Når er positivitet bra?

Jeg leser om både alternativ tenkning og skeptikerblogger, i tilegg til forskning. Når jeg kombinerer så forskjellige tekster, blir det en god stimulanse til å tenke videre i stedet for stagnere.
I bladet "Medium" leste jeg en artikkel om positive tanker.

Birger Heiberg har reflektert rundt positiv tenkning i artikkelen "Er positivitet en velsignelse eller en forbannelse?" Her er en liten del:

"Positivitet som en kognitiv øvelse er aldri bra. Men hvis man med positivitet mener håp, pågangsmot, vilje til nødvendig endring, empati, omsorg, kjærlighet og ikke minst humor, blir det sjelden feil. Men da kan man jo like gjerne bruke de ordene i stedet, ikke sant? Det man kanskje ikke tenker over, er at for andre er sympatiske mennesker meget behagelige å være i nærheten av.

Er bilen full av rust, setter man ikke på litt teip og later som rusten er borte. Først banner man litt og ergrer seg en liten stund. Så, når det er tomt for «negative» følelser, henter man en diger skrutrekker og banker løs til man har avdekket omfanget. Så kan man med pågangsmot og konstruktivitet fyre opp vinkelsliperen, kjøpe metall og lære seg å sveise. Det blir en god øvelse i å ta en utfordring. Man lærer noe i stedet for å skyve realitetene under teppet, og resultatet blir at bilen ikke kastes, man unngår miljøfiendtlig innkjøp av ny bil, pluss at man med et smil kan høste ros for vel utført arbeid.

Hvis man blir syk, må det som nevnt være lov å bli lei seg og sint. Dessuten må det være lov å bygge opp under håpet om at ting kan gå bra. I motsetning til «å tenke positivt» er det «å håpe» et utslag av menneskelige følelser og ikke intellekt, som den positive tanke har sitt utspring i. Å gjøre oppbyggelige ting er også bra, da det gir opplevelser og samvær, som igjen stimulerer følelser og sjel. Erkjennelse av de faktiske forhold kan være tungt og vanskelig, men behøver ikke å gå på bekostning av empati, integritet og aktiviteter der det er energi, muligheter og pågangsmot. Da er man seg selv så langt som råd er, så får det gå som det går. Man slipper i hvert fall den byrden det er å ha skyldfølelse for ikke å være positiv nok.

Vi har sagt det før og sier det gjerne igjen. En plante vokser ikke fordi du drar i den, ber den være positiv eller på annen måte påtvinger den dine egne preferanser. En plante vokser og trives når den får lov til å leve på egne premisser under de forhold som er optimale for nettopp dens egen art. Som planteeier er det beste du kan gjøre å sette deg inn i akkurat hva disse optimale forhold er, og sørge for at de blir tilgjengelige. Det kan til og med føre til at skadedyr må elimineres.

Det samme gjelder for mennesker. En bedriftsleder bør tenke i planteterminologi. Ikke alle plantene vil bli like, noen vil trives best i solen, andre i skyggen, noen vil stikke, andre vil dufte søtt, noen vil gi frukt, andre blomster, men de vil stråle på egne premisser og føre til mangfold på grunn av ulikheter og særheter. Ganske så enkelt, egentlig. "

Les mere her.

Jeg synes at han har mange viktige poenger. Jeg har på arbiedet møtt mange personer, som har "tenkt positivt" hele vegen til kollapsen.
Jeg har også arbeidet på et sted der mange var så positive sammen. En og en var det mange som var frustrert. Sammen hadde vi det så koselig, enda til halve arbeidsgruppen hadde sagt opp seg på noen få måneder.
Derfor mener jeg det er viktig å møte livets nyanser, på gott og på ondt. Man kan ikke løse et problem om man ikke først har definiert det. Vi reagerer på livet og det er helt normalt. Positivt tenking kan brukes som virkelighetsflykt, og som avvisning av våre medmennesker. Å være nær oss selv og hverandre er å være nær våre følelser.