Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

torsdag 23. februar 2012

Blogg anbefaling: Thea Kristine

Thea Kristine er 15 år og er alvorlig syk i ME. Anbefaler dere å lese hennes blogginlegg "Tragisk", der hun forteller om en rystende erfaring fra et sykehus besøk.
Når psykosomatikken kupper en somatisk diagnose, fokuserer på symptomet uttmattelse, og ikke er så strikt med kriteriene, da får de sykeste med ME seile sin egen sjø. Diagnosen ME setter da igang fordommer om pasienten, og de syke blir altfor ofte feilbehandlet. Det er levende mennesker det rammer!
Når man gjør en utvannet diagnose der man mikser sammen forskjellige pasientgrupper og anbefaler kognitiv terapi og gradert trening, da rammer det de alvorlig syke ME pasientene. Helsepersonell får holdninger som ikke baserer seg på strikt vitenskaplighet. Det som helsepersonell kaller for eksponering, innebærer for de syke at de blir feilbehandlet og traumatisert, i det helsevesen som skulle være deres hjelp og fristed.
Psykosomatikken har holdt fast ved sin tro på kognitiv terapi og gradert trening, selv om mange ME syke rapporterer at de blir dårligere etter den her behandlingen. Fortvilte ME syke og deres pårørende er fortvilte og sinte. De blir da oppfattet som besværlige og som et hinder for tilfriskning, når de egentlig prøver å beskytte sine barn slik at de ikke blir enda mere syke.
Det må jeg si er en interessant holdning, og meget tragisk. Hvor er den vitenskaplige nysgjerrigheten? Hvor finns falsifiering av teori? Har psykosomatikken tatt seg tid til å studere hvilke pasienter som har bruk for gradert trening og hvilke som ikke har det? Hvor finns ærbødigheten for det som vi ikke vet idag?
Når fordommene får plass i rommet, har fornuftet gått ut gjennom døren! Fordommen har satt opp en mur, som hindrer forståelse.Man slutter å lytte på pasienten, og ser da ikke hva som er tydelig fremfor øynene.
Det er kjempebra for alle de som har hatt nytte av kognitiv terapi og gradert trening. Det er ikke de som trenger at noen snakker for dem. Det er derfor som jeg velger å skrive om de ME syke som blir dårligere av den samme behandling.

Thea Kristine skriver selv blant annet:
"Legen kommer inn igjen og snakker litt om hvorfor jeg ikke kan få sondeernæring, og påpeker at det kun er å presse i seg mat. "Dust", tenker jeg, "tror du ikke jeg gjør det eller"? Jeg gråter fordi jeg har så vondt og holder på å spy, men allikevel ligger jeg der og presser i meg næring, og jeg kan love deg at jeg presser meg så hardt jeg kan. Intravenøs væske var visst ingen problem, så det kunne jeg få, men vi måtte vente litt til siden han skulle snakke med en overlege.
Etter en stund ble vi sendt til et annet rom, og det var jo greit, i og med at vi først lå på mottakrommet. Vi fikk beskjed om og vente en stund til, så skulle en overlege komme inn å snakke med oss. Vente.. vente.. vente. Der kom han, endelig. Og nå hadde vi vært her i 8 og en halv time! Først snakket vi litt, og han sa noe som at "ønsket til Thea Kristine om å spise vil ikke bli noe større om vi gir henne sondeernæring." Det er ikke det eneste han sier, jeg skjønner jo såpass, måten han sier alt på, er som å si "Det sitter i hodet.", bare på voksenspråk, som om jeg ikke skjønner det? Herregud. Er det mulig å være så blåst, tror du ikke jeg vil spise eller? Det er for søren meg ikke derfor jeg trenger næring, jeg får jo ikke i meg noe særlig fordi jeg har veldig sterke smerter i magen og er forferdelig kvalm. Jeg spiser og drikker alt jeg kan og er helt fra meg fordi kroppen min ikke får nok næring. Er det noe jeg vil så er det jo for søren meg å spise!!
For å toppe det hele har jeg blitt utredet psykisk av en spesialist, og psykologen min(verdens beste psykolog) finner ingen verdens ting som tyder på at det er psykisk."
Thea Kristine beskriver en overlege som på en veldig arrogant måte avslører at han ikke tar hennes situasjon på alvor, og i stedet antyder psykiske problemer og sykdomsvinst. Hvis han hadde tatt seg tid til å lytte kunne han sett at hun har store magesmerter og store problemer med kvalme. Hvor mange av oss klarer å spise med dem problemene?

Jeg er veldig glad at jeg ikke er like alvorligt syk som Thea Kristine. Jeg er også glad at jeg ikke har noen unger som har ME. Det ser for meg ut til at de lever i en mareritt. Foreldrene sykforklares og skyldbelegges fordi de har ME syke barn, og de risikerer og få problemer med barnevernet og får henvisninger til psykiatrien. Det blir et stort problem når man gjør psykiatri av en alvorlig fysisk lidelse og de syke blir feilbehandlet og utsatt for overgrep. Det er et trauma når helsepersonell velger å ikke se elefanten i rommet, og i stedet ser på noe annet som oppleves som mye mere ufarlig, som kaniner eller annet.

Du kan lese Thea Kristines mors opplevelse av det hele her.
Du finner en tidligere bloggpost om Thea Kristine her.

2 kommentarer:

  1. Thea Kristines historie er forferdelig, men et levende bevis på hvor ille det faktisk kan gå når vårt helsevesen er gjennomsyret av en slik enorm kunnskapsmangel om ME. (Også dokumentert i SINTEF-rapporten.)
    Det sier seg jo nærmest selv at vi MÅ få mange feil- eller underbehandlede pasienter når leger og avdelinger ikke makter ta pasienten og sykdommen på alvor.

    Det er forferdelig, forferdelig trist.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det her er sørgelig. Når det handler om behandling og pleie av de ME syke, er det mange som trenger å sette seg ved skolebenken igjen.
      Den her triste historien sammen med mange bekrefter SINTEF rapporten, som du sier.
      Det går ikke å tie stille om det her!

      Slett