Innvikling - utvikling

Jeg gjennom årene truffet mange personer som har hatt det helt forferdelig med seg selv. Det var hyggelige individer, som hadde fått sår av livet. Under maskene sine slet de med indre verkebyller og traumene var varierende og mange. Det var spennende å følge med på deres indre oppdagelsesferd, og det var en gave. Det er næmlig ikke noen selvfølge å få et fortroende noen. Det er noe man må fortjene. Det er ikke noe enkelt å begynne å fortelle om smerter som er vanskelig å føle på. Det er heller ikke enkelt å knyte an til et fremmet menneske med sine vonde minner og sår, og kanskje veldig dårlig erfaring av mennesker. Det er et mirakel for hver og en som velge å hoppe likevel, og til og med å håpe. Det krever mot!

Når jeg ble syk tenkte jeg mye tilbake i tiden på alle de modige personer som jeg har møtt og da skrev jeg det her:

Holder du på å
utvikle deg,
eller å vikle deg inn?
Innviklet – forknytt.
Utvikling – blomstre.
Å tørre å utvikles – å tøre å blomstre
Å gå i hi for å hvile ut er noe helt annet enn
å gå i hi for å gjemme seg for verden.
Jeg har møtt mange vakre blomster,
som har vært redde for å vikle seg ut.
De har blitt redde.
Det er en gave hver gang et menneske har begynt å blomstre.
Den som tør å blomstre får et spesielt indre lys.
Den som ikke tør å blomstre ser ikke lyset,
tør ikke å se seg rundt,
tør ikke å tro på en lysning.
Det er da man trenger en lysbærer, en vegleder.
Tør du å søke etter en?
Tør du å være en lysbærer,
og lyse opp ditt lys for andre?
Det begynner med å tørre å tro at man kan!
Ønsker alle en god dag,
og med ordene:
Du kan!

Den store betydningen av å føle at man er bra!

Som ny psykolog i 90-årene fikk jeg mange nye spennende inntrykk. Jeg vil fortelle om en ung mann som søkte seg til poliklinikken på grunn av depresjon. Han ville også fortsette å bo kvar hos sine foreldrer fordi han hadde det så godt hos dem. På sin skriftlige egenmelding til poliklinikken var det en våken kollega til meg som så at det var en del skrive feil der.
Den unge mannen gikk med på å gjøre noen tester på hvor han lå evnemessig. Det viste seg at han hadde lese og skrivevansker, men også at han scoret veldig høyt på de ikke verbale testene.
Når vi sammen gikk gjennom hva jeg hadde kommet frem til fortalte jeg om hans lese og skrive vansker, og at det her var noe han allerede visste om. Det var ikke noe nytt. Derimot var de ikke verbale delene, konsentrasjon, oppmerksomhet, romslig evne et cetera imponerende bra! Det var imponerende bra mente jeg. Og jeg mente det!
Neste gang han kom var den unge mannen helt forandret. Han var mye gladere, begynt å spare penger slik at han hadde råd å flytte hjemifra. Han fortalte flere eksempler fra hverdagen som bekreftet det jeg allerede hadde kommentert fra testgjennomgangen. Han sa at han visste at han hadde lese og skrive vansker, men ettersom han visste at han var bra på andre ting så kunne han leve med det!
Det er så viktig å bli sett og å føle at man duger! Det her var noe som skolen ikke hadde lykkets å formidle til ham i alle år han hadde gått i skolen.
Jeg tenker på andre som har dysleksiproblemer og som føler seg i underlege, men som egentlig har mye resurser. De her resursene kan gå til spillo hvis man ikke klarer å hjelpe dem med selvfølelsen! De som sliter med dysleksi kan klare seg veldig bra i livet, bare de ikke gir opp.
Det er viktig å hjelpe barn å tro at de er bra på noe, hva det nå enn er. Jeg hadde et fint samtale med en 7-åring forrige året. Jeg spurte ham om hva han var bra på. Han visste ikke ennå hva det kunne være. Men spurte om man kunne være bra på noe selv om man ikke visste om det. Ja, sa jeg. Det kan man visst være.
Ofte er det noe som man liker å gjøre som man blir flink på. For eksempel å spille fotball.
Noen måneder senere hadde han lært seg "øvning gjør mester". Nå er det mye han øver på, fotball, is-hockey, synge, skolarbeide også videre. Det viktigste er næmlig å tørre å tro at man kan! Sen er det bare å sette igang å øve! :)
Vi vokser når vi prøver nye ting og det er alltid noe nytt å lære seg!
Lykke til med hva du enn prøver på!

Min kommentar i Marias Metode

Legen Maria Gjerpe har skrevet et blogginnlegg som heter "Avanonymisering koster etikk"
http://mariasmetode.wordpress.com/2010/10/12/avanonymisering-koster-etikk/#comment-4572

Her er min kommertar på det:

"Etikk er et spennende område som er viktig å diskutere.


Dere har tatt opp mange viktige ting, som jeg ikke trenger å utdype mere.

Helt generelt tenker jeg at man ikke skal gå ut med sitt namn før man føler seg moden for det. Gjør man det for tidlig tenker jeg at det kan gjøre de indre konfliktene større. Det blir man ikke friskere av når man allerede ligger ned.

For min del har jeg tenkt å gå ut med min historie i flere år. Det gjør noe med folk å høre om andres historie. Jeg har hørt mange av mine pasienters historier der jeg har hatt lyst til å fortelle andre hordan det er å være syk og hvordan helsevesendet og samfunnet fungerer i den her situasjonen. Det kan jeg naturligvis ikke gjøre av hensyn til mine pasienter og taushetsplikten. Men, jeg kan snakke om meg selv.

Da blir jeg forstås ikke noen anonym person , som pasienten kan overføre tidligere erfaringer på. Jeg har samtidlig erfaret så mye og gjort så mange refleksjoner at jeg skulle kunne hjelpe mange flere gjennom å fortelle. Jeg tror folk også kan ha nytte å identifiere seg med personer som tørr å stå opp for å være mennesker!

Jeg kan ikke akseptere den stigmatisering rundt ME som dere taler om. Det er så mange kvinner og menn som virkelig har stått på, arbeidet og tatt ansvar, og som har fått kjenne på livet. Ikke faen at jeg kan akseptere at alle de her personene skal behøve å være med om å ta de her fordommene ovenpå det hele!

Vi lever i et samfunn med mye ekstreme makeover der vi får lære oss å pusse på våre fasader, men det forbereder oss ikke for livet og de indre prosessene. Vi har i vårt samfunn gått oss vill og jæmfører oss med hverandres masker. Vi lærer oss å spise fettfattig mat og og satse på fysisk aktivitet, men hvor mye har vi snakket om at vi trenger det meditative tilstandet og å puste med maven. Når folk er syke da er det tid å lære seg å bare være. Det er så dags når huset brinner. Mer og mer forskning tyder på at vi trenger å spise mer fett for at kroppen skal fungere optimalt. Som jeg ser det har samfunnet blitt syk og den syke får bære ansvaret. Det her er en byrde leger og pasienter får slite med.

Når man skal løse et problem må man først definiere det, og da må vi fortelle hvordan situasjonen ser ut. Derfor mener jeg at din blogg er veldig viktig, Maria. Vær oppmerksom på det etiske, men låt det ikke ta for mye kraft. Det er min tanke.

Det er viktig å jobbe før noe, i steden for å jobbet imot noe. Fokus kan vare å være undrende og å belyse ting fra forskjellige synsvinkler, som du gjør nå. Det vi gjør med den her bloggen, både du og vi som kommenterer, kan være en viktig inspirasjon til allmennleger som står mitt oppe i det her.

Jeg tenker tenker også å fortsette å debattere kring det her. Det er så mange sliter med ME. Det må bli en debatt om det her.

Mitt namn er Anna-Lena Grønland. Det er vel ingen annen enn meg i Norge som heter det. Så nå er vi to!"

Kjære barn av livet.

Tørr du å slippe inn en lysbærer, i ditt liv, som ser deg, og
som kan vise deg at akkurat du betyr noe.
Tørr du å slippe noen inn, som ser dine resurser og
at de derved vokser, når de får komme fram i lyset.
Tørr du å se det gode i deg selv?
Tørr du å se at du duger og er bra som du er?
Vi ser oss som verdige først når vi tørr å vise oss som verdige for oss selv.
Så vis deg fram i ditt lys og gled deg.
Vi får gode relasjoner når vi tørr å senke garden og å ta ansvar for hva vi selv gjør.
Når begge tørr å gjøre det, oppstår en rolig varme i relasjonen.
Det finns rom for begge.
Det blir vanskeligere når begge går i forsvar og skylder på hverandre.
Da kan man bare drømme om sjelefred,
og det blir ingen virkelig plass for noen.
Når den ene parten tørr å se seg selv,
men den andre ikke tørr det,
oppstår det noe annet.
Den ene risikerer å ta på seg for mye ansvar og skyld,
og den andre tar ikke ansvar for seg selv.
Å ta på seg fler byrder enn nødvendig er skadelig.
Det leder lett til nedstemdhet og dårlig selvfølelse.
Den person som får/tar på seg for mange byrder,
trenger å beskytte seg, skjerme seg, få avstand og
å se hva som skjer og hvorfor.
Ellers blir det ikke mye pusterom og livsrom.
Når man ikke tar ansvar for seg selv,
vokser man ikke.
Det er lett å gå seg vill i livet!


Det er mye vi skal tørre å stå i våres liv. Det er mye vi skal se. Alle kan vi trenge en lysbærer.
Vi kan være det for hverandre gjennom vennlighet, varme, forståelse og toleranse. Vi får et helt annet klimat å leve i. Det blir varmere, vi puster friere, vi slapner av mer og vi bir gladere.

Ønsker dere en dag med mye varme!