Tenke konstruktivt - en god veg å gå!

Jeg bruker nå en del tid til å lese om simple living, feng shui, og å rydde opp i livet sitt for å få mere plass for seg selv. I går begynte jeg å lese på den danske journalisten og forfatteren Gitte Jørgensen sin hjemmeside. Det var hun som skrev boken Pippi Power, og 2 bøker om Simple living. Det var en interessant lesning fordi den minte meg på en tidligere blogginnlegg jeg har skrevet.

Hun skriver:

"Min erfaring er nu, at hvis vi udskrifter ”tænk positivt” med ”tænk konstruktivt”, skaber det lettelse, frihed og en følelse af tilgivelse indeni sig selv. Vi er ikke supermenneske, der konstant forventer og forlanger det perfekte og optimale af os selv. Vi er mennesker, der gør vores bedste for at bevæge os konstruktivt frem i livet. Positiv tænkning er vigtig, men den kan også føles som et pres, hvis man ikke lige er der, og i værste fald kan den komme til at lægge sig som glasur henover smerte, sorg og fortvivlelse. Så ligger de positive tanker og vibrerer som en smuk overflade, men nedenunder lever og ulmer negative tanker og følelser, der ikke er bearbejdet og accepteret.

Så vil den positive tænkning ikke være ægte, men påtaget. Så vil den positive tænkning ikke nå hjertet, kun hovedet. At tænke konstruktivt er at blive sin egen bedste ven og tilgive sig selv for ikke altid at være verdensmester ud i den positive tænknings kunst – at tænke konstruktivt er at rose sig selv for at gøre det bedste, man kan, ud fra de omstændigheder, betingelser og ressourcer, man har i sit liv, netop der, hvor man er, akkurat nu."  Gitte Jørgensen
 

Jeg tenker at det nå er tid for å trekke vekk illusjonens slør for å få en bedre virkelighetskontakt. Mennesker kan ikke kjøre over sin natur hvor lenge som helst. Det blir det ubalanser av og det påvirker allmenntilstanden.

 Det jeg tidligere skrev er det her:

"Det et snakkes mye om å tenke positivt idag. Det ser ut til at mange forveksler det med å bare se de positive tingen i livet, og å trykke ned resten. Jeg har møtt mange som har tenkt "positivt" til de kollapset.

Det som da kan ha skjedd er at man har fokusert på positive tanker og følelser og å benektet, trykt ned kroppens signaler. Man kan si at man har hatt fokus i hodet og kuttet av kontakten med resten av kroppen. Når det skjer er vi ille ute.

Vi kan for eksempel ikke møte et emosjonellt problem med bare intellektet. Vi kan alltså ikke overstyre følelsene med våre tanker. Hvis vi prøver på det da trykker vi ned oss selv.

Følelsene er kompassnålen som viser hvor vi ferdes i livet, og det er viktig å ta de signaler som kroppen viser oss på allvar. Det er i kroppen vi føler, og derfor får vi vite mye når vi lytter på kroppen. Når vi lytter på kroppen kanskje vi ser at vi må ta en ny ferdretning i livet.

Det er ikke positiv tenkning hvis du sier at du burde ikke være lei deg nå, ettersom du har, mann, barn, og god økonomi hvis du egentlig er deprimert. Det skaper bare mere skyldfølelser og spiralen går nedover. Det som er mest positivt når en er deprimert er å lytte på seg selv, gi seg trøst, snakke med noen, og å gjøre noe hver dag som er moro.

Det som jeg ser på som positiv tenkning er altså de tanker som leder til en konstruktiv atferd!

Det er positivt når man gør ting som gir en glede, lettelse, og avslapping. Det er også positivt å søke seg til ting som gør at man føler seg rak i ryggen, og som får en til å føle mere energi.

Likeså er det ikke nok å si til en person at de må tenke positivt, noe som kan uppleves som både kravfyllt og avvisende. Det er bedre å være forstående hvis man kan, aksepterende, gi varme og trøst, inspirere til noe positivt med mere. Da er det forstås viktig å selv føle og tro at man har noe å gi. Vi kan oftest mer enn vi selv tror.

(Det er viktig å tenke på at to venner som begge sliter veldig vondt, kan ha vanskelig å inspirere. Det blir som om 2 drunknende personer skal redde livet på hverandre. )

Kroppen viser vegen bare vi tar oss tid å lytte. Det kan være vanskelig for den som tidlig i livet har lært seg å trykke ned sine følelser. Ting tar tid, og slik er det. Det er en lang process og meget lærerik. Det er viktig å observere seg selv i lang tid. Hva gir meg energi og hva taper meg for energi? Det her er en livets skole som gjør en klokere.

For meg handler det om at ha kontakten åpen mellom hode, hjerte og mage. Alt hører sammen! Når vi får et helere sammenheng, er det mye enklere å møte livet og dets utfordringer." Kroppens visdom, juli 2011.
 

Det her blogginnlegget kom på VGs fremside Lesernes vg, og jeg fikk flere spennende kommentarer.
Det ser for meg ut til at mange har fått nok av overfladiske glansebilder, og snur fokus til en annen retning. Det er flere som tenker over hvordan de lever og hva som egentlig er viktig. Kanskje ikke materialismen gjør oss lykkelige likevel. Jeg ser det i amerikanske, danske og svensker blogger at flere og flere tenker over hva som egentlig er viktig, og kanskje er det ikke å ha en masse ting som er vegen. Hva er det egentlig jeg behøver, og hvordan ønsker jeg leve?


Jeg leste en interessant artikel om det problematiske med å trekke bruken av mindfulness for langt. Det er forfatter og journalist Ann Charlotte Alstadt som har viktige refleksjoner:

"I takt med att vi mår allt sämre har de kommersiella kraven ökat – vi ska inte bara vara supersnygga utan också vara jävligt avstressade också. Och all quick-fix tycks handla om att acceptera status quo i stället för att problematisera dig. Men är det inte en form av självlobotimisering när du skär bort en stor del av din personlighet – nämligen samhället? Den bit som är kvar ska ligga i som en räv för att försöka anpassa sig till konsekvenserna av alla dåliga politiska beslut under påbudet att allt är ditt fel samtidigt om du absolut inte får vara ett offer.

Ja, jag har självt försökt mindfulness och jag blir superstressad bara jag tänker på alla de krav på att vara i nuet som ställdes på mig när jag tror problemet tvärtom är det förbaskade nuet som ställer till problem. Att vi alltid tvingas vara där och aldrig har tid eller möjlighet till tankeflykt, att få vara någon helt annanstans. Jag tror på att förändra verkligheten så du inte tvingas tänka på den hela tiden. "
 

Hun mener at de råd mange får at de skal forandre seg selv og gå til psykolog egentlig burde gå til en sosiolog i stedet.  Sosiologen kan fortelle deg at det ikke er deg det er feil på, men omgivelsen, samfunnsstrukturen og så videre. Det er idag tabu å skylde fra seg. Vi skal ta ansvar for alt, samtidlig får vi ikke være offer.

Den svenske psykologen Jenny Jegerfeldt fortalte i et radioprogram den her sommeren  om sin skepsis til mindfulness. Det var spesielt "Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det", som hun var kritisk til. Verkligheten kan være akkurat så hard at det absolutt er hvordan du har det.

Bloggeren SerendipityCat har skrevet en god blogg i samme tema. Der har det også gjorts gode kommentarer på det innlegget.

Det er tid for å avsløre en livsløgn for å se på realitetene. Naturligvis kan man finne konstruktive løsninger på vanskelig situasjon, men når det går over til benektning, da har det gått for langt!

Bloggeren Sigrun har også tatt opp journalisten Ann Charlotte Alstadts artikel
i sin blogg. Der er noen gode kommentarer med en ærlighet som jeg har sansen for. :)

Bloggeren Bibbi har ved flere tilfelller skrevet om sin erfaring av kognitiv terapi, der hun opplevde seg som en "feilvare". Hun skulle forandre sine tanker for å bli frisk, men forteller om at hun ikke fikk snakket om alle de traumer som hun opplevd i livet. Hun har prøvd smile kurser, elsk deg selv og mange andre metoder i liknende kategorier. Årene gikk. Etter mange år  møter hun en lege som sier; "Jeg tror på deg!" Det ble en vendpunkt for henne! Det var det som skulle til!

Hvis en person har vært med om traumer og vært i "toksiske" relasjoner, da er det viktig å plassere ansvaret der det hører hjemme. Det må til fordi det er en hjelp til å begynne å se hvordan man skal beskytte seg, skjerme seg og å begynne å føle på hvor de personlige grensene skal være. Hvis man ikke får hjelp med dette, da er det ikke rart om den gamle skylden og skammen fortsetter å leve et eget liv. Individen gjør som h#n alltid har gjort, står på og holder det gående til veggen begynner å slå imot en.

Relasjoner er et viktigt område for vår helse. Relasjoner kan gi kraft og kan svekke en. Relasjoner som strker og relasjoner som gjør en syk, i verste fall. I slike tilfeller kan det være skjebnesvangert med et halleluja opplegg det alle skal "tenke positivt" og alle skal elske alle. Hvis vi legger til "det er ikke hvordan du har det, men som du tar det", da har vi maksimert elendet!

Jeg har hatt folk i samtaler som har måttet å trekke seg unna de relasjoner som svekket dem så mye at de ble deprimert. Hvis det  ikke var nok å trekke seg tilbaks, måtte de bryte kontakten helt.

Det er så viktig å ta seg selv og sine grenser på alvor. Det merker man ikke minst når man er syk og allmenntilstandet lavt. Da tåler man mye mindre enn ellers. Allerede på videregående lærte jeg meg at syke mennesker regredierer, og det fikk jeg se mange eksempler på i alle de år jeg arbeidet på sykehus. Det kunne være en meget stor forskjell på pasienten når de var som sykest og når de senere skrev ut når de var friske. Jeg arbeidet flere å på en infeksjonsavdelning. Når jeg tenker på eldre folk hvordan de svekkes psykiskt når får alvorlige psykiske lidelser, så ser jen en likhet til mitt helsetilstand idag. Jeg tåler mindre enn jeg gjorde når jeg var frisk, og det er viktig å føle på hvilke situasjoner og relasjoner som er bra respektive dårlige for meg. Jeg tåler dårlig situasjoner som er turbulente, selv om de samtidlig kan være interessante. Jeg må beskytte meg. Allerede nå har jeg en følelse på hvordan det er å bli gammel, og har en forståelse av de eldre idag som jeg ikke hadde tidligere, selv om jeg alltid har trivts med å omgåes eldre folk.

Ta godt vare på dere! Og husk å prøve å være konstruktiv! Vi har godt av å være mere snille mot oss selv! <3 p="p">