Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

torsdag 22. mars 2012

LCHF förr och nu del1



Annika forteller om hvordan kostholdet forandrets fra slutten av 1800 tallet og hvordan folkehelsaen har forandret seg til idag. Etter at vi har begynt å spise margarin og annen industrimat har nye sykdommer utviklets.
Hun forteller om forskeren Ancel Keys som trodde at det var de harde fettene som ga oss hjerte- kar sykdommer. Via forskningjuks lyktes han å imponere journalister og politikere om at det var mettede fetter  som var farlig for vår helse. Politekere ble så overbeviste at det her var riktig at de gav bare penger til den her forskning. De andre fikk vare uten. Det her sammen med idealisme ble starten til den her fettskremsels propagandaen som vi har vært vitne til de seneste tiårene.
Senere ble det en en eksplosjon fedme og diabetikere. Det må ha vært gyllene tider for legemiddelindustrien eter vært som folk har spist mere søppelmat og blitt sykere.
Min gamle far som har diabetes og hjertekar sykdommer har nå lenge måttet fulge myndighetenes kostråd. Jeg kan ikke la være å lure på hvordan han hadde hatt det med lchf. Å andre siden hadde han ikke levd idag om ikke legemiddelsindustrien utviklet så fin medisiner som finnes idag.
Annika forteller om hvordan pasientene blir bemøtt av helsevesenet når kostholdrådene ikke fungerte på dem. Hadde de fulgt kostrådene skulle de ha vært mye bedre, og de kan ikke ha gjort som de fått beskjed om at de skulle. De må ha fortrengt de ting som de ikke skulle har spist, men som de likevel spiste.
De  viser et menneskesyn som sier at mennesker er late, ikke godt nok motiverte, og som lyger om at de ikke har spist rett. Det er ikke rart de syke bli sinte og skuffet på myndighetene og på fagfolk i helsevesenet når de ikke ble tatt på alvor når den aktuelle behandlingsformen ikke virket på dem.
Jeg møter eksempel, på eksempel i vårt samfunn, der man skylder på de syke når behandlingen ikke gir resultat.
Når myndighetene, politikere, og helsepersonell viser holdninger som de syke ikke kjenner seg igjen, da blir det fullt naturlig for de syke å arbeide sammen for sin sak på internet. Hvis man tenker gruppepsykologi, organsiasjonspsykologi og sosiologi, da finner vi mye interessant og igjenkjennelig i de her prosessene. Det er interessant at man ikke er mere ydmyke og tar til seg at vi faktiskt ikke vet alt. Man tror at ma står i en trygg grunn i vitenskapen som sannheten, og da har man utviklet en tro. Hvis man luter seg mot en tro, da er det lett å skylde på pasienten som ikke passer inn på den tro man bærer på idag.
De syke ønsker resultat, og leter etter ting som fungerer i praksis. Når behandlingen som anbefales ikke virker i praksis, da er keiseren uten klær. Pasienten ser det eller tror det er han/hun det er feil på. Det ser ut til at en stor gruppe tro på at keiseren har klær på seg, men ikke allle. Det er de som går føre og viser en ny veg, når de har søkt videre til nye fakta. Ikke så sjelden blir de uglesett og må stå fast i en stormvind.
Når vi er syke, er det naturlig for oss å søke oss til løsninger som leder til noe positiv, og kanskje til og med blir friske. Det er en positiv kraft som samfunnet kan ha stor nytte av, hvis de tørr å se hvordan keiseren egentlig ser ut.
Kanskje ikke vi voksne kronikkere får glede av det her, men bare det at barn, ungdomer og kommende generasjoner får glede av alles (ikke bare de syke) vårt samfunnsengasjemang får det. Da har vi gjort noe meget meningsfullt av vårt engasjemang.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar