Tilvekstmiljø, forsoning og livsmestring.

Jeg har den seneste uken tatt meg fri fra internet, og hvilt mye. Grunnen til det er at jeg hadde en liten kræsjlandning på mandagen. Jeg har i en kort tid prøvd å gå til manuell terapi 2 ganger per uke. Det gikk ikke så bra og derfor ble det mye egentid. Det er ikke ofte jeg kræsjer, men noen ganger prøver jeg og går utenfor det innvante og prøver nye grenser. Hvordan skal jeg ellers se hva jeg har kapasitet til? Nå skal jeg prøve på manuell terapi en gang hver uke. Håper det går. Det går jo an å hvile både føre og etter behandlingen.
Jeg har lest litt på Facebook, selv om jeg ikke var så aktiv. Maria Gjerpe skrev en bloggpost som satte igang tankene i: Ta deg sammen. Man kan i det her innlegget lese mange spennende kommentarer. Ord har forskjellige verdiladninger avhengigt av hva man har erfaret i livet. Ordene vekker opp både tanker og følelser, og derfor har det en stor betydning når vi diskuterer. Det kan bli mye interessante diskusjoner, noe det også ble i Marias blogg om "Ta deg sammen."

Jeg får flere refleksjoner av overskriften. Det kan finnes stunder i livet der det er nødvendig for overlevelse å ta seg sammen. Hvis man bor i en krigsregion er det nødvendig å ta seg sammen for overlevelse av seg selv og familien. Har man syke barn er det mange foreldrer som har vært tvungne til å ta seg sammen. Når jeg arbeidet på lasarettet i Lund, var det mange ganger som vi tok oss sammen, mobiliserte oss, når pasientene var akutt syke og det var fare på ferde.
Problemer oppstår når man hele tiden i mange år tar seg sammen og ikke får eller tørr å tillate seg hvile og å gi slipp om det som er, eller det som var. Jeg har i psykolog arbeidet møtt mange mennesker som har tatt seg sammen i årevis til de kollapset. Hvor mange har ikke prøvd å ta seg sammen og prøvd å arbeide når de egentlig var syke, fordi de ikke ønsket å være syke?
Det kan være lett å avspise en syk pasient med ordene Ta deg sammen! Den syke blir enda mer nedtrykt og føler avmakt over å ikke bli tatt på alvor.
Kommunikasjon er et stort og viktig område, som vi ikke får ferdig diskutert. Her finns hele tiden noe nytt å lære seg.

I Marias blogg diskuteres de spennende ordene mestring og tilfriskningskompetanse. Anbefalt lesning.

Jeg har tenkt en del om det her. Når man er syk da ser man at ensom ikke er sterk. Det går ikke å mestre seg fri fra alle livets realiteter. Vi er meget avhengige av at samfunnsnettverket fungerer omkring oss, enten vi bor i Norge eller i et land der sosiale trygghetsstrukturer ikke er byggt inn i samfunnsstrukturen. Omverden, tilvekstmiljøet må inn i den her modellen.
Her er et forsøk til å systematisere mine tanker til en modell:
1. Tilvekstmiljø. Fysiskt, psykiskt, åndelig og sosialt. Mennesklig varme, omtanke og aksept. Vi lever ikke bare med oss selv. Vi lever også i et mye stort sammenheng. Vi er også avhengige av ekspertkunnskaper der det er mulig. Det er ikke mulig å mestre seg frisk fra alle sykdommer. Samfunnet og helsepolitikken må inn her. Vi lever i et stort kontinuum. Sollyset har en stor innvirkning på mange av oss, og forskning viser at vi som bor langt fra ekvatorn ofte har mangel på vitamin D.
2. Forsoning. Når vi kjemper imot det som er, sliter vi mer. Hvordan vi klarer det varierer nok med dagsformen og hvordan livet ser ut der og da.
3. Reorientering. Livet er i forandring og vi behøver da å reorientere oss og å oppdatere oss i hvordan realitetene ser ut idag. Hva har kroppen og sjelen å si?
4. Livsmestring. Det er lettere å utvikle gode mestringsteknikker når man er i en god tilvekstmiljø, forsonet seg med omstendighetene, reorientert seg, og lytter på sin fysiske og psykiske miliø.
5. Livsvisdom. Kan komme som en konsekvens av punktene 1-4, som en erfaring av livsprosessene. Det er ikke en selvfølge å komme hit. Det finns stunder da byrdene blir for overveldende. Det er en del av livet det også.

Jeg tenker at man kan være et helt menneske selv om man er syk eller har et funksjonshinder. Jeg tenker at det er når de her 5 variablene går sammen blir det et viktigt bidrag til helheten, men da er det en en fordel om man også forsoner seg med at man gjør mistak i livet. Man gjør sine mistak, og er likevel god nok som menneske. Vi trenger hverandre for å komme videre, samtidlig som vi arbeider med vår egen livsreise. Men det kan også være slik at byrdene blir altfor store. Hvordan jeg selv klerer det her? Nja, det er avhengig hvilken dag du spør. En solig vårdag kan man forføres til å tro at man er bra på det her. Hvis det er den mørk vinterdag kan svaret bli noe annet. Dagene er ulike og slik må det få lov å være.
Livets realiteter er ikke noe som alltid kan mestres bort. Det finns stunder i livet da man virkelig kan ha behov av trøst. Men det er ikke en selvfølge for alle å kunne ta til seg den trøsten. Noen er så brent av livet at det er lettere å ha nære relasjoner til dyr i stedet for mennesker.

Vi er mange som legger mye penger på alternativ behandling i forhåpning om å bli friskere. Jeg har ved flere tilfeller lest ME syke som synes at det finns mange rovfiskere i fortvilelsens hav. Det burde være et system som tar til seg de sykes dårlige erfaringer av alternative behandlinger, når de syke ikke har kapasitet til å klare det selv. Det her handler om pasientsikkerhet, rettsikkerhet og etikk.
For alle de som får hjelp i den her bransjen vil jeg si et stort Gratulerer! Det har et stort verdi å bli frisk eller å få en bedre livskvalitet hvilken veg man enn velger.
Når vi leser helsespaltene i ukebladene kan det se ut som en stor helseopplysning, og det kanskje er slik iblant. Men det er ingen som spør de personene som står frem i de artiklene, om hvordan de har det 1-2 år senere. Jeg forstår godt de som står frem etter å ha følt gode resultat etter forskjellige alternative metoder. Er man frisk igjen, da ønsker man kanskje å hjelpe andre til samme erfaringer. Problemet oppstår etterpå, hvis de blir dårlige igjen.
Det er da kanskje ikke like enkelt å stå frem med de vonde erfaringene, og det kan være nok med å være syk. Derfor blir jeg imponert av bloggeren diagnostisert.no, Hun har til og med skrevet en bok om hvordan hun ble "Frisk", men nå må hun innse at hun fremdeles er syk når hun har blitt dårligere igjen. Det krever mot og en sterk ryggrad å innrømme både for seg selv og omverden om at hun ikke er frisk likevel. Slikt imponerer meg! Anna må være en dame med mye mot! <3