Hvordan er du på at ta til deg kjærlighet?

Når jeg for en del år siden arbeidet i psykiatrien, begynte med en viktig spørsmål, skjedde det ting. Tårene kom med en gang. Vi hadde kommet til den viktigste spørsmålet. En enkel varm spørsmål skar gjennom forsvaren. Her trengdes det ikke konfrontasjoner gjennom motstand. Og svaren kom: Nei jeg er ikke bra på å ta til meg kjærlighet.

Det er ikke lett å ta til seg kjærligheten, når en ikke tror at man er verd den, at man ikke fortjener den. Det forklarte mange valg i livet, og valg som ikke togs.

Jeg fikk også høre at det syntes i mine øyne at jeg hadde medfølelse. Noen syntes at det føltes godt. Men det fantes også reaksjoner på at det var smertefullt, for det var ikke noe de hadde erfaret tidligere!

Det har kostet på å leve i en jantelovskultur! Det er også slik at noen familier har veldig smertefulle atferdsmønstre som har repeterts i generasjoner.

Vanlige små barn tolker sine erfaringer utifra sin egen erfaringsnivå og modningsnivå. Det er lett at dialogen til forelderen blir brutt.

Vi trenger å lære oss en ny måte å være på! Vi er ikke fullkomlige, men vi duger allikevel. Kjærligheten og gleden trenger å dyrkes frem. Der vi legger fokus, kommer den aktuelle følelsen å vokse. Når vi er gladere og tryggere, sprider vi varme omkring oss. Det blir lov for andre også å være glade og kjærlighetsfulle.

Når vi er glade og føler kjærlighet, blir hjertet bokstavligen varmt, og varmen sprer seg i brystkassen. Jeg føler det selv!

Livet rammer oss alle, og derfor blir det ekstraviktig å ta vare på det som vi har.

Velværehormonene trenger stadig stimulering, ellers blir vi syke på noen måte.

Kjærligheten er den kraft som bryter ned vondskapen! Det sa en gammel dame som hadde vært plassert på Auschwitz i sine yngre dager. Hun visste hva hun snakket om!