Livet går nye veger

Det er ingen tvil. Sommeren er den beste tid for meg. Da skal det så lite til for å få fine dager. Det varme sollyset gir energi og med energien kommer glede.

Livet går nye veger.
Jeg blir her nå, finner meg selv
i en solstol
solen varmer og jeg er fornøyd
med å være meg selv
her og nå.
Jeg liker solterapi!

I vår human doing tid har man ikke sett verdien i stillheten når det er så mye som frister oss. Det er en periode der vi har råd til å gjøre veldig mye, men der vi også bygger opp forventninger om å være aktive. Hvis man fyller kalenderen med aktiviteter tror man at man er både effektiv og flink. Det må ikke være feil i perioder, men over tid må man ta pauser. Jeg tror mange ser det idag.

Likevel:

Hvor mye sover du?
Hvor ofte tar du tid til å hvile og slappe av?
Hvor ofte gir du deg tid til å ta det litt rolig etter du, for eksempel, har hatt en infektion?
Hvor ofte snakker vi om restitusjon etter sykdom for gi gi kroppen tid for å bygge opp motstandskraften igjen?
Før snakket man i mitt hjem om å være hjemme en dag til etter febern har gått mer til normalnivå, for å få opp motstandskrefter.

Det var gammel erfaring fra tidligere generasjoner.

Hvile var viktig for allmenntilstanden, sammen med mat, og passe fysisk aktivitet. Det bryr ikke man skal ligge i sengen hele dagen, mer om å øke aktivitetsnivå gradvis.

Jeg synes det blir trist om noen får en ME diagnose, når det egentlig handler om å bygge motstandskraft over tid. Det er viktig å se den enkelte individen og å prøve seg forsiktig fremover.
Hvem blir sykere av trening, og hva er foresten trening? Er det å støvsuge gulv eller å gå ned i kjelleren for å sette igang vaskemaskinen? Er det å gå til butikken?

Andre tåler mer kondisjonstrening, og det er deilig når det fungerer. Hvis kroppen tåler det, blir det galt å ikke prøve seg fremover her.

Jeg leser iblant personer med ME diagnose som kommet opp fra sengen med kognitiv terapi eller med noen alternativ behandling. De mener seg å ha svaret for ME diagnosen, når de egentlig har kommet til en behandlingsform som passet for dem selv

Jeg har også lest kommet over kommentarer om at de som ble bedre av cbt eller alternativ behandling skulle samarbeide med de som ikke ble friske av det samme. Jeg undrer meg over det. Skal pasienter med uforklarte symptomer gi seg inn på legenes domener? Vi er ikke leger!

For min del hadde jeg en kronisk inflammasjon i kroppen i mange år. Det kan finnes mye bak en kompleks symptombilde, og det er legenes oppgave å skille mellom pasientene. Jeg har selv fått erfare at de prøver vi har idag, ikke er nok for alle sykdommer.

Jeg har aldri tilhørt de sykeste ME syke, og tror ikke vi har samme sykdom.  Det jeg tenker er at noen er så syke de trenger intensivbehandling, men ikke får det idag. Hva skal de gjøre for å redde sine liv? Hva skal de pårørende gjøre? Her trengs det fagfolk over tid som kan følge med på sykdomsforløpet.

Mens de lærde krangler og forsker skal jeg fortsette med kontemplasjon og mange mindfulle stunder. Det er god medisin for akkurat meg her og nå! Det er min veg! Man kan være mindful samtidig som man er fysisk aktiv. Gå sakte fremover og nyt livet.
 Håper du og du og du finner hva som fungerer for deg!