Det finns mange fortvilte pårørende til ME syke og det kan nok føles veldig ensomt mange ganger.
En av de her foreldrene har skrevet en fin dikt som er en sterk lesning.
Ordene står bra for seg selv:
"Vi er de synlige mødrene
med de de usynlige barna
og de usynlige kampene.
Usynlige barn
med usynlige lidelser
trenger sine synlige forkjempere.
Barna ligger på sine rom
midt på lyse dagen - usynlige.
Hver dag
har nye kamper
og vi står midt i dem alle.
Vi er mødrene
som står i dusjen og lar tårene sile - usynlige tårer...
Vi ligger i mørket når de andre sover
og gråter lydløst - usynlige tårer...
Så tørker vi tårene,
retter våre rygger,
tar opp våre usynlige sverd
og kjemper de usynlige kampene -
for respekt, verdighet, hjelp, forståelse...
Når den dagen kommer
- for den kommer -
- ja den kommer -
at også våre barn blir synlige -
da
da skal vi feire
danse
synge
og gråte gledestårer.
Og de skal være synlige for hele verden."
