Ja visst faen hører psyke og soma sammen!

Kropp og sjel hører sammen. Det er logiskt og ikke noe nytt. Det som er spesielt for meg er når man i de vanlige prøvene ikke finner noe, da får pasienten ofte en depresjonsdiagnose, eller kanskje en angst diagnose. Når pasienten ikke kjenner seg igjen, da kan det være lett å spørre, hvorfor har du sånn imot å få en psykiatrisk diagnose? Jeg har vært med om pasienter med panikk angst, og med dødsangst. Det er et meget sliktsomt tilstand å være i, og det er viktig å få riktig behandling. Jeg hadde en gang en klient som hadde en forferdelig panikkangst. Hver eneste uke søkte han akutt på legevakta, fordi han følte det som han var på veg å dø i en alvorlig sykdom. Legene på legevakta syntes det var slitsomt når han kom til legevakta igjen og igjen og igjen. De ønsket vi skulle si til ham at han ikke skulle søke seg til legevakta. Det kunne vi ikke gjøre. Det hadde vi ikke noen rett til. Han kom på alle samtalene og lærte seg sammenhengene mellom atferd, reaksjoner og normale fysiske reaksjoner, til å være normale. Helt plutselig oppdaget han at han ikke hadde søkt seg til legevakta på flere uker. Det var en spennende prosess.

Jeg tenker det er viktig for alle, både de som har en somatisk og eller psykiatrisk lidelse å ikke bare bli parkert i psykiatrien. Alle har en rett til å få en riktig diagnose for å få riktig behandling. Det er så enkelt som det. Har jeg en for eksempel en alvorlig depresjon trenger jeg rett hjelp, og likeså om jeg har en borreliose eller noe annet.

For noen år siden fikk en venninne kraftig svimmelhet, og søkte sin fastlege. Han mente at hun hadde angst. Hun søkte sin lege fler ganger med samme resultat. Hun søkte legevakta, og de gikk på fastlegens diagnose, angst. Hun bestilte en time hos en kiropraktor, og en røntgenbilde viste på en alvorlig nakkeskade! Han skrev et erklæring til hennes lege slik at det kom en riktig diagnose i journalen. Da fikk hun god forståelse av legen sin, helt naturligt.

For mange år siden arbeidet jeg iblant på en psykiatrisk poliklinikk. Det kom inn en mannlig pasient som var forvirret og som hadde badet i en fontene. En av personale hadde hørt om at hjertesykdom kunne ta seg slike utrykk og han ble henvist videre til akuttmottaket. Da kom han på riktig sted og han fikk rask behandling.

Det her er tydelig og alvorlige eksempler på at kropp og sjel hører sammen, og at det kreves brede kunnskaper slik at en person får riktig behandling. Vi har en psyko-somatisk veg og vi har en somato-psykisk veg, og begge er like reelle. Det går i alle retninger.
Når jeg  for lenge siden arbeidet på en infeksjonsklinikk, fikk vi mange gode eksepler på at kropp og sjel hører sammen. Det var ikke få personer over 60 år som ble forvirret når de hadde høy feber. De mennesker som jeg har sett de vildeste blikkene var ikke psykotiske, som kanskje noen skulle tenke. Det var personer med encephalit, hjerneinnflammasjon. Personer med alvorlige sykdommer var sterkt preglet på det psykiske plan. Det var folk som ikke hadde lyttet på kroppen og hvilt når de hadde influensa. De kom inn meg hjertesekksinflammasjon, lungebetennelse eller noe annet.

Når jeg senere begynte å arbeide som psykolog fikk vi henvisninger fra fastleger som hadde satt diagnosen depresjon når prøvene ikke avslørte noen somatiske funn. Det kunne senere vise seg at det likevel var en somatisk lidelse som pasienten måtte ta medisiner for. Jeg husker også et eksempel som viste seg være kreft. Depresjon kunne bety så mye. Det er ikke alltid så enkelt å sette en diagnose.

Jeg var en gang på en forelesning og hørte en neurolog fortelle om sine refleksjoner. Han var meget bestemt når han sa at vi også måtte ta inn at pasienten kunne være somatiskt syk. Man kunne høre på stemmen hans at han vært frustrert over det mange ganger. Jeg møtte mange med utbrenthet, og noen med ME. Våre gener spiller også inn for de sykdommer som bryter seg frem.
Jeg har tidligere også arbeidet sammen med psykologer med videreutdannelse i neuropsykologi, og da lærte jeg meg betydningen å være observant på om pasienten hadde fått skallskader tidligere i livet. En del av pasientene som hadde fått whip-lashskader, kunne også ha hjerneskader.

Lege Christina Doctare skrev boken "Hjernestress - kan det ramme meg", for 12 år siden.  Det var en bok som virkelig beskrev hvordan kronisk stress kan lede til alle typer sykdommer. Den boken hadde både jeg, mine klienter, leger og psykologer, mye "glede av". Da var det enkelt å se hvordan stress svekker oss. Jeg hadde aldrig noen problemer med å få klientene til å se at psyke og soma henger sammen. Det var viktig for dem å få bekreftet at det også satt i kroppen, og det skjønner jeg godt. Det er meget viktigt å vise at man tar individen på alvor.
Når mine klienter snakket om at de søkte seg til forskjellige utredninger støttet jeg dem, fordi det er ikke alt som de første undersøkelsene avslører.

Det er bra for oss å prøve å leve så parasympatiskt som mulig. Enten man er frisk eller syk, somatiskt eller psykiskt, så har alle glede av å søke seg til aktiviteter der de slapper av. Når de senere fikk oppdaget at de hadde en somatisk sykdom, da hadde det fremdeles nytte av hva vi hadde snakket om på timene.
En del av oss må vente inn kroppen, og leve på en måte som underletter kroppens egne selvhelbredende funksjoner, som slappe av, spise og drikke sunt, aktivere oss til den nivå som passer akkurat oss selv. Det er ikke alltid nok å leve parasymptatiskt. Det kan være mange som må akseptere at livet er slik det er. Det finns de som må vente inn forskningen og fremtide behandlinger. Mens de venter, så er livet her og nå! Da er det viktig å tenke livskvalitet, noe som er viktig for oss alle.

Når psykosomatikken utvanner en somatisk diagnose og fører sammen ulike utmattelsesdiagnoser i en sekk og mener at alle de skal ha cbt og gradert trening, da er det  noe som ikke stemmer for meg. Det er mange  tilstander som gir fatigue, både psykiske og fysiske.

 Hvordan de være så sikre på at alle skal ha gradert trening for eksempel?

Når jeg leser om markedsføringen på Lightning Process slår meg det samme. De som ikke ble bedre av Lightning Process trenger tett oppfølgning over tid. Hvordan kan man være så sikker på det?

Når man velger å ikke lytte på pasientene og å reflektere over hvorfor de reagerer, når de forteller at de blir mye dårligere av behandlingen, da legger man selv opp til konflikt! Da er man selv en aktør i konflikten.

Jeg leste idag om hvordan den engelske legen dr. Wessely hadde blitt truet. Det synes jeg er veldig trist! Det er ikke rett å gjøre slikt som han ble utsatt for. Det er naturligvis å gå over grensen.

Samtidlig opplever jeg det som hovmod og arroganse når man ikke tar pasientenes erfaringer på alvor når de erfarer at den behandling som de får gjør dem dårligere. Jo mere vi lærer oss jo mere ser vi at det er mye vi ikke vet.

Jeg er helt med på at vi trenger stressforskning, og jeg synes det er et spennende område.
Men vi har mange spennende områder når vi skal lære oss mere om helse og sykdommer.

Skal vi utvikle og lære oss mere om helse og sykdommer, da må vi lytte på pasientene!!!
Og vi har å forholde oss til vitenskap og beprøvd erfaring. Når livet viser det ene etter det andre eksemplet på at pasienter blir dårligere av en behandling, da må man se over teoriene. Da har man et alvorlig problem! Når teorien ikke viser seg i praksis er det tid for å tenke videre.

Jørgen Jelstads bok "De Bortgjemte" avslørte en virkelighet i norsk helsevesen som jeg ikke visste noe om. Det var en rystende lesning om ME sykes forferdelige virkelighet, der de blir utsatt for hån, arroganse, og traumatisert av helsepersonell på 2000-tallet. Det er helt forferdeligt!

Det avsløres et menneskesyn som ryster mest av alt.