Velkommen til min blogg!

Søken til fred og ro gir kraft og livskvalitet!

søndag 4. september 2011

Det er et pokkers sløseri!

Jeg sitter og tenker på at det er dårlig samfunnspolitikk at jeg og mange andre er for syke for å komme seg att på arbeide. Jeg satset flere år, tid, penger og energi til å skaffe meg utdannelse for å hjelpe syke mennesker. Nå sitter jeg med en diagnose der myndighetene ikke har vist nok interesse for å satse på en bred forutsettningsløs forskning. Først nå på senere år begynner det å løsne. Hvor har det vitenskapelige foldningsmåten vært på helsedirektoratet når den bio kjemiske ikke har fått mere gjennomslag tidligere? Man kunne ha fortsatt å arbeide med den psyko-bio-sosiale teorien parallelt.
Det er til å bli sint av!
Jeg har forstått at det har vært mye stigmatisering rundt ME diagnosen. Helsepersonell som leger, psykologer og andre som har diagnosen ME, tørr ikke å gå ut offentligt med sin diagnose på grunn av at man ikke orker med å møtes av alle fordommer om ME. De har nok med å være syke! Pasienter møter fordommer i helsevesendet, og sliter med å bli hørt.
Det er til å bli sint av!
Jeg har lest mye om ME det seneste året. Jeg har fått lese om bio-kjemisk forskning som ME syke selv har tatt frem fra utlandet. Tusenlappene flyr når syke mennesker selv bekoster bio- medisinsk forskning, samtidlig som mange syke får høre om quick fix metoden som ikke er bekreftet vitenskapligt.
Man kan da lure på hva det er for spesielle bio-kjemiske studier som de syke søker seg mot. Jo, utredninger som handler om prøver der man leter etter funn på bakterier, parasitter og virus, for å deretter få antibiotika og andre medisiner som passer til de funn man finner fra prøvene.
Når jeg var yngre arbeidet jeg i flere år på infeksjonsklinikken på Lunds Lasarett. Der tok man prøver på pasientene for å finne bakterier, parasitter og virus. Deretter fikk pasientene antibiotika og andre medisiner som passet til det som man fann på prøvesvarene. Det var ikke noen som bestemte seg for å fokusere på at pasientene skulle tenke positivt, så skulle de sikkert bli bedre. Hva har skjedd i helsevesendet? Hvorfor har ikke professor de Meirleir sitt arbeide og prosjekten på Lillestrøm Helseklinikk spridd seg som ild i tørrt gress?
Det er til å bli sint av!
Jeg lurer på hvor helhetssynet får plass i dagens helsevesen? Jeg kan bruke meg selv som eksempel. 1989 fikk jeg et sjokk trauma da jeg ble vitne til en barnekidnapping. Det satte igång flight. fight reaksjoner i lange tider da vi fikk vente lenge på at mordet ble oppklart. Et halvår senere begynte magetrøbblet med diarre. Psyke ble også soma. Stress svekker immunforsvaret. (Det skrev den svenske legen Christina Doctare for over 10 år siden. ) Et år senere fikk jeg en halsbetennelse og deretter var jeg unormalt sliten. Det slapp ikke taket. Gjennom årene fikk jeg flere og flere symptomer på hva som jeg idag forstår er ME. Når belastningen har pågått i mange år går det ikke lengre å skille mellom psyke og soma, fordi alt henger sammen. Derfor er det ikke nok med stressmestring for mange syke med ME, like lite som det rekker for hjerte eller kreft pasienter. En ting til. Når jeg i september 1990 fikk halsbetennelse som gikk over i en unormal slitenhet, da arbeidet jeg ofte på infeksjonsklinikken, og hadde gjort det hele sommeren. Med andre ord er det ikke umulig at jeg ble smittet på arbeidsplassen! Jada. Man skulle beskytte seg når vi arbeidet med pasienter som hadde smitta, men da var det nødvendig at smitten hadde blitt avslørt på prøver. Når pasienter søkte akutt på kvell og nattetid visste vi ikke om de hadde noe som smittet i luften. Da hadde vi ikke munnbeskyttelse.
Jeg tenker på alle leger og sykepleier som muligens har blitt smittet på arbeidsplassen og deretter fått ME. Alle kan noen gang også være sliten for at livet tar slike vendninger, og derved være mer følsom for smitte. Siden skal de skamme seg for å være syke og få høre at de skal tenke positivt og spise nyttig mat som de ikke orker å ordne for seg.
Det er til å bli sint av! Og det er et pokkers sløseri!
Jeg kan ikke la være å tenke over hvor det sunde fornuftet har tatt vegen og når det overfladiske fikk lov til å ta over. Ja, det blir overfladisk når quick fix løsninger får ta over, før det å følge naturens prosesser og lover. Hvorfor har akkurat ME fått møte så mye fordommer til priset av den gode dialogen?
Handler det om økonomi? Prestisje? Fordommer? Maktesløshet?
Nei, det her blir jeg ikke sint av. Det her synes jeg er tragisk, rett og slett!
ME syke og noen ildsjeler blant leger har gjort et stort arbeide som forhåpentlig snart bærer frukt her i landet. Det er god samfunnsøkonomi å satse mere på diagnostikk, for å kunne gi en god behandling. Det er et sløseri med menneskelig kapital å ikke gjøre det.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar