig varme og fred og ro! Man trenger trygghet!

Terrorister ønsker å fremkalle frykt og splittring. Det jeg føler nå er at det skal de ikke lykkes med. Naturligvis er den akutte reaksjonen frykt. Jeg synes at vi skal forene oss og å holde sammen, vilken grupp vi enn tilhører. Vold sprer mørker og redsel. Mennesklig varme sprer lys.
Jeg har selv gjennomgått en sjokk trauma. Jeg var vitne til når 10 årige Helen i Hørby ble kidnappet 1989. (Hun ble utsatt for et sexual-sadistiskt mord.) Jeg kom i sjokktilstand og fikk etterpå meget sterke reaksjoner. Skal jeg velge mellom ondskap og kjærlighet, da er det ikke noen tvil. Selv om vi er redd, må vi velge kjærlighet!
Jeg tenker nå også på alle som levd i krig og som nå opplever en retraumatisering.
Når jeg snakker med mine tyrkiske venner (og kurdiske) i Tyrkia er de enige om at terrorisme er helt feil. De kan ikke skjønne at noen vil døde noen annen. De tenker at om du døder et mennesker, er det som om du døder hele verden. Hvis du redder livet på et menneske, er det som om du redder livet på hele verden!
Jeg velger kjærlighetens kraft!