Innvikling - utvikling

Jeg gjennom årene truffet mange personer som har hatt det helt forferdelig med seg selv. Det var hyggelige individer, som hadde fått sår av livet. Under maskene sine slet de med indre verkebyller og traumene var varierende og mange. Det var spennende å følge med på deres indre oppdagelsesferd, og det var en gave. Det er næmlig ikke noen selvfølge å få et fortroende noen. Det er noe man må fortjene. Det er ikke noe enkelt å begynne å fortelle om smerter som er vanskelig å føle på. Det er heller ikke enkelt å knyte an til et fremmet menneske med sine vonde minner og sår, og kanskje veldig dårlig erfaring av mennesker. Det er et mirakel for hver og en som velge å hoppe likevel, og til og med å håpe. Det krever mot!

Når jeg ble syk tenkte jeg mye tilbake i tiden på alle de modige personer som jeg har møtt og da skrev jeg det her:

Holder du på å
utvikle deg,
eller å vikle deg inn?
Innviklet – forknytt.
Utvikling – blomstre.
Å tørre å utvikles – å tøre å blomstre
Å gå i hi for å hvile ut er noe helt annet enn
å gå i hi for å gjemme seg for verden.
Jeg har møtt mange vakre blomster,
som har vært redde for å vikle seg ut.
De har blitt redde.
Det er en gave hver gang et menneske har begynt å blomstre.
Den som tør å blomstre får et spesielt indre lys.
Den som ikke tør å blomstre ser ikke lyset,
tør ikke å se seg rundt,
tør ikke å tro på en lysning.
Det er da man trenger en lysbærer, en vegleder.
Tør du å søke etter en?
Tør du å være en lysbærer,
og lyse opp ditt lys for andre?
Det begynner med å tørre å tro at man kan!
Ønsker alle en god dag,
og med ordene:
Du kan!