Dynamisk dialog

Når vi snakker om helsevesenet og det møte pasienter gjør med leger og psykologer, snakker man ikke mye om den dialog som skjer mellom lege/andre fagfolk.

Dialog er et spennende tema, og når man blir mere bevisst på hva dialog kan gjøre med og mellom oss kan det være nye muligheter å utvikle den.

Jeg så en lege kommentere i en tråd på Facebook om en gruppe pasienter, der han opplevde de hadde mye energi som de brukte innover i stedet for utover. Han opplevde det tok krefter fra ham i det daglige med konsekvense resten av dagen med andre pasienter.

Det gjør meg nysgjerrig på hva det er for personer som vekker slike reaksjoner og hvordan dialogen ser ut.

Det er ingen tvil at noen vekker sterkere reaksjoner hos terapeuten enn andre. Et eksempel på det er traumatiserte flyktinger fra diktaturer og krig. Når de forteller om hva de har sett og opplevd i konsentrasjonsleir eller tortur i fengsel, formidler de sterke følelser, og det "smitter" over på terapeuten. Det kalles for vegetativ identifikasjon, og idag snakker man om speilnevroner. Det her er mekanismer jeg har brukt mye i kontakt med pasienter. Når jeg satte ord på de følelser som jeg ble oppfylt av og spurte om det var slik de hadde det gjorde det noe med dialogen. Hvis pasienten kjente seg igjen i det som jeg sa, kunne de slappe bedre av og de følte seg sett.

Jeg undrer meg iblant om leger bruker den her metoden, og om det er noe som de får lære seg i sin utdannelse. Det er et spennende tema og man blir aldri ferdig med å lære seg det.

Med den her metoden kan man iblant også få frem en persons fordommer om seg selv.

Med en god dialog kan pasienten få en opplevelse av å legge problemer fra seg nå hen går ut fra kontoret.

For å få en god terapeutisk allianse er det viktig å prøve å peile inn hvor pasienten er, og her er dialogen viktig. Man undrer, stiller spørsmål og får svar, spør på ny, assosierer, får svar også videre.

Man må også ha en fokus på hvordan pasienten svarer og reagerer på det man sier.

Det skjer at man sier noe som ikke føles bra hos pasienten, og om man er observant på seg selv, kan man ta opp det med pasienten, som føler seg mer avslappet i kontakten med terapeuten. Der gir ofte et godt inntrykk hvis terapeuten ser og forteller om det hvis noe gått feil. Men det er fort gjort å ikke se har som skjer. Hvis terapeuten innrømmer å ha gjort en tabbe, kan respekten og relasjonen bedres. Alt det her er viktig i en samtalekontakt og en metode for å hjelpe pasienten igjennom indre hinder. Kan terapeuten tåle å være et helt menneske kan det være lettere for pasienten å være det.

For å hjelpe en person å prøve sine grenser, og kanskje overskride noen indre hinder, er det viktig pasienten føler seg trygg med behandler.

Derfor blir det helt feil når man kan lese kronikker i aviser om ME og cbt/gradert trening eller LP overselges, samtidig som man setter merkelapper på hele pasientgrupper. Det her blir overkjøring, mobbing og hersketeknikker.

Det som da skjer er at de syke får mye mer indre stress, uro, føler på maktesløshet med mere. Når jeg ser hvilke holdninger som møter for eksempel ME pasienter og at hvordan det enn svarer så blir de misforstått og kritisert. Når de da møter enda mere kritikk og karikert, gjør det noe med dagsformen og deres helse.

Jeg lurer på hva det har å gjøre med å hjelpe folk til å slå av stressmaskinerier og å få dem å slappe bedre av?

Det her er ikke enkelt, og man må prioritere. For det første må man beskytte seg selv. Når marginalene er små da må man være forsiktig.

Det er også viktig å tenke over hva man skal fokusere på. 

Hvilket mål tenker man seg?

Hva ønsker vi ha mere av? Hvilket fokus er best?

En viktig ting er også hva vi gir.

Hvordan gir vi hverandre kraft?

Hva bryter ned?

Noe som får meg å undres er hvordan leger, psykologer, journalister, og politikere oppfatter diskusjoner i sosiale medier. Jeg har sett en del signaler på hvordan man oppfatter syke fjerndiagnostiserer hverandre, og spør folk som fått en type hjelp og blitt friskere av det, om de hadde hatt den aktuelle sykdommen som diskuteres. De spørsmålen kan få de som ikke har satt seg inn i hva som skjer til å undres over pasientgruppen. Det fins de som heller bensin på det bålet, og vi ønsker ikke å gjøre det vi også.

Hva er det vi ønsker å formidle?

Man kan også skille mellom det å avreagere seg og det å nå frem.

For å nå frem er det en fordel å bevare roen.

Ønsker man å avreagere seg er det stor risk å møtes av forsvarsreaksjoner, og da er kampen igang. Det tar energi og folk orker ikke fortsette å snakke.

Nå er det også en annen situasjon vi må sette lyset på. Hva gjør et menneske som er fortvilt, desperat og hva de enn gjør vendes det mot dem? Det er slik mange med ME opplever det nå.

Jeg har sett tolkninger om negativ tenking når syke og pårørende har kommentert sakligt i ulike medier. Når et menneske i nød prøver å fortelle sin versjon, blir tolket som å tenke negativ. Hva gjør det med et menneske? Er det noen som tror de menneskene puster friere og kjenner seg lettet når de går ut fra kontore som mange pasienter sagt til meg. Det her sier meg mye om misforståelser og å ikke forstå hva som skjer!

Det her handler ikke om at pasienten skal bestemme behandlingsmetode, det her handler om å lytte aktivt.

Hvis man lytter aktivt og pasienten kan kjenne seg hørt, sett og å ha nått frem, leder det til både psykisk og fysisk befrielse og det har effekt på pusten! Det blir lettere å slappe av å fokusere på andre ting som gir glede og inspirasjon! Når en terapeutisk relasjon og samtale gir en forandring i de vegetative funksjonene, da skjer det spennende ting!