Den store betydningen av å føle at man er bra!

Som ny psykolog i 90-årene fikk jeg mange nye spennende inntrykk. Jeg vil fortelle om en ung mann som søkte seg til poliklinikken på grunn av depresjon. Han ville også fortsette å bo kvar hos sine foreldrer fordi han hadde det så godt hos dem. På sin skriftlige egenmelding til poliklinikken var det en våken kollega til meg som så at det var en del skrive feil der.
Den unge mannen gikk med på å gjøre noen tester på hvor han lå evnemessig. Det viste seg at han hadde lese og skrivevansker, men også at han scoret veldig høyt på de ikke verbale testene.
Når vi sammen gikk gjennom hva jeg hadde kommet frem til fortalte jeg om hans lese og skrive vansker, og at det her var noe han allerede visste om. Det var ikke noe nytt. Derimot var de ikke verbale delene, konsentrasjon, oppmerksomhet, romslig evne et cetera imponerende bra! Det var imponerende bra mente jeg. Og jeg mente det!
Neste gang han kom var den unge mannen helt forandret. Han var mye gladere, begynt å spare penger slik at han hadde råd å flytte hjemifra. Han fortalte flere eksempler fra hverdagen som bekreftet det jeg allerede hadde kommentert fra testgjennomgangen. Han sa at han visste at han hadde lese og skrive vansker, men ettersom han visste at han var bra på andre ting så kunne han leve med det!
Det er så viktig å bli sett og å føle at man duger! Det her var noe som skolen ikke hadde lykkets å formidle til ham i alle år han hadde gått i skolen.
Jeg tenker på andre som har dysleksiproblemer og som føler seg i underlege, men som egentlig har mye resurser. De her resursene kan gå til spillo hvis man ikke klarer å hjelpe dem med selvfølelsen! De som sliter med dysleksi kan klare seg veldig bra i livet, bare de ikke gir opp.
Det er viktig å hjelpe barn å tro at de er bra på noe, hva det nå enn er. Jeg hadde et fint samtale med en 7-åring forrige året. Jeg spurte ham om hva han var bra på. Han visste ikke ennå hva det kunne være. Men spurte om man kunne være bra på noe selv om man ikke visste om det. Ja, sa jeg. Det kan man visst være.
Ofte er det noe som man liker å gjøre som man blir flink på. For eksempel å spille fotball.
Noen måneder senere hadde han lært seg "øvning gjør mester". Nå er det mye han øver på, fotball, is-hockey, synge, skolarbeide også videre. Det viktigste er næmlig å tørre å tro at man kan! Sen er det bare å sette igang å øve! :)
Vi vokser når vi prøver nye ting og det er alltid noe nytt å lære seg!
Lykke til med hva du enn prøver på!