Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

tirsdag 15. november 2011

Tid for å bygge nye veger.



Det her er en mye interessant paneldebatt fra Lanseringen av Jørgen Jelstad sin bok "De Bortgjemte".
Når forskningsresultaten fra Haukeland sykehus publisertes samtidlig med at Jørgen Jelstad sin bok kom ut, ble det som forventet sterke reaksjoner i ME miljøet. For den som kunnskap i psykologiske reaksjoner, traumer, reaktualisering av egne traumer og stor fysisk svekkelse av sykdom er det her bare å forvente. Det er mange som har åpne psykiske sår etter å ikke ha blitt tatt på alvor og som har vært i en flerårig press og stress. Når det er slike store nyheter som kommer ut, da er det mange følelser som kommer opp på overflaten. Først ogh fremst er vi mennesker.
Likevel tenker jeg nå å reflektere litt over de reaksjoner som jeg har observert på nettet. Det har vært sterke følelser som har rettet seg mot Wyller som person.  Jeg skjønner godt at personer som har barn som har gått i behandling hos Wyller, og som har følt seg mistenkeliggjort og der barna har vært utsatt for altfor stor press i kognitiv terapi, er både fortvilt, frustrert  og sinte. Det hadde sikkert jeg også vært.  Samtidlig tenker jeg hvordan det er for Fluge og Mella hvis de ser de her kommentarene mot Wyller. Jeg er ikke så sikker på hvis jeg hadde likt å bli brukt som et balltre mot en annen lege, selv om jeg ikke er enig i hva han har uttalt om ME. Når jeg lytter på dr. Fluge på paneldiskusjonen får jeg et inntrykk av honom, at han ønsker å tone ned, når det er som han sier det, mye støy. Jeg tror at vi skal skjerme de forskere, som arbeider for å lære seg mer om ME syke, fra våre traumer og gruppeprosesser.
Jeg tenker også på de leger som er skeptiske mot ME diagnosen. Hva er det for inntrykk de får av de ME syke, hvis de vitne til personangrepene? Jeg er redd for at det skal gi bensin på den ilden som vi helst av alt ønsker å helle kaldt vann på. Jeg er redd for at de skal få vann på mølla og at deres pasienter fortsatt får det vanskelig.
Det er bra når pasienters og deres pårørende får fortalt sine erfaringer offentligt, og hvordan de har følt det. Klarer man å få det til uten å gå til attakk er det bra, fordi attakk leder automatiskt til en forsvarsreaksjon.
Samtidlig er det en god tid for å bygge nye veger. Overlege Sidsel Kreyberg skriver mye bra om ME. Hun er vel innsatt i den her somatiske sykdommen, samtidlig som hun kan observere oss fra utsiden. Det gjør at jeg leser det hun skriver med et stort interesse. I posten "Evidens en evig dans mot dekadans" , som man kan finne på facebook under ME registret, kan man lese:
"Tiden er nå moden for å heise flagget til topps og tone ned den voldsomme haussingen rundt biologiske funn som likevel ikke gir et tilstrekkelig grunnlag til å forklare de biologiske mekanismene bak ME slik "at alle folk forstår", som det står i sangen.

Det vi har av erfaringsbasert kunnskap, er mer enn nok til å se at ME er en alvorlig fysisk sykdom, en lidelse med fare for mange komplikasjoner, både fysiske og psykiske. Dette har vært akseptert av store deler av medisinen i flere tiår allerede. Vi vet også mye om hvordan denne tilstanden bør håndteres, og i særdeleshet hvordan ikke.
Vi har avslørt psykosomatikken og dens metodebruk, og vi trenger ikke å fortsette å gå inn i noen debatt om en sykdom de først har underkjent for så å slå den sammen med andre lidelser med overlappende symptomatologi som knapt faller inn under sykdomsbegrepet."
Når vi hører på paneldebatten på videon som jeg har linket inn, er det tydelig at vi har faglig tunge fagpersoner på vår side, som taler vår sak. Det er de her personene som vi skal gi reklame og energi, ikke de som er avslørt å være på helt andre avveger.
Samtidlig tenker jeg som psykolog å fortsette å argumentere mot den uetiske reklameføringen av LP, men den kritikken må bli på sak, ikke på personnivå, selv om det kan bli en balansegang iblant.
Vi kan velge å arbeide for en ting, for eksempel å spre kunnskaper.
Det finns en riskiko i å stride imot ting. Det er næmlig slik at hjernen ikke forstår ordet ikke. Hvis vi for eksempel sier at ME er ikke en psykisk lidelse. Hva er det da hjernen oppfatter? Jo, det vi ikke ønsker at folk skal tenke.
Jeg var for noen år siden på en kurs der en av deltakene fortalte om konflikter på arbeidsplassen og hvor frustrert hun hadde vært i lang tid. Veilederen, i gruppen, sa da noe interessant. Han sa at hun skulle passe seg for å agere sint, fordi det kan lett bli slik at den sinte er den som står der med "the monkeyface" selv om sinnet er berettiget.
Vi er syke, fysiskt og psykiskt svekket, og jeg tror det er viktig at vi hjelper hverandre slik at ikke pasientgruppen står med "the monkeyface". Det er så lett å tråkke feil når hele kroppen er  i ubalanse. Vi alle kan tråkke feil. Noen tast på tastaturet og trykk send, så er teksten der.
Vi er veldig avhengige av forskere, vi ønsker dem alt vel. Vi må nå ha tilit til at de med sin faglige tyngde kan tale vår sak. Mens de arbeider videre, kan vi konsentrere oss på hvordan vi skal få en bedre livskvalitet her og nå. En ting er å gi Jørgen Jelstad sin bok til helsepersonell (vi som har råd) og sen fortsette med pasientrettigheter.
Det er tid for å strekke på ryggen og ta opp debatten på en ny nivå. Jørgen Jelstad har gjort et fantastiskt arbeide og han fortsetter å debattere i aviser. Den som har trengt å være i en stridsmodus lenge, kan forhåpentlig puste ut nå og begynne å gå inn på nye stier.

2 kommentarer:

  1. Et interessant innlegg, Anna-Lena!

    Jeg har skjønt at det har vært store diskusjoner etter forskningen på Haukeland ble offentliggjort, men har ikke satt meg inn i hva det dreier seg om.

    Det er ironisk hvis mennesker med svært nedsatt energi velger å bruke den lille som finnes på å rakke ned på andre mennesker. Det er kanskje et tegn på at det er på tide med en pause fra alt som har med ME å gjøre og heller la livet komme i fokus?

    Jeg har altså ikke fulgt med på hvem som mener hva og hva stridens kjerne er, så jeg er helt nøytral i denne saken (hvis det er en spesifikk sak det dreier seg om).

    Generelt synes jeg det er lurt å av og til stoppe opp og vurdere om det jeg gir fokus gir meg glede tilbake. Dersom det ikke er tilfelle over tid, er det kanskje på tide å velge på nytt?

    SvarSlett
  2. Jeg har valgt å bare gi en generell beskrivelse av de ting som jeg tenker på. Ønsker ikke å peke ut noen. Det er mennesklig å feile.
    Man har så små marginaler når en er syk. Du har en viktig poeng i det du sier om å se på hvor man legger sin energi, og hva man får ut av sine valg. Kanskje man da egentlig trenger noen som bare holder rundt en?

    SvarSlett