For et par år siden hadde jeg ett 4 ukers oppehold på ett nasjonalt attføringssenter i Sør-Norge. Der fikk man en god anledning til å trene opp sin helse og å tenke over sitt liv.Dessverre for meg med utmattelsessyndrom så hadde de ikke noen individuell tilpassning for den fysiske aktiviteten. Alle skulle være med i gruppen som var konstruert uten noen tanke på diagnose. Nå skulle man satse på det friske hos individen. Det innebar at en del av oss fikk for mye trening, og ble slutkjørt før vi reiste hjem. Det kalte de hjemmereise syndromet, en gruppeprosess term som handler om redsel for å skrive ut for den trygge miljøet i attføringssenteret og hjem til the real life. Men alt var ikke hjemmereisesyndromet. Den innsikten fikk vi klare selv i gruppen, og våre leger når vi kom hjem.
Vi hadde også en sykepleier som nok mente det vel, men som noen av oss opplevde å tale oppifra og ned. Andre gikk i samtaler hos henne, og opplevde seg å få god støtte av henne.
Begeret for meg ble fullt en dag da vi hadde at gruppediskusjoner i en bygning ved siden av hovedbygningen. Det regnet så jeg hadde med meg regntøy, skrivesaker og et krus med te. Jeg har hatt store, store problemer med oppmerksomhet og konsentrasjon, på grunn av utmattelse, og nakkeproblemer etter en smell i hodet for lenge siden. Når gruppetimen var over, glemte jeg kruset som jeg hadde plassert i vindusposten. Det var mye nok som jeg skulle holde rede på. Når jeg var i rummet inntil hørte jeg sykepleieren si høyt, “Det er noen som har glemt sitt krus.” Oh, ja, det er meg sa jeg. Gikk tilbake for å hente kruset. Da sier kvinnemennesket til meg, “Jeg er ikke din mor!” Inne i meg ble jeg sint og tenkte at, den ska du få en markering på men det skal ikke bli på samme nivå som din. Jeg svarte, “Det er ikke min oppgave i livet å være perfekt!” Alle rundt meg begynte å le høyt, også sykepleieren. Jeg gikk derfra meget fornøyd med meg selv. Jeg kanskje aldri blir helt frisk igjen, men kjeften, den har jeg med meg!
he-he !!! Bra svart, Anna -Lena !
SvarSlett