En annen psykiatri

For ca 15 år siden arbeidet jeg, som psykolog, på den Psykiatriske poliklinikken i Oskarshamn. Det var en meget lærerik og interessant tid. Her var det en lang psykodynamisk tradisjon, og en tidligere psykiater Åke Nilsson skal ha æren over den kreative miljø som der var. Vi kunde gi pasientene raske tider, og vi hadde periodevis ledige sengeplasser på avdelningen i Væstervik, 7 mil fra Oskarshamn. Det var en liten poliklinikk som hadde utviklet sin egen kreative kultur. Akkurat da var der et prosjekt hvordan man skulle helpe traumatiserte flyktinger, og man underviste andre organisasjoner, skoler, daghem, sosialkontor og politi hvordan man kunne imøtekomme sterkt traumatiserte personer fra krigsrammete områder, for eksempel Bosnia.
På poliklinikken var man genuint intresserte i det gode samtalet med pasientene som man såg som læremestene. Det var næmlig i samarbeide med de som søkte hjelp som de hadde utviklet sin faglighet og kompetense.

Det fantes også et interesse å ta til seg nye ting, selv om det gjorde vondt å føle på at man ikke gitt for eksempel whip-lash pasienter riktig hjelp. Først trodde man at det var en krise etter en bil-uheld som gjorde at de ikke kom videre. Når jeg og en kollega, som utdannet seg i neuro-psykologi gjorde kognitive utredninger på de her individene oppdaget vi tegn på hjerne-skader. Innsiden på skallbenet er ruglete og ved en kollisjon skulper hjernen inne i skallbenet og skadet mot skallbenet. Det var en lettelse for pasienter å få en forklaring, og også for deres leger å få en logisk forklaring.

Psyk rehab hadde også mye interessante aktiviteter. Nåværende overlegen Olle Hollertz var en av dem som startet aktivitetene på Nymålen, som jeg skal fortelle om lengre ned. Psykosebehandlingen der er bl.a. utviklet av psykolog Per Borell, spesialisert i Kognitiv Atferdsterapi. Han har utviklet "Ett selvstendigt liv" som handler om å hjelpe brukeren til just et selvstendig liv. Man er også på psyk rehab nøye med et tidlig ingripende. På den måten kan man gi pasienten/brukeren å ikke bli en kronikere. Før jeg flyttet fra Sverige snakket man mye om å behandle den man tror kan være på veg til å bli psykotisk som en krise. Man skulle være meget forsiktig med å sette inn anti-psykotisk medisin, og hellre hjelpe den som er rammet med innsomningstabletter. Det er vanlig at man i den situasjonen ikke sover, og da gjelder det å bryte den vonde sirkelen. Man skulle ha krisesamtaler med pasienten selv og pårørende for å se om man kunne roe ned situasjonen, og å hjelpe individen med å ta seg gjennom sin krise. Det ser ut til at de arbeider slik i Oskarshamn. Skulle Olle ikke ha tatt til seg det her tenkendet, blir jeg meget forbauset.

Foruten vegledning fra Per Borell i kognitiv atferdsterapi og Ett sjælvstændigt liv, fikk personalet også vegledning i hvordan de kunne forstå hva pasientene slet med.

I Oskarshamn hadde man også en tradisjon med å ikke legge inn så mange pasienter. Når Nymålen og psyk rehab startet fikk de også mye mindre innleggelser på avdelningen i Væstervik. Helt plutselig hadde pasientene fått mye mer livskvalitet.

Om psyk rehab: http://www.ltkalmar.se/lttemplates/Page____649.aspx

I Oskarshamn slog seg lege (Olle Hollertz), sykepleiere, pasienter og pårørende sammen og startet en stiftelse, som politikere ikke kunne spare bort. De leide en liten gard, Nymålen der de hadde hester og hund. Tror det var smådyr også, men er ikke sikker. Der koste seg personer med psykosediagnoser med å hugge træer, og annet fysiskt arbeide. Antall innleggelsedager sank med måneder om året for enhver av dem. De la seg inn i korte perioder, da de ble dårligere, men de hadde ikke tid til å bli lenge. De måtte ta hånd om dyrene.
Når de besøkte psyk rehab og jeg kom forbi, så var de veldig kontaktsøkende. De visste at jeg jobbet på poliklinikken. De fortalte om alt mulig, men det viktigste var aktivitetene på Nymålen. De fylte dagene med ting som gledet dem og de såg stolte ut. Fra og ha vært på avdelning i lange tider hvert år, kunne de nå bo hjemme og fikk jobbe. Det at de fikk arbeide, det var viktig det. Lokaltv kom og intervjuet dem på Nymålen. Og en kveld fikk vi se dem stolt fortelle om dagene med hestene og skogsarbeide. Det at de fikk arbeide, det var de alle enige om at det var bra.

Jeg snakket med en av personalet på psyk rehab. Hun følte seg som en tenårsforelder der. For nå hadde pasientene blitt så selvstendige at de tilsammen hadde bestemt seg å gå på datorkurs. De tok nå initiativ til egne aktiveteter å egen hånd. De hadde endelig innsett at de kunne de også. De hadde de ikke lært seg under mange tidligere år i den tidligere psykiatrien. Nå hadde de fått et håp og en mye bedre selvbilde! Det stod som en strek kontrast til den avhengigheten av hjelp og støtte de var tidligere, da selvfølelsen var dårligere.

På Nymålens hjemmeside kan jeg se at de har utviklet aktivitetene siden da: http://www.ltkalmar.se/lttemplates/Page____636.aspx

Når jeg begynte på Sanderud sykehus i Norge, så jeg at alt var snudd på hodet. Pasientene sto i kø for å bli innlagt, og hvem skulle ta imot dem når de ble utskrevet? I periodevis tevlet de om å være mest suisidal for å få lov å være kvar. Når de kritiserte det her var jeg hjertens enig! Vi vet at om personer får tidlig hjelp, når de selv søker den, så er det enklere for dem å komme videre. Jo lengre tiden går og de ikke får hjelp, desto vanskeligere er det å hjelpe, og det tar lengre tid. Dette vet man. På mine tidligere arbeidsplasser så prøvde vi å gi de hjelpetrengende en rask time. Det gikk for det meste bra.

Når jeg var med på morgenmøtene og hørte om de seneste innleggelsene samtidligt som det var fullt på sengepostene, da fikk jeg mine egne assosiasjoner. Jeg tenkte på  tv-serien I Love Lucy. Der finns et avsnitt der Lucy arbeider på en sjokolade fabrikk. I begynnelsen går båndet i et roligt tempo. Sen øker det farten, og blir raskere og raskere. Det går bra for Lucy å følge med til en viss grense. Sen er det stopp. Hun prøver å stoppe sjokoladebitene i lommene, i munnen også videre. Jeg satt og tenkte på det avsnittet når jeg satt på morgenmøtene og den assosiasjonen var ikke morsom! Jeg satt og lurte på hvor lenge det skulle holde. Jeg hadde samarbeide med mange engasjerte og flinke personer på sykehuset, men de som jeg har bare 2 hender. Jeg formidlet hva jeg assosierte til mine sjefer, og de skjønte godt hva jeg mente.

For noen år siden hadde jeg min egen praksis som psykolog, og jeg hadde kunnet arbeide hvor mye som helst! Da hadde jeg likevel ikke noen refusjon fra staten. Klienten, selv, foreldrer, arbeidsgiver, barnevernet og andre betalte det hele. Det ble en løsning for individen, da det ikke fantes noe tilbud i det offentlige helsevesendet forræn muligens etter mange måneder.

Det her handler for meg om helsepolitikk, og hvordan man vurderer mennesker med psykisk lidelse. Primærleger står alene med de her pasientene, og hvor mye tid har de til hver og en? Det finns mange flinke primærleger. Det er mitt inntrykk. Men de har veldig mye å gjøre. Dessuten kan de ikke være spesialiserte på alt. De skal alene stå i konsekvensene av samfunnsproblemer, som burde opp på både folkelig og politisk nivå. Det er helt utrolig at de orker så lenge som de gjør...