Liebster Blog Award

Nå ble jeg overrasket, rørt og glad!

Jeg har fått en blogaward fra bloggeren Bibbi!  Hun skriver på bloggen Skrotliv, og er en meget viktig og reflektert brukerstemme og skriver mye om psykisk helse. Det er en interessant lesning, som jeg tror, mange kan ha glede av å lese. Tusen Takk, Bibbi!!!
Du finner Bibbis fine blogg her:
http://skrotliv.blogspot.no/2012/06/flere-liebster-blog-awards.html

Jeg har i en lengre tid hatt funderinger kring å gi Bibbis blogg mere oppmerksomhet på bloggen min. Hun skriver meget reflektert om traumer, mobbing, negativ erfaring fra norsk psykiatri og så videre. Hun er en meget viktig brukerstemme, som vi alle burde lytte til. Altfor ofte kommer ikke viktige brukerstemmer frem i lyset. Derfor er det viktig at vi lytter når vi nå har en god brukerstemme som har livserfarenhet og distanse til hva hun har vært med om. Hun tar opp viktige temaer fra flere perspektiver. Det er en viktig grunn til at jeg nå ønsker å gi en blogaward til Bibbi!

Du kan finne mye god lesning her på hennes blogg:
http://skrotliv.blogspot.no/

Hvis du tar imot prisen, skal du:
* takke for prisen og linke til meg (fordi du fikk prisen av meg)
* lime inn Liebster blogaward-ikonet hos deg
* gi prisen til 3-5 blogger med 200 eller færre følgere, som du synes fortjener denne prisen
* legg igjen en kommentar på bloggene du gir prisen til

Jeg sier, gjør det dere føler for. Jeg ønsker å vise de gode bloggene deres til flere lesere

Gi varme til våre naboer

Vi har i 8 år feriert på et litet sted i Alanyaregionen. Det er et litet og rolig sted der man raskt får kontakt med lokalbefolkningen. På det her stedet kommer det mest tysk og russisktalende turister. Jeg har i flere år reflektert over de russisk talende turistene. De var veldig alvorlige. Smilte man til dem fikk man et mistenksomt, nesten fientligt ansiktsuttrykk tilbaks. Alle andre smilte tilbaks, og derfor utmerkte de russisk talende seg veldig tydelig. Tyrkerne snakket om at russerene hadde veldig lite penger. De ville kjøpe, men ville betale ekstremt lite. De var ikke lett for tyrkene som selv slet med å få butikkene til å gå rundt. Det er mange butikker som har måttet å slå igjen, når pengene ikke strekte til. De fortalte om russere som prøvde å bytte til seg varer mot russisk vodka. Russerne bodde oftest på all inclusive hotel, og spiste all mat på hotellet. De hadde veldig lite med seg i lommepenger, noe de prøvde å få å strekke til så mye mulig.
Det her har flere ganger fått meg til å reflektere kring deres psykologiske historie. Det kan ikke ha vært lett å leve i det gamle Sovjetunionen. Jeg husker bildene på hvordan russene sto i lange køer for å få kjøpt seg mat. De fikk ikke lov til å reise vart de ville. De reiste på ferie i øststatene, og i feriegruppene hadde den sovjetiske staten plassert ut "spioner" som rapporterte til myndighetene om det var noen som ikke var tro nok til de styrende. Det kan ikke ha vært så lett.
Alt det her og mye mere bærer de med seg, når de begynner å reise til andre land. Det er bare en ting å gjøre i en slik situasjon. Det er å vise varme og vennlighet igen og igjen og igjen.

Nå har jeg de siste årene observert  en tydelig forandring hos russisktalende turistene. De smiler tilbaks, er mye mere avslappet, og nå forstår jeg at en del av dem kan snakke engelsk! De er hyggelige og viser humor. Når jeg snakker med dem om hvordan jeg oppfattet dem tidligere, da smiler de og kjenner seg igjen. Noen sier at de selv var en av de avstandstagende for noen år siden. Det er godt å se at våre naboer i øst ser ut til å ha det bedre med seg idag.
Skal vi forstå våre medmennesker er det en god hjelp om man prøver å se deres psykologiske historie. Tyrkerene og kurderene som arbeider med turister er varme mennesker. Det er sikkert en hjelp, men viktigst er nok at de russiske turisten har bedre levekår der hjemme.

Jeg snakket med en russer om hvordan det har vært å leve i det gamle Sovjet og deretter. Han fortalte om mangel på mat i tiden for "the weapon race". Siden hadde de det forferdelige år i 90 årene, da alt falt sammen. Siden 2000 har levekårene begynt å bli bedre.
Det er interessant å høre om hvordan det er på grasrotnivå, samtidlig som vi får politisk informasjon i mediene. Det som vi opplever som positivt, kan oppleves helt annerledes for folket. Nå ønsker jeg ikke å diskutere politikk, men er interessert i å vite mere om våre naboer i øst.
Det er lett å se at de russiske turistene i Tyrkia, har et helt annet kroppspråk idag. Men det er fremdeles mange som sliter blant de som ikke har råd å reise på ferie.

Jordskjelv

Jeg kom i helgen hjem fra en 2 ukerstur til Alanyaregionen i Tyrkia. Der var det en god sommervarme og mye blomster. Jeg tok meg fri fra internet, nyheter og til stor del også boklesing. Det er viktig å bryte hverdagen med noe helt annet, og for meg er det også viktig å bytte noen aktiviteter til andre. Det er en viktig energiøkonomisering. Hvis jeg er sosial og eller gjør andre aktiviteter som shopping, svømming eller annet, da er det ikke nok energi til å lese romaner. Det er slik det er. Dagerne fylles med mindfullnessaktiviteter. En favorittsysselsetting er å bare sitte å se på utsikten, lytte på fuglene eller annet. Vi har flere gode venner i området, og man føler seg riktigt internasjonal når vi reiser dit. Her samles vi fra flere ulike land og legger man diskusjoner om religion og politikk til side, da kan man virkelig ha det moro sammen.
Det var flere ettermiddager som jeg fikk legge meg ner til ladning. På søndagen den 10 e juni låg jeg i sengen og lyttet på musikk. Helt plutselig begynte sengen å riste, lampen å gynge, og vanntankene og parabolene på taket å riste. Det tok noen milisekunder før jeg skjønte at det var et jordskjelv. Tiden stod stille, våkenheten var helt klar. Det tok kanskje et halvt minutt før sengen, og tingene på taket var helt stille igjen. Det var en både merkelig og interessant opplevelse. Nå etterpå har jeg fått vite at det var et jordskjelv som var på 6,1 på Richterskalaen. Det kjennes godt å vite at huset vi bodde i var byggt for å tåle jordskjelv. Vår nabo tyrkiske nabo fortalte oss at han ikke har vært med om et så stort jordskjelv noen gang på det her området.
I 1999 var det et stort jordskjelv i Istanbul, som ledde til en katastrofe i et stort område. Det var mange hus som ikke var rustet for jordskjelv og derfor var det mange hus som kollapset. Etter den katastrofen forandret de tyrkiske myndighetene på reglene for hvordan hus skulle bygges, og det føles godt å tenke på.
Hvis et jordskjelv skal bli en katastrofe har det både med styrken på skjelvet og gjøre og hvor tryggt forankret området er. Man kan her trekke en symbolisk assosiasjon til andre områder i livet.

Direkt etter jordskjelvet husket jeg bilderne fra Tokyo forrige år, da kontorlokalene ristet så mye at møblene flyttet på seg. Japanene tok beskyttet seg med å legge seg under skrivebordene.  Jeg tenkte på hvordan noen jordskjelv kommer før de større jordskjelvene, og undrer over hva som skulle skje fremover i Tyrkia. Min søster har i arbeidet kontakt med Italia, som har hatt flere jordskjelv de siste ukene. De tankene begynte å komme for nær meg. Huff! Livet slår til, når det selv vil. Vi får leve så normalt vi kan, også i urolige tider. Når vi lever så normalt som mulig, da formidler vi til vår kropp at det er ok. Normalisering formidler trygghet. Det er når vi begynner å kontrollerer og gjøre unnvikelser som vi får større problemer.
Uro og redsel er en del av livet akkurat som glede og lekfullhet.

Jordskjelvet tok raskt slutt, og etterpå var himmelen like uskyldigt blå som den hadde vært før og under jordskjelvet. Blomstrene var fremdeles like vakre som de vært i flere uker.

Livet er alle nyanser! Og vi selv har alle nyanser.