Når individer har vært i et høyt tempo i lang tid og det tilsynelatende har gått bra, er det mange som ikke skjønner hvorfor det er tvert stopp.
En meget naturlig forklaring til dette er at høy aktivitetsnivå, høyt tempo og å være på høygir, gjør at kroppen produserer stresshormoner.
De her stresshormonene virker som hormonelle bedøvelsesmiddel. Ettersom kroppen er bedøvet så merker man ikke kroppslige signaler som slitenhet og smerter.
Man trenger å gire ned, men merker det ikke. Da kan det også være at det er vanskelig å sove og kvaliteten er ikke særlig god.
Etter en lengre tid kan kroppen si stopp, og man er utmattet. Da har det gått langt og det tar lang tid å komme tilbake.
Et eksempel på det her kan være personer som har flyktet fra krigen. I 90-årene møtte jeg menn og kvinner som hadde flyktet fra krigens Bosnia. De hadde overlevd krigen, konsentrasjonsleir, tatt med seg familje og barn ut ur landet og flytter til det trygge nord. Det lærte seg skandinavisk, byggde opp et nytt hjem, ungene begynte på skolen, de hadde trygg økonomi, og de kunne endelig puste ut. Puh! Da kom kollapsen, slitenheten, de sterke reaksjonene fra krigens traumer. De hadde kommet inn i det følelsemessige helvetet, og orket ikke noe. Hva hadde skjedd? Har jeg blitt gal, spurte de seg. Nei. Det var en naturlig konsekvens av hva du har opplevd. Styrken på opplevelsen tilsvarer styrken på reaksjonene.
Men det er ikke bare traumatiserte flyktinger som får de her reakjsonene. Det får også skandinaver som aldrig har vært i krig. Folk som i hverdagsstress står på og står på, mye jobb, mye ansvar, mye å strekke til, mye indre konflikter, stress, stress....mange blir utbrendt, utmattet, og så videre. Traumer skaper også en økt indre beredskap kronisk stress hvis man ikke får hjelp.
Når det gjelder folk som har hatt et hardt tempo, kan det være mange som har hatt personer rundt seg som har advært dem. Men de har ikke tatt det til seg, ikke følt at det var så ille, eller ikke sett noen utvei. Forklaringen til at de ikke har lyttet på råd, kan ofte være det jeg skrev i det første stykket.
Derfor er det så viktig å stoppe opp og å kjenne etter hvordan man har det her og nå. De fleste kan det om de bestemmer seg før det, Naturligtvis er ikke det mulig når man skal holde seg unna bomber når en er i kriget, men for mange andre kan det være et nødvendig valg.
Det er ikke lett å angre seg når en ligger i graven etter at hjertet har sluttet å arbeide
Hei igjen. Du blogger om så mange tema som gir gjenklang hos meg.
SvarSlettJeg tenker at de reaksjonene vi mennesker har, f.eks. i form av kroniske stressreaksjoner eller traumer som ikke slipper, blant annet er naturens svar på kulturen vår.
Av og til tenker jeg at vi i vår tid har glemt at mennesket også er natur. Kanskje på tide med litt "menneskevern" som en del av vern av naturen? Vårt forhold til tid er kanskje noe av det første vi bør ta tak i?
Kan være mange årsaker til kronisk stress tror jeg. Noen ganger holder vi høyt tempo for å unngå det som kan være uutholdelig, vår egen smerte, det kan være bevisst eller ubevisst. Andre ganger kan stressreaksjoner være kroppsmønster fra tidlig barndom, og vi vet ikke av noe annet enn dette mønstret.
Så da er det vel ikke så rart at vi ikke forstår hva andre mener når de ber oss stresse ned. Vi vet ikke av at vi stresser, for det har alltid vært sånn....
Jeg tenker at du er inne på noe viktig når du skriver at vi ikke lever i følge vår natur. Vi betaler et høyt pris for det, og det kan vi ikke moralisere bort. Vi er skapt som vi er.
SvarSlettMenneskevern er et bra ord. Det tar jeg med meg.
Det er mange grunne til kronisk stress som du sier. Noen har det med seg tidlig. Noen flykter. Noen befinner seg i vanskelige situasjoner og ser ikke noen andre valg. Vi får se hvordan det går med overleverne fra Utøya. Håper de får adekvat hjelp. Maten vi spiser og andre fremmende emner gir også stress i kroppen.