Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

lørdag 5. mai 2012

Farer med å lære seg at man tenker feil, og må forandre tankeprocesser.



Er det en slik syn på somatiskt syke vi ønsker oss. Hva skjer om man plasserer en person som lever i en incestrelasjon, eller en person som har kreft? "You can only blame yourself." Du kan ikke forandre omgivelsene, men du kan forandre din innstilling, dine ubevisste indre tankeprocesser vedrørende ditt liv. Innlært hjelpesløshet, forteller han om.
Den som i åresvis har vært utsatt for psykisk mishandel, trenger i høyeste grad hjelp til å se at problemet er den destruktive relasjonen de har vært involvert i. De kan ha blitt utsatt for manipulasjon å gjennom skyldbelagt seg til det destruktive. Både voksne og barn som er traumatisert trenger å plassere skylden der den hører hjemme. Det kan være en slitsom process som kan ta lang tid. Jeg har lest en del blogger av personer som har vært plaget av omfattende traumer, og som forteller om hvordan traumaet har vokset seg større etter kognitiv terapi eller liknende behandling. Det kan bli riktig ille om en person med de her omfattende sårene kommer i en alternativ behandling, der de får høre at om de gjør sin oppgave på en riktig måte da blir de bra. Hvis de ikke blir bra, da er de ikke godt nok motivert eller har de ikke forstått hva de skal gjøre. Hvis de blir feilbehandlet, da øker deres patologiske skyld. Hvis noen får høre at de ikke får "anklage noen annen, situasjonen eller livsomstendigheten", da kanskje de legger lokket på autentiske reaksjoner som er helt normale for den livssituasjon de lever i.
Man kan bare tenke seg hva som skjer en somatiskt syke personer, som tro at de skal bli friske av den alternative behandlingen. Har de en angstskapende tankespinn som de kan få hjelp med og de synes det fungerer, da er det bra. Alt som virker er bra!
Det blir noen annet hvis en person oppdager at de har mulighet å påvirke sin situasjon konstruktiv, og dermed får lære seg strategier som blir konstruktive og empowering. Det kan være positivt også for en som sliter med en fysisk lidelse.

Det er alvorlig når en alternativ behandling bygger på antakelser om deltakerens indre liv, at de skulle være helt styrde av sine indre ubevisste psykologiske krafter og derfor ikke rasjonelle og logiske nok til å reflektere over sine reaksjoner, følelser, omstendigheter og å se konsekvensene av sine egne handlinger. Det her perspektivet er overforenklet og kan vær skadelig når metoden fokuserer på hva man tror om individens indre følelseliv og derfor ikke fokuserer på de livsomstendigheter som individen befinner seg i.

Når jeg hører på hva Ciaran Farell har å fortelle om Lightning Process, og tenker hva som har blitt skrevet om Lightning Process i de norske medierne, er det ikke rart at helsepersonell tror at ME handler om problemer med psyken. Det må ha passet psykosomatikken som hånd i håndske, når personer med ME diagnosen har stått frem i media og sagt at de blitt friske. Men var det ME de hadde da? Hadde de i tillegg psykologiske problemer eller hva skjedde? Når de skjulte tallen med alle de som har vonde erfaringer etter Lightning Process systematiskt ble det skyvet vekk, da var katastrofen for mange syke et faktum.
Jeg har hatt kontakt med mange ME syke som sier at de hadde mindre kontakt med kroppen etter Lightning Process, og de ble dårligere etterpå. Hvis de har lært seg at deres indre følelse og tankeprocesser ikke er optimale, og at de må erstatte dem med teknikker som de må gjøre ofte, da får de ikke like mye tid til å lytte på den indre visdommen. En dame med ME har fortalt meg at det skapte mere stress for henne å gjøre LP teknikkene og at det fungerte bedre med qigong.

Nå synes jeg det ikke er noe rart om ME syke sliter med psyken, og har et angstskapende tankespinn i tillegg. Det er en brutal livssituasjon for den syke, og vi reagerer på livet og livsomstendighetene.
Det kan være en krykke å få stressmestringsteknikker som man kan bruke til å få mere ro.
Det er ikke for det som opplever bedring som jeg fokuserer på. Det som interesserer meg er alle de som blir traumatisert i en slik behandling som trenger støtte. Det faktum at noen er for en alternativ behandling, innebærer ikke at man ikke skal kritisere en metode. Man må tenke på alle de som risikere å bli dårlig av den samme behandlingen. Det er en risikovurdering som enhver voksen må ta, hvis de ønsker å prøve. Jeg synes også at alle foreldrer som har syke barn har krav på å vite metodens for og nakkdeler.
Av den grunnen er jeg meget kritisk når alle de med vonde erfaringer av en alternativ behandling ikke blir tatt på alvor. Det holder ikke at de har fått lære seg på sin utdannelse til coacher at de skal svare på kritikk med at da kanskje de ikke har gjort det riktig, vært godt nok motivert eller liknende. Hvis de ønsker å bli tatt på alvor i det offentlige helsevesenet er det forkastelig å fortsette på den vegen. Da får de behandlingsansvar og har etiske regler å fulge. Det er også bra for pasientene at de da får en klageinstans, som kan hjelpe dem med sine rettigheter. Hvis man tenker at en metode likner for eksempel kognitiv terapi, da går det inn under behandling. Da må man velge metode etter diagnose, og da kommer vi inn under vitenskap og beprøvd erfaring.
Når vi kommer til Lightning Process har vi ikke vitenskaplige studier som kan bekrefte at det skulle fungere på ME. Det holder ikke med egenprodusert statistikk, der vi ikke ser hvordan statistikken har kommet frem ,og  der vi ikke vet spørsmålen som deltakerne har svaret på.

2 kommentarer:

  1. Jeg sier bare takk Anna-Lena, for at du skriver om oss som har blitt utsatt for mishandling, og gjennom kognitiv terapi, får beskjed om at vår innstilling til både oss selv og krenkerne må endres. Gjorde meg ikke bedre, men styrket skam- og skyldfølelsen betraktelig. Dere med ME har ikke blitt behandlet bedre dere heller, og når jeg har lest rundt på de ulike bloggene om ME, så går det igjen,hvordan hjelpeapparatet har satt dere i båsen "det sitter i hodet". Fryktelig, spør du meg.

    SvarSlett
  2. Det er empatiløst og benektende når man ikke tror på de skadelidende av traumatiserende relasjoner. Det er like viktig å tro på barn og voksne som har vært utsatt for traumer som der er viktig å ta de som overlevde på Utøya. Om det er noen som kan føle med barn som har vokset opp i et helvete så må det være dem. Det finns barn som lever opp i "krigsliknende" tilstander.
    Psykisk mishandel er ikke like synlig på overflaten, men er også meget skadlig. Det finns voksne som har det så vanskelig med sine følelser at de ikke orker å stå ut med dem. Det er da de tvinger på sine barn de vonde følelsene. Man kan si at de voksne mobber sine barn. Både menn og kvinner kan gjøre sine barn så vondt.
    Hvis de skadelidende skal kunne nøste opp i det indre kaos som de sliter med behøver de å bli sett og å bli tatt på alvor. Det er viktig å legge ansvaret der det hører hjemme. Det som barnen er redde for er å ikke bli trodd når de forteller for noen voksen om hvordan de har det. Da kan man bare tenke seg hvordan det blir når legen, psykolog eller sykepleieren ikke tar det på alvor. Skyld og skam øker og ryggen krøkes enda mer.
    Det er ikke lett for den som allerede har sin indre forsvarsberedskap i alarmberedskap. Det får bli en egen blogg en gang lengre frem.
    De ME sykes situasjon avslører også hvordan man møter personer med psykiske problemer. Man får et inntrykk av at pasientene i psykiatrien har veldig rett i sin kritikk av hvordan de blir behandlet.
    Noen har sikkert problem med auktoriteter, etter å ha problem med relasjonen med sine foreldrer. Hvis de ikke er bevisst de her vanskelighetene, kan de agere det ut mot helsepersonell. Men man kan ikke skylde alt på de.
    Det er ille om kontakten med helsepersonell blir en traumatisering på grunn av at man ikke tar pasientenes opplevelser på alvor.

    SvarSlett