Den nødvendige søken etter fakta

Jeg husker når jeg var på en konferens i Stockholm i 90-årene, der vi fikk lære oss mer om psykologiske tester. Der var en kvinnlig psykolog som fortalte at hun arbeidet på en barnhabiliterings avdelning et sted i Sverige. Hun sa at etter de hadde bytt navn fra behandlingsavdelning til utredningsavdelning, hadde de fått bedre behandlingsresultat!

Det sier meg hvor viktig det er å ha gode diagnoseinstrument, og å virkelig bruke dem.
Når jeg arbeidet som psykolog i Sverige, brukte jeg psykologiske tester hos en del pasienter. Det var mye lærerikt for både meg og pasientene. Når jeg så tydelig var vitne til pasientens styrker og svakheter, fikk vi en annen dialog og jeg fikk en bedre forståelse av hva de slet med. Samtidlig såg jeg også hva de var bra på. Når jeg såg hvordan de hadde det fremfor mine øyne kunne jeg hjelpe på en ny måte. Jeg hadde mange fine samtaler med andre personer også, men da var det ikke alltid som jeg kunne se store kognitive vansker og konsentrasjonsproblemer. Hvis jeg og min kollega ikke hadde testet noen pasienter, og sett kognitive vansker hos for eksempel whip-lash pasientene da hadde blitt kvar i depresjonsboksen. Med feil diagnose blir det naturligtvis feil behandling. har hjernen fått en skade i en biluheld er det ikke bare å behandle det som en depresjon. Før vi testet de her pasienterne, hadde man tenkt at de whip-lash pasientene hadde kommet inn i en krise og etter det ikke kommet videre. Min kollega hadde i den her perioden begynt sin speisalistutdannelse i neuropsykologi, og han ble veldig populær hos primærlegene. Med ham fikk de nye veger å arbeide videre på.
Jeg fikk øynene åpnet for fysiske grunner til at pasienter ikke var i form og har vært med og foreslått at det kunne være interessant med en neuropsykologisk utredning. Hvis en person har fallit fra en høyde og slått seg bevissthetsløs når de var barn, kan det være meget interessant med en slik utredning, og ikke bare tenke depresjon når de kollapser.
Nå er det også interessant å se på kosten og psykiske og fysiske sykdommer. Det må i fremtiden komme bedre diagnoseinstrumenter for å finne ut om en pasient har matintoleranser.
Det er interssant å følge med på de personer med ME som har prøvd the Lightning Process, uten positivt resultat. Når de senere har kommet til for eksempel Lillestrøm Helseklinikk, har man gjort funn om lekkende tarm, bakterier, parasitter og annet i tarmene. Det her er også interessante diagnosemuligheter i det offentlige helsevesendet i fremtiden, håper om ikke for lenge.
Hvis pasientene ikke får rett diagnose, blir det vanskelig å gi rett behandling.
Helsevesendet skal i sosiologiske termer reprodusere arbeidskraft. Hvordan skal helsevesendet kunne reprodusere arbeidskraft hvis man ikke satser på diagnostikk?
I alle de her gruppene kan man finne personer som er traumatiserte, men det betyr ikke at det er den hele sannheten. Det er betenkelig når jeg leser om hvordan ME syke forteller om hvordan de blir behandlet. Det er enkelt å sette folk i psyk.boksen når man ikke finner markører, men det kan også bety at vi ikke vet ennå. Leger står ofte i vanskelige situasjoner i sitt arbeide.
Når det handler om et bredere diagnostikk underlag i det offentlige helsevesendet, kan vi ha nytte av de sosiale entrepenørskapene som er igang nå.
Vi har alle glede av et fungerende helsevesendet der vi ser etter nye muligheter.
Dessuten handler det for meg ikke bare om psyke eller soma, men mere om psyke og soma!
og den prosessen går begge veger. Vi lever i både en indre verden og en ytre verden. Begge deler finns og de går inn i hverandre, selv om noen av dem kan få slagside.