Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

fredag 11. oktober 2013

Når drømmer går i kras...om å bli ufør.


Vi er på veg å få en "blå" regjering. Høyre politiker Torbjørn Røe Isaksen skriver på sin blogg.

"To personer har begge jobbet et langt liv, og de har tjent opp akkurat de samme pensjonsrettighetene. Den ene blir så uføretrygdet. Den andre er sliten, og orker ikke å jobbe mer, men det er ikke dermed sagt at vedkommende er ufør. Hun tar i stedet AFP (avtalefestet pensjon), en ordning som i sin tid ble startet nettopp for sliterne i arbeidslivet. Med dagens ordning vil den som er uføretrygdet få litt mer utbetalt i pensjon hvert eneste år, resten av livet. Det er en urimelig forskjellsbehandling av en som er uføre og en som er for sliten til å jobbe."

Jeg undrer meg over ordvalget. Sliterne som er for slitne til å arbeide å den ene siden og de uføretrygdede å den andre. Skal man tolke det som at vi ikke har noen slitere blant de uføretrygdede?
Jeg tviler ikke på at noen opplever seg sliten og derfor velger å gå i pensjon tidligere etter å ha sett over sin økonomi og kommet frem til at det er ok å gå i pensjon. Tenker det kan være en del som tenker på å gå tidligere i pensjon slik at de ikke skal bli syke, hvis de er slitne.
Men jeg ser også at den som må bli uføretrygdet på grunn av sykdom, ikke har noe valg. Når livet slår til både for det ene eller det andre, har man å bare følge med. Vi er mange som arbeidet så lenge vi kunne, før sykdommer, arbeidsskader og liknende satte stopp for arbeidskarrieren, og vi måtte bite i det sure eplet å sykemelde oss og senere bli uføretrygdet. Vi kanskje snakker for lite om den store eksistensielle krise det er å bli uføretrygdet. Det er så mye man mister, og man har ikke noe valg. Drømmer om studier, karriere, sosialt sammenheng og nettverk, økonomi forsvinner fra oss og det gjør vondt! Jeg hører om uføretrygdede som får høre at de er heldige (?) fordi de har så mye fritid. Mange friske har ingen anelse om hva det koster på mange plan å bli kronisk syk og bare se på når andre har et arbeide og indre kapasitet, som en selv bare kan drømme om.
Samtidig er det sant at vi har mye frihet, tidsmessig. Men når en er syk kan man ikke bruka all den tid som er tilgjengelig. Bare det å gjøre husarbeida er noe som jeg må gjøre litt og litt etter dagsformen. Når jeg sterke smerter i dager, uker, måneder uten opphold, blir det ikke mye gjort. Jeg har mistet kontakten med gamle venner og slektninger på grunn av at jeg vært for syk i lang tid. Jeg har hatt tid men meget dårlig handlingsrom. I den situasjonen har man ikke noe valg! Men må bare følge med å gjøre så godt en kan. Man må gjøre livet så godt som mulig i den situasjon man er i.

Det finnes mange slitere også blant uføretrygdede! Min egen far var en av dem. Han arbeidet både hjemme på garden og på fabrikken der han var ansatt. Husker godt hans bedrøvelse når han måtte gå på uføretrygd på grunn av en arbeidsskade. Jeg tenker også på snekkeren som slet både dager, kvelder, iblant helger, som måtte slutte på grunn av en stroke 49 år gammel! Er ikke han en sliter?
Når jeg fremdeles arbeidet som psykolog, traff jeg ofte folk som hadde arbeidet mye, tatt mye ansvar, var lojale mot arbeidsgiver og så videre. Det var en smertefull opplevelse å innse at det blitt kronisk syke og på grunn av det måtte bli uføretrygdet.
Det var interessant å høre de som vært ansatte som sjefer, deres refleksjoner om deres arbeidsliv. Det var ikke få som hadde sett litt ned på ansatte som iblant var sykemeldt. De hadde tenkt at de som sykemeldt seg iblant syntes det var hyggelig å være hjemme fra arbeidet noen dager. Nå når det selv hadde store problemer med sin helse, hadde de fått nye innsikter. Deres refleksjoner om samfunnsdebattene om å få syke folk tilbake på arbeide så raskt som mulig var at man begynte i feil ende. Det skulle bare bli flere uføretrygdede!
Det er også min tanke. Hvis den som er syk presses på arbeide for tidlig, uten å fått adekvat behandling, kan man snart få sykere pasienter. Det tjener ingen på!
Jeg tenker det finns fine ordninger for å hjelpe folk tilbake på arbeide eller utdannelse, når tidspunktet er riktig. Det synes jeg er fint. Det er bra for selvbilde og økonomi å komme inn i arbeidslivet.

Hvor mange friske kjenner til at man på AAP stønad får kun 65% prosent av sin gamle lønn? Hvor mange har en økonomi som er god nok, når man mange blir syk i en lang tid. Er det noen her som skulle sette spørsmål om at det lønner seg å arbeide? Jeg kjenner en kvinne som økonomisk hjelp fra sine barn, for å betale det mest nødvendige. Når man blir kronisk syk mister man mye mer enn hva mange tenker over! Hvis man ikke har nok med penger når man er syk, må man bruke opp det kapital man har og om nødvendig selge hus og bil.

Det snakkes ikke så mye om det i samfunnet, hva det koster for den enkelte. Da er det visst mer interessant å sette dit de latsabber som utnytter systemet. Jeg lurer på hvor mange de er som går på sykepenger som det ikke har behov av. De finns. Men hvordan går det når vanlig folk blir kronisk syke?

Vi er mange som kommer å følge med på hva som skjer politisk med den nye regjeringen. Hvor tenker de å stramme inn for å gjøre skattelettelettelser. Det er lett å gjøre det vanskeligere for de svake i samfunnet. De er allerede stigmatisert.

På bloggen Maddam kan vi lese om når de syke betaler prisen.

Legger til et blogginnlegg om "Halvsanningar och lögner om sjuka och andra" Bloggeren har selv erfaringer av å være utförsäkrad fra sykepenge systemet, selv om hun var syk. Anbefalt lesning!

26 kommentarer:

  1. Et godt innlegg! Er så lei av alle politikere som tror at bare jeg blir stilt krav til, så kommer jeg meg i jobb. Uansett hvor lite penger de velger å gi meg, så kommer ikke jeg i noen jobb. Det eneste som vil få meg i jobb er en kur for ME.

    Jeg skjønner mindre og mindre av hvorfor noen virkelig tror det vi tjener på å være uføre! De kan jo prøve selv å være hjemme i 1,2,4 år og se for et liv det er. Jeg hadde i alle fall byttet dette bort på flekken med et travelt, yrkesaktivt liv, hvis det hadde vært en mulighet. Men som du sier, blir vi syk må vi bare følge med. Selv om det betyr å leve et liv fjernt fra sånn som vi egentlig ønsker. Og i det ligger det mye tap og sorg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Mye tap og sorg! Føler på det selv. Lurer på hvordan det går for meg etter 28/2-14 da mine AAP går ut. Det har aldri vært min drøm å leve på min mann, men man kan ikke få alt her i livet. Jeg kommer å skrive mere om det senere.

      Slett
  2. Så sant.

    Tornesrosesverden skrev det jeg tenkte....

    SvarSlett
    Svar
    1. Dessverre sant.
      Vi blir ikke friskere av å bli fattige. Når vi er syke er det slik vi er.

      Slett
  3. Veldig bra innlegg. Du setter ord på det mange av oss tenker

    SvarSlett
    Svar
    1. Det her er et tema jeg har hatt med mange pasienter i flere år. Vi er mange med samme tanker.

      Slett
  4. Og en annen kommentar som ofte rammer den som er ufør: "ja du må nå bare prøve, så går det så bra så." I det ligger det at friske folk tror de som er uføre er de som ikke gidder nok og ikke prøver nok å bli frisk igjen, man blir stemplet som om man ikke vil! Merkelig nok kommer slike kommentarer fra folk som "tar seg en tredagers" (sykmelding) og ikke er de redde for å si at de skofter arbeidet heller, de innrømmer at de nå bare trengte noen fridager. Med lønn. Likevel skal slike lange ut etter folk som ufrivillig havnet utenfor arbeidslivet. Det er skammelig oppførsel det.

    Jeg har forsøkt mange måter å forklare på hvor mye man mister og taper når man ufrivillig blir ufør, men det ser ikke ut til å gå inn. Men det er ett virkemiddel jeg har som ser ut til å virke: når jeg sier at den bruttolønnen jeg ville hatt i dag anno 2013, den er 5 ganger så stor som det antall kroner jeg får i trygd (snakker brutto her også), ja da blir mange merkelig stille.. Prøv å gange din lønn med 5, og så ser du hva du sitter med. Eller du kan dele din lønn på fem og se hva du da sitter igjen med. Hva har jeg å vinne på å være ufør? Jeg har mistet alt faktisk. Kanskje med unntak av den siste verdighet, som jeg kjemper nokså innbitt for å beholde, det er mange nok som vil tråkke meg ned og bruke min "status" som ufør for å definere hva og hvem jeg er. Slike folk sluser jeg forøvrig ut av mitt liv, men enkelte er vanskelig å bli kvitt. Det er jo noe som heter "familie", og det kan inneholde så forskjellig..

    Vennlig hilsen Mia Marjaana

    SvarSlett
    Svar
    1. Den her synet på 3-dagers, ødelegger for de som virkelig er syke.
      Jeg tror en karensdag på egenmelding kunne lønne seg for staten, hvis man nå skal gjøre noe med sykemeldingsordningen. Det er bedre det enn å ramme de kronisk syke som allerede er ligger. Det føles merkelig hvis de rammes for å gi skattelettelse til friske folk. Men for all del. Hvis de samme forsørger sine kronisk syke familiemedlemmer blir det noe annet. Jeg lurer på om de som stemmer på de blå er forberedt på konsekvensene.
      Det her er et tema som må opp til offentligheten, mener jeg.

      Slett
  5. Det finnes slitere blant uføre og uføre som er slitere. Som jeg har forstått det ble AFP opprettet for å unngå en del av uføretrygding.

    Selv er jeg delvis uføretrygdet, om det er slit eller sykdom kan diskuteres, og er vel ikke så lett å skille. Jeg har brukt lang tid på å godta at jeg ikke kan jobbe fullt.

    En annen ting ved denne diskusjonen her er at arbeidslivet har hardnet til. Selv lurer jeg på om jeg klarer fortsette jobbe deltid til jeg når AFP-alder.

    Inkluderende arbeidsliv? Ja, det gjenstår å se om staten som arbeidsgiver er i stand til å innfri det de selv pålegger andre. Eller om effektivisering og økonomenes standardiseringer trumfer IA-arbeidet.

    Liker ikke signalene som kommer nå, på sikt kan enda flere falle utenfor, på flere måter.

    SvarSlett
    Svar
    1. Liker ikke heller signalene som kommer nå. Kommer den nye regjeringen følge den svenske regjeringen med utförsäkring og andre regler som gjør at syke folk kommer utenfor trygdesystemet. De her holdningene om at folk ikke gidder å arbeide og at det er enkelt å bli uføretrygdet kan lede til at mange ikke sparer til en buffert til dårlige tider.
      Helt plutselig de selv, ektefelle, barn, foreldre blir uføre og ikke kan forsørge seg og må leve på sine pårørende.

      Slett
  6. Ja man mister så mye. Selvfølelsen er kanskje det værste. Jeg har alltid vært en streber, er det fortsatt på mitt lave nivå. Seig og sta og viljesterk...men syk, til tider veldig syk. Pam

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er mange som er syke som er viljesterke og det gjør det ikke lettere. Man kan si så her "Det er fort gjort å bli innbilningsfrisk når en ikke ønsker å være syk."
      Jeg leste en blogg som var meget kritisk til de kronisk syke. Det var bare å stå på som alle andre må. I kommentarrekken kunne man lese om en mann som kjørte alvorlig rovdrift på kroppen. Det var enda alvorligere å tenke på at han hadde flere sykdommer som man måtte ta på alvor. Det var en skremmende lesning! Han hadde 6 barn og så seg nødt til å forsørge familien. De barna risikerer å få en far som blir så alvorlig syk at kroppen ikke er med ham lengre. Det er også å risikere livet og hvordan blir det da for barna?
      Jeg hadde en gang en studiekamerat som kjørte rovdrift på kroppen sin, og var i kronisk stress. En dag var han død. Hjertet stoppet helt plutselig.
      Jo eldre jeg blir desto flere møter jeg som betaler en høy pris for sin viljestyrke og høye arbeidsmoral.
      Dessverre.
      Og du har rett. Det går på selvfølelse og identitet.

      Slett
  7. Svar
    1. Det var en interessant artikkel som støtter det jeg tenker.

      Slett
  8. Så bra skrevet, å så sant. Det er aldrig snakk om alt det som man mister når man blir kronisk syk. Det er ingenting man hellre vil en å komme ut i jobb, men for meg handler det om å være realistisk man behøver ikke miste håpet om at en dag kanskje kunne komme tilbake.

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjenner meg godt igjen i det du skriver her. Man må være realistisk, og konstruktiv. Og håp, så viktig.

      Slett
  9. Veldig godt innlegg. Har ikke så mye mer å tilføye til alt det kloke som er sagt her. De som skviser uføre, de skulle bare ha forsøkt å leve på denne måten selv...

    SvarSlett
    Svar
    1. Man kan si at du har signert til støtte for det her innlegget. Hva mere trengs? Ta vare på deg.

      Slett
  10. føler meg mindre verdt i samfunnet for at jeg har en sykdom som virker "umulig" å kurrere... det er en vond følelse... mindre krefter = mindre penger = mindre verdt.. virker som er et mantra som går igjen i helsenorge/nav...

    SvarSlett
    Svar
    1. Det du skriver får meg tenke på "Vi blir til gjennom å speile oss i hverandre"
      Hvordan blir det når man helst speiler fremgang og fasader, men når vi er mennesker med alle nyanser blir speilingen noe helt annet.
      Så lenge folk arbeider hardt og ansvarsfullt går det bra, men når de ikke har helsa på sin side lengre, blir det mistenkeliggjøring.
      Og stakkers barn og ungdommer når de sliter med sin helse. Hvordan speiler vi dem. Takk for god viktig kommentar.

      Slett
  11. "Det skal lønne seg å arbeide". Med andre ord: "Det skal straffe seg å bli syk". Velferdsstat my ass.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er eksakt det mange føler på når det repeteres gang på gang.

      Slett
  12. Flott skrevet. Reagerte også på uttalelsene. Selv tenker jeg at det blir feil å stille to grupper opp mot hverandre på en slik måte. Som du skriver er det mange slitere også blant de som får uføretrygd. Slike uttalelser viser vel i bunn og grunn at en ikke har satt seg særlig inn i hva som skjuler seg bak begrepet "uføretrygdede".

    Når det gjelder fritid: Ser fint ut på papiret når en ser på tid til rådighet - men når det kommer til praktisk gjennomføring vil en fort oppdage at en bruker all "fritiden" til å få gjennomført det som går under I-ADL og P-ADL (Aktiviteter I Dagliglivet)

    Savner at det er større fokus på alt som skjer i forkant av AAP og uføretrygd. For en mister så utrolig mye mer enn økonomisk trygghet...
    Lista over tap er lang

    SvarSlett
    Svar
    1. Liker ikke heller når 2 grupper stilles mot hverandre. Tenkte også på det. Det føles manipulativt.
      Jeg sliter også med å får gjort husarbeidet her hjemme. Sprer det ut på ukens alle dager, og da rekker jeg ikke alt likevel. Slik har livet blitt. Men håpet lever fremdeles.

      Slett