Det er en prioriteringsliste der vi kroniskt syke kommer langt ned.
Leger er i en situasjon der de skal tjene penger til sin enhet, og hvor mye tid til å snakke med sine pasienter får de da.
Leger trenger en anamnes, pasienthistorie, der de skal få et bilde av pasientens sykdomshistorie, sammen med symptombildet. Med den informasjonen får de et bilde av hvilke utredninger som trengs, og et bilde av hvilken/hvilke diagnoser som kan være aktuelle.
Jeg ser i ME-miljøet, at folk kan få andre diagnoser etter mange år. Det sier meg at ikke alle er godt nok utredde! Tilhører man en diagnosegruppe som er lavprioritert da kan årene gå fort uten at man får en god nok utredning.
Hvis politikerne tror at de kan spare penger på den her politikken i helsevesenet, narrer de både seg selv og offentligheten.
Jeg finner mange grunner til at som pasientaktivist støtte legene i den her saken. Jeg har tidligere ikke sett meg som aktivist, uten mer som en kunnskapspreder, men det her får meg til å ta ordet aktivist i min munn.
Hvis legene hadde hatt mere tid til å snakke mere med pasientene tror mange syke hadde hatt en bedre situasjon, selv om det ikke løser alle problemer. Men det er en annen viktig diskusjon.
10 leger har skrevet et innlegg i Tidskriftet for legeforeningen. De er:
De er kritiske til det system og den organisasjon som vi har i norskt helsevesen. Konsekvensene er blant annet de her:
"Dårligerekliniske tjenester. Hovedstadsprosessen har ikke bedret de kliniske tjenestene (6). Dette er i samsvar med internasjonale erfaringer (7). Eldreomsorgen er allerede i dårlig forfatning mange steder, og samhandlingsreformen rommer elementer som vil gjøre vondt verre (8, 9). Erfarne leger må bruke så mye tid på møter og rapportering at det svekker oppfølgingen av pasientene i vesentlig grad. Pasientenes tillit til systemet forvitrer. Denne tilliten er både en viktig forutsetning for gode tjenester og et mål i seg selv (10).
Økonomisk ineffektivitet. Det påståtte innsparingspotensialet ved new public management er ikke dokumentert. Sykehussammenslåinger fører tvert imot ofte til høyere realkostnader (7, 11, 12). Økende byråkratisk kontroll representerer en kostnad i seg selv – det er i dag flere administratorer enn leger ved norske sykehus. Samtidig kan kontrollregimer føre til at «fotfolket» blir mindre effektive (13).
Demokratisk underskudd. Når ansvar flyttes fra politikere til byråkrater, flyttes også makt. Dermed forvitrer folkestyret, slik makt- og demokratiutredningen har vist (2). Byråkrater er ikke på valg. Når de viktigste bestemmelsene tas på styrerommene, forvitrer den politiske diskursen til tom retorikk.
Kompetanseflukt. Delegering av dilemmaer kombinert med lojalitetskrav skaper moralske konflikter for den enkelte helsearbeider (14 – 16). Man stilles overfor et umulig valg – troskap mot «linjen» versus troskap mot den enkelte pasienten. En kortsiktig løsning kan bestå i å arbeide stadig raskere. Langtidsvirkningene er demotiverte helsearbeidere, fallende personlig ansvarsfølelse og flukt fra faget (17, 18).
Moralsk forfall. Et annen mulig tilnærming til det moralske krysspresset er å gi avkall på sine idealer. Dehumanisering av helsesektoren kan skje ved at helsefagenes tradisjonelle verdigrunnlag fortrenges av teknisk-økonomisk språk, tenkning og handling. Det er symptomatisk at både helse- og statsministeren distanserer seg fra tragiske enkeltsaker, utløst av omorganisering og systemsvikt, ved å vise til at det «gjennomsnittlig» er god kvalitet i helsetjenesten (4, 19). Det er et tegn på moralsk forfall dersom helsearbeidere begynner å tenke på samme måte.
Systemet med innsatsstyrt finansiering (ISF), også et ektefødt barn av new public management, er en god illustrasjon på flere av disse negative konsekvensene (20): Kliniske tjenester blir dårligere fordi man prioriterer «lønnsomme» pasienter foran «ulønnsomme». Den økonomiske effektiviteten svekkes – dels fordi selve kodingen stjeler ressurser fra primæroppgavene, dels fordi de innebygde incentivene i systemet dreier virksomheten mot det som gir inntekter for avdelingen fremfor det som er fornuftig ressursbruk for fellesskapet. Det moralske språket fortrenges av økonomiske nyttekalkyler, og noen steder gir det større prestisje og karrieremuligheter å være dyktig DRG-koder enn empatisk omsorgsarbeider.
På denne bakgrunn er det forunderlig at helseministeren fastholder det fortreffelige i dagens styringsideologi (4, 21). Det kan bare forklares av at ideologien er blitt sin egen begrunnelse – den bygger verken på empirisk verifikasjon eller rasjonelle begrunnelser (3) og har dessuten til fulle demonstrert sine uheldige virkninger innenfor andre samfunnssektorer (22). Den kan lede helsetjenesten i stikk motsatt retning av ministerens uttrykte ønske og føre til nedbygging av offentlig velferd.
Allmennlegene har vært vitne til hvordan spesialisthelsetjenesten omsluttes av stadig nye administrative sjikt som forvansker den direkte kontakten med kolleger i sykehusene. Sentrale helsemyndigheters styringsiver nådde allmennlegene i 2011 i form av utkastet til ny fastlegeforskrift. Den skulle sikre kvalitet i førstelinjetjenesten ved å detaljregulere legevirksomheten under trusler om sanksjoner. Forslaget ble oppfattet som mistillit til fastlegene. Det førte til en hurtig mobilisering, der mer enn to tredeler av landets fastleger samlet seg om et skriv til helseministeren. Der gjorde man det klart at fastlegens valg og prioriteringer skal være basert på medisinske vurderinger, ikke på forvaltningens behov for kontroll og styring (23). Mens allmennlegene hittil i noen grad har lyktes i å beholde nødvendig faglig integritet, har deres kolleger i sykehus tapt faglig terreng de siste ti årene (24)."
NÅR DET HANDLER OM HVORDAN SYKEHUS NORGE ER ORGANISERT, HVA SOM ER PRIORITERT, OG HVOR MYE MAN SATSER PÅ Å DIAGNOSTISERE OG BEHANDLE SYKE FOLK, HAR VI SOM PASIENTER EN FELLES SAK MED LEGENE!
NRK skriver blant annet:
"Legene er ikke nådige i sin beskrivelse av hva som er galt i helse-Norge anno 2013:
- Kvaliteten på tjenestene er blitt dårligere.
- Byråkratiseringen spiser opp ressursene.
- Politikerne «invaderer» legenes praksisfelt.
- Presset fører til «moralsk forfall».
– Den har oppstått fordi ledelsen ikke viser oss tillit, de skal detaljstyre oss på alle nivåer.
Ifølge Wyller og de andre ni legene bak artikkelen kan mange av problemene tilskrives regjeringas forkjærlighet for såkalt «New public management» – som går ut på at markedsorientert tenkning må til for å effektivisere offentlig sektor.
Hevder sykehus «leker butikk»
De mener dagens prinsipp om «innsatsstyrt finansiering» (ISF) av sykehusene illustrerer hva som er galt med denne styringsformen. Ordningen går ut på at sykehusene får betalt per operasjon eller annen type behandling. Ifølge regjeringa får sykehusene rundt 40 prosent av inntektene sine på denne måten.«Kliniske tjenester blir dårligere fordi man prioriterer «lønnsomme» pasienter foran «ulønnsomme».»Legene mener dagens system fører til at sykehusene tvinges til «å leke butikk» i stedet for å konsentrere seg om å behandle pasienter.
LegekronikkTidsskriftet
– Internfakturering er et spill mellom ulike avdelinger for å suge til seg mest mulig av potten. Det går utover pasientene fordi det brukes mye tid på papirarbeid, sier Arnulf Heimdal, som jobber som fastlege i Oslo. "
DET ER HØY TID FOR Å ORGANISERE HELSEVESENET PÅ EN MÅTE AT LEGER OG ANNEN HELSEPERSONELL FÅR TID OG ROM TIL Å ARBEIDE MED DET SOM DE ER UTDANNET FOR OG ANSATTE TIL Å ARBEIDE MED! HER HAR DE ET FELLESINTERESSE SAMMEN MED OSS SOM ER SYKE OG VI ET FELLESINTERESSE MED DEM!
Les også: Din psykolog online
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar