Den indre fienden.

Når jeg ser tilbaks på de seneste ukene tenker jeg at vi har fått flere typer av speilbilder av samfunnet.
Både den tragiske figuren, ABB, de døde og de som overlevde helvetet på Utøya holder frem speilbilder mot oss. Det er mye som vi har å tenke over.
Vi kan kalle både Hitler og ABB for gale, men begge har brukt de strømninger som finns i samfunnet, og brukt det til forferdelige handlinger. Det har fremkommet i avisartikler at ABB mener at det som han gjorde var forferdelig men nødvendig.

Han brukte terrorismen som en type reklamekampanje til sine tanker han har satt på prent i sitt 1500 siders dokument, som han kaller for manifest. Det ser ut som om han på en måte likner seg med Karl Marx, selv om han har helt andre tanker om samfunnet. Han ønsket seg reklame og det har han sannelig fått! I aviser over hele verden kan man lese hans namn i samband med manifestet. Om og om igjen hører vi og leser om det. De synspunkter han fører frem er ikke noe nytt. Vi har hørt det før, og nå ser vi konsekvensene av den anti-muslimske propagandaen i sin ytterste konsekvens.
Når vi ser ondskapens handlinger i vår egen hverdag, da reagerer vi med den andre motpolen helt naturligt. Når vi kommer i kontakt med ondskapen, da er vi i ekstra behov av kjærlighet. Det er kjærligheten som trøster oss og trygger oss når vi er såret. Kjærligheten er vakker, og det var også rosentogen i hele Norge og alle de fine talene. Det er mange som er rammet i det lille landet Norge og det påvirker oss alle.
Under overflaten finns det mye sinne, noe som jeg ser som fullt naturlig etter en slik aggressiv handling. Vi reagerer på det som vi opplever i livet. Han skal så visst ikke få lov å splittre oss. Nå skal vi holde sammen, fortsette å ha et åpent og et demokratiskt samfunn.
Dessverre tror jeg ikke at det rekker med rosentogen og gode samtaler om kjærlighet. Vi har mere å gjøre. ABB vet at det som han gjorde var forderdelig, og han visste at vi skulle synes at det var hemskt. På grunn av det visste han at alle skulle få høre og å lese om ham. Den her mannen tenker langsiktig og har sett til å gjøre "reklame" for sine ideer. Han har sått det første frøet til sine drømmer.
Det er ikke rart at det har blitt så mye debatter i hele samfunnet, ikke minst på internet. Vi må tenke nøye. Hvor går grensen til å bli en nyttig idiot for ABB? Det rekker ikke med å si at han er gal og ikke har samme virkelighetsbilde som vi andre. Han er ikke ensom om sine synspunkter, og nå får vi namnet og manifestet inprentet langt inn i vår underbevissthet. Det kan finnes andre identitetsløse ungdomer som har gått seg vill, og som tar til seg hele den her pakken som vi ikke vil ha noe mere av. Hvis vi benekter konsekvensene av hva han har påført oss, har han likefullt makt over situasjonen. Hvis vi skaffer oss syndebukker, da har vi også konservert problemet, og da vokser de utenfor vår kontroll.
Katastrofer, mord, og terror selger, og det selger stort! Leseropplagene øker stort når det skjer elende i verden. Det kan mange ganger se ut som om katastrofer av forskjellige slag brukes som melkeku av journalister og aviser. Allt skal trekkes frem i lyset, gang på gang. Jeg såg det ved Palmemordet, Helenmordet, Baneheiemordet og så videre. Det finns et allmennintresse at få informasjon om hva som skjer i samfunnet. Men må vi vite alt. Er det virkelig viktig for allmennintresset at man intervjuer ABB sin far og andre pårørende, når de står i den verste kris en familie kan komme inn i?
Jeg forstår at det debatteres mye i avisene idag, og det trengs. Det er lett å tråkke feil!

Det er også fort gjort å ta nye beslutninger for tidlig når man er i krise, særlig når man er redd. Nå diskuteres det på internet om å ta vekk muligheten for kommentere anonymt på internet. Her gjelder det å tenke seg veldig nøye om. Hvis folk ikke tørr å uttale seg, da får vi heller ikke like stor mulighet å "ta temperaturen på samfunnet får å se om det har feber." Det er mye som kan vokse i mørkeret.
I Sverige vet man at demokratien ikke blir svekket av politiske mord. Den kan derimot bli svekket av hva som skjer etterpå, når man ønsker å kontrollere terrorismen. Det er på en måte nå som det begynner å bevare det samfunn som vi ønsker å leve i.

Det er nok mye som må komme frem i lyset hvis vi skal løse det her. Og det må vi gjøre for å fortsette å leve i fred. Det finns håp og det er vår fremtid. Ungdomene som overlevde helvetet på Utøya står for viktige ting. De taler om kjærlighet, toleranse og samhold. De viser mitt i den store krisen til nestekjærligheten, og som også finns hos folket.

Lenge skal vi minnes et stort antall ungdomer med forskjellige nasjonaliteter som ble henrettet på Utøya! Det er deres minner som setter spor i alles våre hjerte. Det er deres minner som får oss til å våkne opp til en hardere virkelighet. Det er også de ungdomer som har overlevd Utøya helvetet som setter spor i våre hjerter. De kommentarer som de har gjort har vist en stor visdom så unge de er. Det er minnet av alle dem, som påvirker oss i våre politiske funderinger fremover!

Vi har en stor oppgave fremfor oss. Den oppgaven handler om hvordan vi skal trygge hverandre mellom kulturene, og å lære oss mere om hverandre. Vi trenger også arbeide for å føle mer indre fred, ettersom fredlige mennesker ikke steller til så mye uro.
Hvis vi velger å bare å sitte ner og å se på når ekstremisterne gjør sine uttalelser, da får vi ta konsekvensene av det. Det er næmlig vi selv som er samfunnet og hvordan ønsker vi at det skal vare. Det er det ansvaret vi alle har som lever i en demokrati. Vi velger selv.
Var redd om orden, for de kan redde jorden!