Introvert - extrovert

Det finns introverte og extroverte personligheter. Begge personlighetstypene trengs for at verden skal fungere. Det handler om å finne sin plass i livet. Jeg tror at der man trives er en bra plass å være på.

Jeg husker et tv-program med Oprah Winfrey for noen år siden. Hun intervjuet en lege som hadde arbeidet på en forskningsstasjon på sydpolen. Legen fortalte at de extroverte trivdes godt på sommeren, når det var mye aktivitet ute. På vinteren når det var kallt og mørkt måtte de være mye inne. De extroverte holdt på å klatre på veggene, mens de introverte var i balanse og roet ned stemningen. Hun skrev en bok som heter "Ice Bounds". Jeg husker ikke namnet på legen.

Vi kompletterer hverandre. Den introverte ladder opp i ensomhet og den extroverte ladder opp batteriene i sosiale sammenhengene. Gi hverandre råd i slike tilfeller blir da vanskelig.

Det å være veldig sliten kan gjøre et menneske mere introvert. Jeg kjenner det selv. Energinivåen styr hvor sosial jeg er og det har for min del ikke noe med sosial angst å gjøre. Jeg er veldig sosial når jeg har bedre dager.

Jeg synes vi skal være de som vi er og utvikle våre talenter. Da gir vi best vårt bidrag til verden.
Forskjellig eksempler på hvordan det kan bli når en introvert person og en extrovert omgåes kan for eksempel være: Den extroverte synes at den introverte er treg og bare vil være hjemme. Den extroverte maser om aktiviteter og mener at det ikke er sundt å være så mye hjemme. Det er når man er sosial man får energi, mener dem, og slapper av godt. Den introverte synes at det er et jævla masende, og kanskje gir etter for maset iblant for å få slutt på maset. Kan kamraten aldri være alene, er hun/han så avhengig av å ha folk rundt seg hele tiden? Den introverte trenger mye egen tid for å ladde batteriene og å fordøye alt som skjer, ellers blir det for mye indre stress. Sannheten er at de fungerer forskjellig!!! Den ene kommer ikke å bli som den andre!!! De får bare akseptere at de er forskjellige.

Tenk dere at en forelder som er introvert, har et barn som er extrovert. Ungen synes at mor/far er kjedelig. Det skjer jo ingenting! Forelderen synes at det kommer unger og skal kjøres hele tiden.

Eller det andre holdet. Ungen er introvert og forelderen er extrovert. Ungen er nøjd med å sitte på rommet sitt og å drive med sitt. Har ikke behov av å være så veldig sosial. Forelderen tenker, herre gud, ungen er deprimert. Jeg må ringe til psykolog å bestille time. Det er så viktig å treffer venner for å må bra. Ungen mener: "la meg være i fred"! Jeg er sosial på skolen, der treffer jeg venner. Jeg var på fest for en måned sen. Det rekker med det. Jeg har ikke mer behov av å være sosial! Slutt å mas!!! La meg være som jeg er!

I begger fallen er det viktig å definiere hva som skjer. Da er det lettere å kutte viljestridene og å løse situasjonen etter dem vi er. Vi skal blomstre som dem vi er. Noe annet fungerer ikke i det lange løpet!