Leste igår en blogg på SOL blogg: http://alias23.blogg.sol.no/2010/07/29/norske-kvinners-vold-mot-den-norske-familie/
Der diskuterer alias noen undersøkelser som han har lest som handler om forskningsresultat om kvinners vold i familien. Nå trekker han debatten til spissen for å få debatt, men han har en viktig poeng. Jeg har selv i flere år hørt kvinner, som har en vond erfaring av sin egen mor, si at det burde være høy tid til å ta en debatt om at mor også kan være den som mishandler i familien. Jeg tenker ikke diskuterer om det er verst for menn eller kvinner. Det jeg utgår fra er at vi alle reagerer på den grad av psykisk og fysisk mishandel vi blir utsatt for. Det er fler kvinner som dør i samband med familievold, en hva menn gjør. Men vold i familien skaper ufred med sykdommer i forskjellige grader. Det er feil å slåss enten mann er mann eller kvinne, Det vet vi alle innerst inne.
Når mor er den som begår overgrepp i familien er det også en fortvilt situasjon. Ikke minst er de psykiske overgrepene vanskelige. Vi vet at barn har sterke bånd til sin mor og da risikerer de psykiske skadene raskt omfattende på både jenter og gutter. Hvis mannen er legger merke til hva som skjer, kan han likevel være i en mye vanskelig situasjon. Hvis han skiller seg fra kona kan han være redd for å ikke treffe sine barn. I mange fall er det moren som får ungene, og da kan han ikke beskytte dem. Hvis han blir i ektenskapet risikerer han å bli en del av det usunde i familien. Samme situasjon er mor i. Men hon har oftere lettere for å bli trodd ettersom samfunnet er bevisst på menn som terroriserer familien. Mannen står ofte mye ensom i sin fortvilelse. En del menn står kvar i ektenskapet for de ser ikke noen annen utveg. Men det risikerer å gå på helsa løs.
En del kvinner og menn som mishandler er veldig flinke på å manipulere og har en god fasade utad, eller kanskje har en offer rolle som de agerer ut (jeg har sett eksempel på begge deler i min nærhet). Det kan være veldig vanskelig for en utenforstående å se hva som virkelig skjer mellom husets 4 vegger. Da er det heller ikke noen som kan støtte opp. Fortvilelse og maktesløshet blir da følgesslagerne. De sitter da i en "catch 22 situasjon.
Det er ikke enkelt å protestere i en slik situasjon da alt blir mye verre, og kanskje også de andre familiemedlemmene far ille. Familien er allerede sliten og kanskje avreagerer på hverandre da hodeproblemet er for overveldende i nået. Alle har vi svake punkter og gjør våre mistak. Det utnytter mishandleren med alt hva hun eller han er verd. Da bindes man raskt opp i en patologisk skyld. Kommer et barn inn i det her er det ikke vanskelig å se at det kan bli for mye.
Det har gjennom tiden vært vanskelig for en mann å ta tak i det her, da kvinner har hatt expert rollen på barneoppdragelse og kunnet spille på sin svakhet. Når han er i en presset situasjon er det like raskt gjort for ham som for en kvinne å si ting som blir feil. Hvem skulle han gå til for å få hjelp. Det har ikke funnets det her nettverket for menn slike situasjoner tradisjonellt sett. Da står barna uten mulighet til å få den hjelp de trenger, og da er det bare å holde ut til de blir voksne. Psykiatrien og barnevernet vet mer og mer om det her. Men se hvor små resurser BUP og barnevernet har. Når man ikke får hjelp i tide vokser problemene seg større og større, og det blir vanskeligere å behandle. Hvor mange av våre uføretrygdede har vokset opp i en slik vanskelig situasjon.
En del som har vokst opp i en slik situasjon kan lett fortsette i en offerrolle i voksen alder, andre blir mishandler, noen kvinner og menn møter hverandre og slåss i ektenskapet. Noen gjør et heldig valg og møter en god livskamerat og er selv detsamme. En sak er sikker. Det finns et stort mørkertall her. Tidligere trodde man at det her bare var et familieproblem, men hvordan kan det være det når det repeterer seg i generasjoner?
Vi har selv ansvar for våre liv og vi gjør valg. Iblant står vi opp i veldig vanskelige situasjoner og det her er en situasjon som vi virkelig trenger å snakke mere om.
Barn og voksne som har vokst opp i et slikt helvete bærer ofte på en stor redsel. Det handler om at ikke bli trodd. Da er det enklere å tie stille. Hvem tror på meg hvis jeg sier at min mor gjør meg veldig, veldig vondt? Risikerer jeg ikke da å få høre at det er meg det er feil på? Nei, hellre tier jeg stille om det her! Det som ikke bearbeides trykkes ned i kroppen og forandrer de biokjemiske prosessene i kroppen. Dessuten trykker man ned seg selv når en trykker ned sine følelser.
En mor kan spille på et stort register. Jeg fødte deg i smerte. Alt hva jeg gjort for deg! Man har bare en mor. Det står i bibelen att man skal være snill mot sine foreldrer. Med andre ord antyder mor da at hun har gud på sin side i sin tyranni. Den person som mishandler, vil da se bort fra at der også står at foreldrer ikke skal rete opp sin barn. Den respekten skal gå begge veger, enten man er religiøs eller ikke. Et barn er et levende vesen, ikke en eiendom eller en container eller bokser ball.
Jeg vet at personer som har levd i en familie der det er far som er hustyrannen kan ha erfarit liknende situasjoner. Men nå ønsker jeg å skrive fra barnens og mannens perspektiv.
Det finns mødrer som ikke viser sine barn varme og bare krever og krever, kjefter og kjefter. Da er det ikke rart at barnen må holde seg på avstand for selv å overleve!
Det er en hard virkelighet som jeg skriver om. og dessverre ikke uvanlig. Har møtt mange som har vært i en slik situasjon. Alt for ofte!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar